KENYA 2013 - turrapport

Sommeren 2013 gikk turen tilbake til Kenya. To safarier, en jeep, en sjåfør og fire deltakere.  Store naturopplevelser og spektakulær fotografi. Turene gav oss mer enn vi kunne ha håpet på, i Samburu, Lake Bogoria og Maasai Mara.  I Nairobi Nasjonalpark, Amboseli og på Naivashasjøen. Vi fikk se elefanter boltre seg i Kenyas største elv, leoparder snike seg fram i graset og gnuene som krysset Maraelva. De fem store og noen av de små, spennende fugler og fargerike krigere i et like fargerikt land.

Gjennom to safarier, begge i regi av med Sunworld Safaris og sammen med vår utmerkede sjåfør og guide James Nganga, besøkte vi sju nasjonalparker som er svært forskjellige fra hverandre. En gang Afrika, alltid Afrika!

Les om neste års safari her

Innhold:

Safari 1:
Amboseli National Park
Lake Naivasha
Maasai Mara National Reserve

Safari 2:
Nairobi National Park
Samburu National Reserve
Lake Nakuru National Park
Lake Bogoria National Reserve
Maasai Mara National Reserve

VIDEO FRA KENYA 2013

Amboseli National Park ligger sør i Kenya i Loitoktok-distriktet ca. tre timers kjøring fra Nairobi. Parken er 390 kvadratkilometer i utstrekning og består for det meste av savannelandskap.  Hvis lufta er klar, har man et praktfult utsyn over Afrikas høyeste fjell, Mt. Kilimanjaro (Tanzania).  Amboseli NP er ett av de beste stedene å komme i nærkontakt med elefanter i Kenya. Minst 1500 individer holder til i parken. Men denne parken er også tilholdsstedet for mange andre pattedyr, slik som leoparder, geparder, løver, mengdevis med antiloper og mer enn 600 fuglearter.  Tidligere holdt også vilhunder til her, men de er nå forsvunnet.  I 2009 ble Amboseli rammet av en kraftig tørke, noe som tok livet av mange elefanter og mange andre dyr, men i dag har heldigvis livet restituert seg.

Dette var mitt første besøk i Amboseli og jeg ble ikke skuffet. Elefantene vise seg i all sin prakt og særlig parktfult var det å se dem vandre på lange rekker fra den tørre savannen ut i våtmarkene for å spise og kjøle seg ned. Naturlig nok ble elefantene hyppige motiver, her er et lite utvalg av bilder...




De mest spennende elefantmotivene i Amboseli kom i solnedgangen. En flokk elefanter beitet på savannen samtidig som sola sank mot horisonten i vest og passerte bak et lag med blågrå dis.  Her gikk alt fort og James jobbet som besatt for å finne den beste plasseringen av bilen. Jeg lå flat i setet med kameraet ut av vinduet for å komme lavest mulig. Å gå ut av bilen er jo ikke så lurt blant løver og elefanter.  Et par artige bilder ble det.....
Amboseli er imidlertid mye mer enn elefanter. Like etter at vi hadde kommet ut på savannen første morgenen - og vi var selvsagt alltid ute før soloppgang - traff vi et brødrepar, to ungen hanngeparder som ville snike seg innpå noen gaseller. Men de var uerfarne og gasellene bare lo av dem.  Moro var det allikevel!

Denne parken er også full av fugler, og det vrimlet av gråkronetraner, kanskje den vakreste av alle traner?  De store, elegante fuglene, som har status "truet" på rødlista,  spankulerte på savannen i store flokker og søkte etter føde, insekter, små amfibier, krypdyr fugleunger, egg og grasfrø. Den svake vinden fikk de lange fjærene til å bruse.
Amboseli er også et av de beste stedene og besøke en Maasai-landsby.  Maasaiene er på mange måter i ferd med å forlate sin særegne kultur. De flytter fra hytter bygget av kumøkk til moderne hus med elektrisitet og alle rettigheter.  Fremdeles kan man noen steder, slik som her i Amboseli, besøke autentiske Maasai-landsbyer, men disse blir sjeldnere og sjeldnere.  Jeg tok i mot invitasjonen og fikk se Maasaiene danse sine tradisjonelle danser, ble gitt en innføring i naturmedisin og fikk erfare hvordan dette stammefolket opprinnelig bodde i de små husene laget av kumøkk.  Jeg var også innom også den lokale barneskolen i landsbyen, en kolossal forskjell fra den skolehverdagen jeg selv kjenner så godt.  Så kan man jo forbigå i stillhet at Maasaiene gjør alt som er mulig for at du som turist skal kjøpe små og store souvenirer til en svært høy pris..... her tabber de seg rett og slett litt ut gjennom en alt for aggressiv salgsteknikk.

To dager i Amboseli Nasjonalpark er akkurat passe.  Det eneste vi hadde manglet var skikkelig klar luft slik at Mt. Kilimanjaro ble synlig. Nå så vi bare en svak snødekket fjelltopp langt inni disen, men alikevel bedre enn ingenting.  Om morgenen sjekket vi ut av vakre Amboseli Serena Safari Lodge og satte kursen nordover mot neste reisemål....

Lake Naivasha er en av mange grunne sjøer i Riftdalen, den store kløfta i jordskorpa som strekker seg fra Israel til Mosambique. I motsetning til mange av de andre sjøene her, er Lake Naivasha en ren ferskvannsjø. Vannet er ferskt og ikke salt og kraftig basisk (høy pH-verdi) slik det er i mange av de omkringliggende sjøene.  Sjøen er 139 kvadratkilometer i utstrekning og tilholdssted for mer enn 400 fuglearter. 

Sjøen ligger 2-3 timers kjøring nordover fra Nairobi, og dermed 5-6 timers tur fra Amboseli. Veiene er gode og turen nordover gikk uten problemer.  Like etter lunsj ankom vi Elsemere Conservation Centre der vi skulle bo. Stedet var før hjemmet til Joy og George Adamson, best kjent gjennom filmen og boken Born Free.

Målet med besøket til Lake Naivasha var fuglefotografering fra båt. Det er mange muligheter for å komme seg ut på innsjøen. Selv hadde jeg på forhånd kontaktet "Naivasha Marine Lodge and Boat Safaris" og "kapteinen" Simon Ngure, som vi traff samme sted i 2010. Simon stilte med båt og var helt klar for fotosafari til sjøs.  Det ble tre turer ut på den speilblanke Naivasjasjøen, to på ettermiddagen (kl. 15.30 - 18.30) og en om morgenen (kl 06.30-09.30).

Lake Naivasha er et paradis for ornitologer og fuglefotografer!  På landområdene rundt sjøen, blant annet på halvøya "Cresent Island", kan man riktignok se mange anitloper (sebra, imapala, vannbukk, thomsongaseller og gnuer) og i selve innsjøen er flodhestene tallrike, men det er uten tvil fuglelivet som er mest imponerende.

Siden 2010 hadde forholdene i sjøen forandret seg.  Riftdalen har vært utsatt for unormalt store mengder nedbør mange steder (se avsnittet om Lake Nakuru nedenfor). De grunne sjøene i Riftdalen har ikke utløp, det er kun fordampning som regulerer vannstanden.  Ved unormalt mye nedbør vil derfor vannet stige og nå i 2013 var vannstanden i Lake Naivasha minst to meter høyere enn den var i 2010 da jeg var her sist. Dette hadde i sin tur ført til at flere store akasietrær som vokste langs bredden av sjøen nå var døde og var blitt tilholdssted for tusenvis av skarver og hegrer.  I morgen- og kveldslyset ble dette strålende motiver!


Var lyset vakkert i solnedgangen første kvelden, ble det enda mer spennende lysforhold tidlig neste morgen. Tåkedisen hadde seget inn mellom de oversvømte trærne på østsiden av sjøen og morgensola sendte sine gyldne stråler ned i disen.  Flodhestene våknet og gryntet rundt oss på alle kanter. Magiske fotoforhold!


Båten vi brukte var lang og smal med plass til fire fotografer på rekke. Man kommer lavt ned mot vannflaten noe som er en stor fordel for et mer spennende perspektiv i bildene. Fuglene er vant til mennesker og relativt tamme slik at vi kunne komme ganske nær motivene. I de fleste tilfeller var en brennvidde på 400 mm tilstrekkelig. Man får muligheter til å fotografere fuglene i sitt rette miljø, fugler i flukt og selvsagt artsbilder. "Nye arter" dukker opp hele tiden. Det aller viktigste er lyset. Båttur etter klokken ni om formiddagen og før klokken fire om ettermiddagen er lite vits med tanke på foto hvis det er klarvær, lyset blir simpelt hen for hardt.




Lake Naivasha er omkranset av tett vegetasjon, og ute på sjøen flyter store og små øyer av papyrus. Dette er habitater som myldrer av liv, fra store bøfler til smø spurvefugler. Spennende motiver! Vi kom tett på to vannbøfler som spiste blant papyrusen, halvt neddykket og olme i blikket. Selv om bøflene så litt sinna ut, syntes de egentlig ikke å bry seg om at vi var tett på.

Langs bredden av halvøya Cresent Island våget vannbukker seg ut i sjøen for å spise og srikke.  Et lavt perspektiv på en vannbukk blir liksom noe helt annet en et bilde skrått ovenfra slik man ofte må fotografere fra en jeep.



Lake Naivasha hadde vært fenomenal. De tre båtturene sammen med Simon Ngure hadd gitt meg store ornitologiske og fotografiske opplevelser. Hit skal jeg garentert tilbake!  Men nå satt vi kursen mot gnuene, mot migrasjonen og rovdyra ...mot Maasai Mara!

Maasai Mara er den største og mest kjente parken i Kenya, og kanskje den mest berømte i hele Afrika? 1530 kvadratkilometer med savanne. Parken er delt i to av Maraelva. På nord og østsiden finner vi området som kalles "Maasai Mara" som nå administreres av den lokale distriktsadministrasjonen (det vil trolig bli store endringer i hvordan dette området forvaltes i nærmeste framtid). På vest- og sørsida av elva finner vi "Mara Triangle" som forvaltes av en egen organisasjon, The Mara Conservancy. 

Fra Lake Naivasha til Mara er det 5-6 timers kjøretur. Veiene har blitt mye bedre de siste årene, men fortsatt er det "dirt road" det siste stykke inn i selve Maasai Mara.  Landskapet blir flatere og mer savannepreget ettersom man kjører sørvestover, det blir tørrere og varmere og ikke minst det blir støvete, forferdelig støvete. Pakk ned kamerautstyret!

Vi ankom Mara like etter lunsj. Fra inngangen til Mara Bush Camp, der vi skulle bo, var det ca 45 minutters kjøredur blant antiloper og giraffer.  Mara Bush Camp ligger helt sentralt i parken.  Her er det kun 12 lukseriøse telt og aldri overfylt.  Man er helt forskånet for det komersielle trykket man finner på mange andre lodger i området. Ett minutt fra leiren er man midt på savannen. Det går ingen tid til spille når man skal på "game drive" om morgenen og ettermiddagen, man bor der man skal oppleve!

Vanligvis kjører vi to økter hver dag. Ut klokken kvart over seks om morgenen og tilbake til lunsj og så ut igjen klokken halv fire og tilbake etter solnedgang. Om morgenen pleier vi starte med motlysfotografering i soloppgangen hvis forholdene er bra.  Denne gangen hadde jeg satt meg som mål og få gnuene i shiluett mot sola som steg opp over horisonten.  Dette viste sge å bli lettere sagt enn gjort, og jeg lyktes bare sånn halvveis...
Soloppgangene i Mara er magiske! Når sola kommer over horisonten, blir lyset gyllent og det er perfekt lys for å fotografere løver.  Og løver så vi mange av. På de to besøkene i Mara, må vi ha sett 50-100 løver, uten av vi gjorde noe forsøk på å telle dem. Første formiddagen kom vi over en løveflokk med en stor hann med fullt utviklet manke, tre voksne hunner og minst tre halvårsgamle unger.  Løvene hadde spist og var på vei inn i buskene for å sove.  Ungene reiste seg en etter en for å følge løvinnene inn i buskene, men på veien måtte de hilse på sjefen.  Etter tur gikk de bort til den gedigne hannen og strøk kinnet mot hannens hode. Hannen svarte med å flekke tenner og lage en knurrende lyd, men det var sikkert ikke vondt ment. Det hersket imidlertid ingen tvil om hvem som var sjefen her!
Senere samme dag, mens sola stod høyt på himmelen og lyset for fotografering var hardt, så vi noen gribber som spiste på et gnukadaver. Mens vi nærmet oss, kom ei stor løvinne halsende ut av skogholtet i fullt firsprang mot kadaveret.  Hun jaget vekk gribbene som fløy og flakset til alle kanter, grep fatt i matbiten og halte kadaveret med seg inn i skogen. Mitt er mitt! Mara har alltid noe å by på.
Det mangler ikke på rovdyr i Maasai Mara. Vi fikk gleden av å følge en gepardfamilie - en hunn og to nesten voksne unger - på nært hold på begge turene. Mora hadde et svare strev med å lære ungene jaktteknikker.  Når ungene er utlært, vil mora forlate dem.  Vi fikk se mange forsøk på jakt, men dessverre ikke at de nedla et bytte. Uansett, geparden er en elegant katt!



Av de tre store kattene er leoparden den mest tallrike, men også den skyeste og mest hemmlighetsfulle.  Vi så flere leoparder i Mara. En hadde fanget en ung gnu og selpt den høyt opp i et fikentre.  Her var den godt gjemt både for fotografer og for andre rovdyr som kunne tenke seg å stjele matbiten.  Et annet eksemplar snek seg ut og inn av det lange graset og var riktig så fotogen. Min favoritt blant de tre store kattene, uten tvil!
Er man i Mara i perioden juli til oktober er man midt i den store migrasjonen.  1,5 millioner gnuer sammen med mer enn 300.000 sebraer og tusenvis av andre antiloper (særlig thomsongaseller og elandantiloper) vandrer fra Serengeti og inn i Maasai Mara på jakt etter det beste gresset. Midt i juli slik det var nå, er nok i tidligste laget, men vi var heldige og fikk se gnuene krysse Maraelva to ganger på fire dager. Ved den første elvekrysningen sto vi glimrende plassert på østsiden av Maraelva mens et tusentalls gnuer og noen sebraer gjorde seg klar til kryssing.

Kanskje det mest dramatiske synet var å se resultatet av kryssingen som hadde skjedd dagen før. Flere døde eller halvdøde gnuer lå i mudderet på den motsatte elvebredden. Noen dyr var så gjørmete at de knapt kunne røre seg, de ventet bare på å dø. Andre prøvde fortvilet å komme seg ut av gjørma og opp den bratte og speilglatte skråningen.  Dette var et hjerteskjærende syn, men slik er livet på savannen - rått og brutalt, til vår store underholdning.
Hvor mange gnuer kan du se på bildet nedenfor?
Etterhvert samlet gnuene seg på elvebredden.  Det var tørsten som drev dem ned til elva. Når hundrevis av dyr strømmer i stor fart ned på den trange elvebredden, blir trykket på de forerste så stort at de bare må hive seg i vannet og krysse over elva. Da er det gjort, instinktivt følger de andre etter.  Det var akkurat det som skjedde her. Først noen få sebraer, deretter gnuene. Støvskyer føyk, gnuene gryntet og i elva lå krokodillene.  Desperat kravlet de i flokk opp på den gjørmete elvebredden, opp på savannen og i sikkerhet - for de fleste...... Flodhestene som okkuperte bredden, flyktet ut i vannet og forsvant.

To dager senere tok vi turen til Mara Triangle, altså på den andre sida av Maraelva.  Dette er en lang kjøretur siden vi må sørvestover til broa over elva og så en lynrask tur innom Tanzania før vi kommer til inngangsporten for Mara Triangle.  Vel innenfor triangelets grenser, satte vi på nytt kursen mot Maraelva og et av hovedkryssingspunktene for migrasjonen. Og jammen var vi heldige. Etter et par timers venting krysset gnuene på samme stde, men denne gangen fikk vi flokken midt i mot oss. Det var tydelig at det også i dag var tørsten som drev gnuene ned til elvebredden. Et hundretalls gnuer stilte seg opp for å slukke tørsten. Bak dem prresset mange flere på og til sist var det ingen annen utvei enn å krysse elva. Først noen sebraer og deretter hundrevis av gnuer.  Samme kaos som sist, men nå sett fra en annen synsvinkel.




Rovdyr, elvekryssinger og uendelig savanne. Dette er noe av Mara. Men Mara er så mye mer enn dette. Fargerike fugler, småfugler som spiser frø i det lange graset, imponerende solnedganger, gribber sloss om kadaveret, hyener som gnager på et bein, rovfugler over alt... og ikke minst graset, nøkkelorganismen framfor noen på savannen. Vi fikk se det alt sammen på dette besøket i Mara.... og mer til.


Nå var første runde i Kenya over. James og jeg satte kursen tilbake til Nairobi der vi skulle møte flere turdeltagere. Snart skulle vi på nytt på vei ut i den fantastiske, afrikanske villmarka.

Deltakerne på neste safari ankom til Nairobi på litt ulike tidspunkter. Mens vi ventet på at alle skulle infinne seg, tok to av oss en tur i Nairobi Nasjonalpark. Denne parken ble opprettet så tidlig som i 1946 og ligger helt inntil storbyen Nairobi. Den har for det meste savannelandskap og dekke 120 kvadratkilometer.  Dette er det eneste stedet i verden der man kan se storvilt mot en horisont av skyskrapere ("Nairobi Skyline").  Parken har omkring 80 dyrearter og mer enn 500 fuglearter og er avgjort verd et besøk. Vi ville forsøke å fotografere dyr med "Nairobi Skyline" i bakgrunnen. Det var mengdevis av antiloper (sebraer, elandantiloper og thomsongaseller) på slettene, men skiten var litt for dårlig til at bildene ble superbra.  Greit nok, men heller ikke mer. 
Imidlertid kom vi tett innpå et par løver som hadde sin elskovsuke.  En praktfull hann med manke og hans utvalgte løvinne hadde reiret seg til like ved veien.  Her paret de seg 2-3 ganger i timen og hadde holdt på slik i fem dager da vi ankom.



I Nairobi Nasjonalpark vrimler det av småfugler.  I veikantene vosker det rikelig med blomsterplanter og her svermer de små og fargerike solfuglene som kan minne litt om Sør-Amerikas kolibrier, men som bare er fjernt beslektet med disse.  Vi kom på nært hold av den vakre venussolfuglen og jeg fikk testet 2X-konverteren sammen med telezoomen min.  En skikkelig juvel denne lille solfuglen!
Om kvelden var alle gjestene på plass på Southern Sun Mayfair Hotel.  Vi tok en rask briefing og tidlig neste morgen lastet vi opp landcruiseren, James tok roret og vi satte kursen nordover. Vi var på safari igjen....

Samburu National Reserve, som ble opprettet i 1985, er - nest etter Maasai Mara - min favorittpark i Kenya. Gjennom den 165 kvadratkilometer store parken renner Ewaso Ng'iro, Kenyas største elv. I Samburu kan man se dyr og fugler som man ikke ser i andre parker i Kenya.  Dette er innslag fra en nordlig fauna der utbredelsen strekker seg sørover til det sentrale Kenya.  Det var hit vi var på vei.  Vi skulle få se alle de spesielle dyrene: giraffantilopen, oryxantilopen, den sjeldne grevy's sebra, den rutete giraffen, somalistrutsen og gribbperlehøna for å nevne noen.

Vel framme ved inngangen begynte vi vår safari i Samburu med å komme på nært hold av parkens mange elefanter. I økosystemet Laikipia-Samburu finner vi mer enn 7000 elefanter, og det er spektakulært å se flokkene i Samburu krysse elva eller beite på vegetasjonen langs elvebredden.  Vanligvis kommer elefantene helt inntil bilen og er ikke aggressive i det hele tatt. Vi skulle få mange møte med elefanter på disse tre dagene.
Samburu er også full av fugler.  De vrimler over alt.  Østsanghauken så ut til å ha hatt gode dager og vellykkete hekkinger, det var ungfugler i fleng og de var ikke sky, men svært så fotogene.  Vi kunne boltre oss med portrettfotografering av de små haukene.  Mot en lys bakgrunn var det viktig å huske på "plusseksponeringen".
På vei inn til Samburu Lodge, som ligger likie ved elva og som er et utmerked sted å bo i Samburu, traff vi også den sky leoparden. Et vakkert eksemplar snek seg avsted gjennom graset.  Vanskelig motiv, men vi fikk i hvert fall nyte synet av den vakre katten.
Morgenen etter var vi oppe sammen med sola. Samburu er omkranset av fjell og man får derfor ikke de spektakulære soloppgangene over savannen slik man har i Maasai Mara. Allikevel må man være tidlig på plass der ting skjer, og denne formiddagen var det løver det skulle handle om.  Allerede før sola var klar av fjellene møtte vi løveflokken. Tre to-års gamle unger, et par løvinner og en hann med liten manke.  De var på vei til elva for å drikke og på veien klatret de i trær.  Treklatrende løver er kjent bl.a. fra Lake Manyara NP i Tanzania og nettopp fra Samburu.  Senere, da sola kom høyere på himmelen og skyggene ble korte, luntet de tre ungløvene ned til elvebredden og slurpet i seg mengdevis med vann før de to en spasertur på det rødbrune muddeeret på elvebredden.  Til og med parkvokterne stoppet for å ta bilder av dette.

Samburu er så full av liv at det er nesten ubeskrivelig.  Størrelsen tatt i betraktning må dette være en av de mest mangfoldige parker i hele Afrika? Men parken er varm, veldig varm!  Midt på dagen går livet til ro i varmen og to safariøkter per dag er å foretrekke.  Vi kjørte etter dette opplegget hver dag og så alt som var mulig å se. Løver, gepard, leoparder, stor kudu, sjiraffantiloper som stod på to og spiste blader fra akasiebusker. Noen sjeldenheter fikk vi også se. Paret med stripesandhøner var det Unni som oppdaget der det lå godt kamuflert på bakken.  Dette er et sjeldent syn.  Den lille, nattaktive genet-katten fikk vi se på Samburu Lodge der den sprang omkring på jakt etter en matbit.



Vi fikk også se Samburu-folket danse og synge. Stammen kan minne om Maasaiene, men er tydelig forskjellig fra disse selv om stammene deler mye av språket og noen av skikkene.  Som maasaiene er samburu-folket  nomader som holder kuer, sauer, geiter og kameler. Danseoppvisningene var flotte, bekledningen likeså og sangen var noe helt annet enn det vi hører hjemme i Norge.


Vi kunne heller ikke dy oss for å fotografere kinesiske turister på safari.  Kina sprøyter millioner inn i Kenyas økonomi som i sin tur markedsfører safariturismen i Kina med det resultat at kineserne kommer til Kenya for å oppleve "the big five".  Noen av dem dekker seg til med munnbind og myggnetting, de tror kanskje at lufta her er som i Beijing?  "Sorry", Kina, dette er skivebom!
Den avgjort største opplevelsen i Samburu kom siste ettermiddagen. Vi hadde plassert oss på stien like ved elva. På den andre siden av elva holdt et tjuetalls elefanter til.  Det varte ikke lenge før hele flokken beveget seg ut i elva.  Her begynte de å leke. De badet, sprutet vann, satte i elefant-trompet-støt som bare elefanter kan lage og hadde det tydeligvis veldig moro.  Avkjøling i elva må være topp på en slik brennheit dag som dette.  Etterhvert kom flokken rett mot oss.  Først noen enslige individer, etterpå resten av gjengen i samlet flokk.  Etter hvert som de nærmet seg midten av elva, øket de farten og sprutet som besatt med vannet. De fosset fram over elva, små og store elefanter sammen.  Til slutt endte de opp to-tre meter foran bilen.  Her entret de elvebredden, kikket rolig på oss og luntet i flokk og følge nedover elvebredden.  En fantastisk opplevelse! 

Når man kjører ut på "game drive" vet man at noe kommer til å skje, man vet bare aldri nøyaktig hva..... det er dette som gjør safari så spennende.




Fra Samburu gikk turen sørover igjen, over ekvator og til Lake Nakuru.  Nakurusjøen er en av flere grunne sodasjøer i Riftdalen. Sodasjøene har høy pH (>10), høyt innhold av salter og ingen avløp (vannstanden regulers bare av fordampning). Lake Nakuru er berømt for sine dvergflamingoer som vanligvis samles i hundretusenvis langs bredden av sjøen.  Her finner vi også en mengde andre fuglearter og store ansamlinger av hovdyr som beiter langs bredden av sjøen.  Både det svarte og det hvite nesehornet lever her.
Ved Thomson's Falls stoppet vi og lot oss rive med av det kommersielle Afrika. Her poserte lokale mennesker i original Kikuy-drakt og maling, til stor glede for fotografene. Her kunne du mot noen få dollar, fotografere kameloner.  Fargerike, men langt fra ekte bilder. Thomson's Falls er forresten en 74 meter høy forss der elva Ewaso Ng'iro stuper ut i et juv kledd med høylandsregnskog.  Dette er et vakkert sted, bare så synd at omgivelsene er så ødelagte av alle slags gimicker for turistene. Men.... når det er sagt, har vi rikinger fra vesten egentlig lov til å engang antyde at folk som nesten ikke har noe som helst burde gjøre ting anderledes?

Lake Nakuru i krise.
Hvis turen vår hadde en "nedtur", må det være Lake Nakuru.  Da jeg besøkte sjøen sist (i 2010 og også i 2007), yret det av liv her. Kysten var farget rosarød av dvergflamingoer.  Siden da hadde forholdene endret seg dramatisk.  Pga. unormalt store nedbørsmengder hadde vannstanden steget mer enn to meter.  Vannkvaliteten har endret seg fra å være salt til å bli fersk, pH-verdien hadde sunket og de blågrønne bakterien som flamingoene lever av, var borte.  Dermed hadde dvergflamingoene flyktet, kun noen ganske få individer var tilbake. Det er simpelt hen ikke mat for fuglene.  Dette visste vi om siden vi hadde sjekket forholdene i god tid før avreise.  Verre var det at siden vannstanden har steget kraftig, var veiene langs bredden av sjøen fullstendig oversvømte. Nye veier har blitt anlagt, men nå kommer man kun på svært få steder helt ned til bredden av sjøen. 

De to bildene nedenfor sammenligner situasjonen i juli 2013 og 2007 (klikk for større versjoner).


Eldre folk i område husker at forholdene ved sjøen har vært liknende for ca 50 år siden.  Vi får håpe vannstanden synker og at miljøforholdene normaliserer seg.  Uten flamingoene og uten muligheter til å spasere på bredden av sjøen, forsvinner mye av områdets magi.

Vi så riktignok noen vanlige flamingoer (stor flamingo), noen ganske få dvergflamingoer og en hel del andre fugler. Vi fikk også se den sjeldne Rotchild-giraffen med hvite bein. På ei stor slette kom et enslig individ nært innpå bilen, mens 10-12 andre individer lå og hvilte seg lenger borte. Dessuten så vi ett svart og et par hvite nesehorn på avstand og endel andre antiloper (thomsongaseller, bøfler og sebraer), men sammenlignet med det jeg har sett og fotografert her tidligere, var dette tynt. Dessverre....... Lake Nakuru er ikke lenger den perlen det var bare for et par år siden.






Vi hadde to halve dager ved Lake Nakuru, noe som var mer enn nok.  Sent på formiddagen andre dagen satte vi kursen nordover igjen. Vi passerte nok en gang ekvator og siktet oss mot en annen sodasjø i Riftdalen, Lake Bogoria. På forhånd hadde vi undersøkt status ved sjøen og vi visste at her holdt dvergflamingoene til - i hundretusentall!

Lake Bogoria har tradisjonelt ikke vært like mye besøkt som nabosjøen, Lake Baringo, 25 km lenger nord, vesentlig fordi sistnemvte sjø har et mye mer variert dyreliv enn Lake Bogoria.  Imidlertid er Lake Bogoria svært scenisk og med noen hundretusen dvergflamingoer på plass, blir de fotografiske mulightene her unike. Den engelske geologen J.W. Gregory, som undersøkte området i 1892, uttalte om Lake Bogoria: "the most beautiful view in Africa".

Flamingoene stod tett ved stranden da vi kom ned til bredden av den grunne sjøen ved firetiden om ettermiddagen. Røde bein, rosa kropper og et forferdelig leven. Ved Lake Bogoria er det lov å gå ut på stranden og bevege seg omkring, men man har ikke lov til å gå ut i vannet.  Parkvaktene følger med hele tiden. Flokkene vandret fram og tilbake, alltid på vakt.  Hvis man er varsom, kan man komme ganske nært innpå flamingoene.  Går man for raskt fram, flyttet hele flokken seg og i en flokk var det tusenvis av fugler!  Med en smule tålmodighet, kan man få spennende bilder av de elegante fuglene, særlig hvis lyset er samarbeidsvillig.

Det er relativt enkelt å ta gode arts- og portrettbilder av flamingoene ved Lake Bogoria. På forhånd hadde jeg imidlertid bestemt meg for å prøve panorering av dvergflamingoene.  De elegante fuglene løper på vannet før de letter, og dette så jeg for meg at panorering av dette kunne gi riktig så spennende bilder med fuglenes bevegelse synlig.  Men alt skjer fort når en haug med flamingoer bestemmer seg for å lette, så enkelt er det ikke. Nedenfor ser du noen av resultatene.


Vi oppdaget fort at dersom vi kom lavt ned med kameraet, helt ned på sanden, ble perspektivet i bildene av flamingoflokken mye mer interessante enn om man fotograferte fra normal stativhøyde.  De røde beina ble framhevet og vi så fugleflokken i "krabbeperspektiv". En vinkelsøker er nyttig her og likeså et stativ som kan slåes helt ut slik at kameraet kommer lavt ned mot nunderlaget (alternativt kan en bønnepose brukes).

Antaller dvergflamingoer ved Lake Bogoria var enormt! Minst like mange som jeg tidligere hadde sett ved Lake Nakuru. Det må ha vært flere hundretusen flamingoer til stede. Vannstanden i Lake Bogoria har - akkurat som i lake Nakuru - også steget, men tydeligvis er det fortsatt næring for flamingoene her.  Forhåpentligvis vil dette være tilfellet også i årene som kommer. Lake Bogoria har varme kilder som spruter høyt til værs med jevne mellomrom, men disse lå nå under vann.

Noen flamingoer dør fordi de blir skadet under landing, andre blir hengende fast i busker, mens noen blir skadet når de blir angrepet av andre fugler og dyr. Det er alltid et visst svinn i bestanden, men dette kommer åtseleterne til gode og blant disse er marabustorker som det var mange av ved sjøen. Vakker eller stygg?  Kanskje så stygg at den blir vakker?  I alle fall en fotogen oppurtunist som lever av det som byr seg.


Det var søndag ettermiddag og lokalbefolkningen gikk på tur på stranden, for å slappe av og for å nyte de vakre fuglene.  Vi brukte anledningen til å veksle noen ord og til å ta noen portretter.

To fotoøkter blant flamingoene var akkurat passe.  Vi fikk utnyttet morgen og kveldslyset og hadde god tid til å eksperimentere med panorering.  Kl. 10 om formiddagen pakket vi fotoutstyretog satte kursen for Lake Elementaita.  Her skulle vi ikke fotografere, men bare slappe av på den nye og vakre Lake Elementaita Serena Camp. Etter en uke på reise, er det lurt å finne litt tid til å lade batteriene og oppholdet ble akkurat som forventet. Avslapping med god mat og drikke.  Morgenen etter vsjekket vi tidlig ut og gjorde oss klar til en lang kjøretur mot reisens høydepunkt... tilbake til Maasai Mara!

Vi ankom Mara Bush Camp akkurat i tide for en sen lunsj. Leiren lå der akkurat som for ti dager siden, 12 telt midt på savannen. Det var godt å være tilbake i fantastiske Maasai Mara. Og Mara er akkurat så fantastisk som historiene forteller.  Det var ikke ende på opplevelsene og fotomulighetene her denne gangen heller. Dagen etter ankomst så vi ikke mindre enn fire hannløver med manke på en og samme "game drive"!  Vi fikk store opplevelser med løver denne dagen og mange artige løvebilder.





Mens vi fotograferte en løvinne og noen løveunger som spiste på en nylig nedlagt gnu, oppdaget James hode på en leopard som satt oppå ei gammel termittue et stykke borte.  Da vi nærmet oss, kunne vi se at leoparden hadde drept en ung gnu og halt den opp i et tre slik leopardene pleier å gjøre. Dette var en sky og fantastisk vakker hannleopard som trakk seg unna når vi nærmet oss.  Leoparder er like fantastiske hver gang man støter på dem!

Mitt personlige høydepunkt på dette oppholdet i Maasai Mara ble møte med den lille, men svært så elegante servalkatten.  Dagen gikk mot hell og vi hadde satt kursen hjemover mot Mara Bush Camp da James plutselig gav gass og sa: "I have something that I want to show you...". Og der... i det lange graset mellom to stier kom den luskende, eller rettere sagt elegant snikende - servalen, (Leptailurus serval).  Denne lille katten er mye mer tallrik enn noen av de store kattedyrene og har en relativt stor utbredelse i Afrika, selv om også dette kattedyret har gått tilbake i utbredelse og mangler nå bl.a. i Nordafrika (les mer om servalen her). Servalkatten sees relativt sjelden fordi den primært er nattaktiv og hviler i graset på savannen om dagen.  En sovende serval er nesten umulig å oppdage og derfor støter man sjelden på dette vakre kattedyr når man er på "game drive" om dagen.

Dette var mitt første møte med servalen, et minne for livet!  Klokkebn var seks om ettermiddagen, det var overskyet og lett regn og lyset var dårlig. Da var det nyttig å kunne spe på med ISO.  En annen utfordring var fokusering i det lange graset. Jeg måtte over på manuell fokus...
Og så fikk vi jo selvsagt se den siste store katten, geparden. Vi møtte en ny, praktfull hann og så på nytt trioen fra forrige besøk i Mara. Vakre katter, ikke rart det er de store kattene flertallet av de besøkende først og fremst ønsker å se.
Akkurat som ved første opphold i Mara startet vi dagen med soloppgangen. Været var dårligere nå enn for 10 dager siden, men vi fikk i alle fall en mrogen da sola snek seg opp over horisonten i praktfult rødt.
Også ved dette oppholdet i Mara fikk vi oppleve at gnuene krysset Maraelven to ganger.  Det kan sies mye om dette spektakulære naturfenomenet.  Dessverre har det av og til på noen steder utviklet seg til det rene hysteriet.  Alt for mange biler samler seg, puiblikum vet ikke hvordan de skal oppføre seg, huier og roper, sitter på taket av bilene og biler flytter seg ukontrollert - alt dette før gnuene har samlet seg ved bredden for å krysse.  Dette forstyrrer dyrene kraftig! Selv om vi opplevde to fantastiske elvekryssinger, der den ene var gigantisk med tusenvis av gnuer, fikk vi også se medaljens bakside.  Gnuflokken snudde flere ganger fordi adferden fra publikum forstyrret flokken.  Uten å gjøre noe forsøk på å fortelle Kenya hvordan dette kan ungås, er det åpenbart at dersom dette får utvikle seg videre, kan konsekvensene både for økosystemet og for turistenes opplevelse av migrasjonen bli skadet.  Slik jeg ser det, må det reguleringer til. Hvis 50 biler samler seg for å se en og samme kryssing og det i realiteten bare er de 15 foreste bilene som kan se noe, da er det bedre at antallet biler begrenses slik at alle ser og dyrene kan vise sin naturlige adferd.

Me tilbake til de fantastiske elvekryssingen vi tross alt fikk oppleve.... Første gang kom vi ned til et av krysningspunktene der det bare hadde samlet seg fem-sek biler.  Ikke mer enn 10 minutter etter at vi hadde kommet og fått en plass med god oversikt, kom en middels stor gnuflokk ned til elva og krysset umiddelbart.  Dette er flaks!  Av og til må man vente i flere timer og håpe på at gnuene bestemmer seg for å krysse, men denne gangen kom vi til dekket bord.
Dagen etter vendte vi på nytt tilbake til Maraelva og det var tydelig nå var det noe spesielt på gang.  En hel rekke med biler stod på linje ca 100 meter fra bredden (på den strekningen som er reservert for publikum). Sjåførene har sine egne prosedyrer. Når sjåførene mener gnuene er klare til å krysse, starter alle bilene samtidig og rusher fram til "parkeringsplassene". Og nå er det kamp om parkeringsplassene. Sprøtt, kanskje, men det er slik det blir gjort - i alle fall ved de to-tre hovedkryssingspunktene.  De heldigste får de beste plassene og den beste utsikten. De uheldige blir stående i andre rekke.
Kryssingen vi fikk se her ble av den spektakulære sorten.  Ikke bare fordi gnuene til slutt krysset i et gigantisk antall, men også fordi flokken av gnuer og sebraer holdt rene oppvisningen på svanannen nær elva før kryssingen. De løp i sirkler rundt bilene akkurat som om de ville hisse hverandre opp til kryssing. Her var publikum rolige og bilene fint linet opp (se bildet ovenfor) og dyrene syntes ikke å være stresset på grunn av dette. Dette gav muligheter for å eksperimentere med panorering og lange lukkertider av hovdyr i trav og galopp...

Og så, etter noen timers venting, krysset gnuene. Ikke der sjåførene hadde forutsett, men på andre siden av bilene.  Vi måtte snu oss!  Tusenvis av gnuer på vei over elva, midt i et kraftig stryk.  Krokodillene var på plass og forsynte seg. Gamle og nye lik fløt i elva. Gribbene og marabustorkene var i ekstase.  Mara på sitt villeste og på sitt råeste!
Maasai mara har så mye mer å by på enn elvekryssinger og rovdyr.  Vi fikk se alt sammen og kanskje det aller beste var det svare nesehornet?  Denne arten er strekt truet og i Mara finnes det i dag mindre enn 20 individer. Bestanden er imidlertid økende i Mara og nesehorna her voktes som gull!  Siste dagen, like før vi skulle returnere til leiren dukket nesehornet opp.  Det hadde beitet på savannen og var på vei mot et høydedrag med noen busker for å hvile.


Vår safari og opphold i Afrika gikk mot slutten. Om et par dager var det hjem til Norge.  Noen opplevelsesrike uker i Kenya var over. Fotografisk hadde turen vært storarted og naturopplevelsene i Kenya manger kanskje sidestykke i Afrika.  Her skjer det alltid noe spennende!  Nå har vi foto- og filmmateriale og kose oss med i vinter.... og inntrykkene fra den afrikanske savannen sitter i oss lenge.  Neste års safari er allerede under planlegging, følg med!
{jacomment on}

• Forrige
• Neste