Kongene i Dalen

Om vinteren er det snørikt i Dalen. Da kommer kongeørna til Dalen Villmarkssenter. Naturfotografene går i skjul hos Jostein og Maj-Lena for å komme på nært hold av denne praktfulle rovfuglen. 

Jeg også. To ganger, i januar og februar. Men kongene skulle vise seg å være svært så reserverte.  Det gikk mange timer før jeg kom i nærkontakt med "Kongene av Dalen".  Allikevel ble det store naturopplevelser og møter med praktfulle rovfugler som vil brenne seg fast på netthinna i lang, lang tid.

Vi hadde satt av hele helgen 19. - 20. januar, min kollega Ragnvald og jeg. Fredag ettermiddag bar det oppover Setesdalen, over fjellet på RV45 som tar av fra RV9 ved Flateland i Valle, til Telemark og til Dalen. Riksveien går i 800-900 meters høyde, altså like i tregrensa, og denne kvelden var det -22C og et fantastisk dekorativt rim på fjellbjørka.

Jostein og Maj-Lena liker reker, og siden vi kommer fra havet, hadde vi tatt med 4-5 kg nykokte reker fra Ulland AS på Hidra. Sammen med ei pils eller to og en liten akevitt, ble det et fantastisk måltid denne kvelden. 

Vi var tidlig oppe. Allerede klokken seks bar det avsted på snøskuteren. Ragnvald bakpå og jeg sammen med fotosekkene i hengeren.  Innover skogsveien til Gaupebu. Åta lå klar. Rådyr og Mikkel Rev. Nå var det bare og vente.  Ute var det bekmørkt, men etterhvert traff de første solstrålene fjella i nord. Det var klart og en strålende vintermorgen som gav oss utsyn helt inn til Hardangervidda og viddene vest for Møsvatn.
For å gjøre en lang historie kort..... klarvær og mange kuldegradre er ikke de beste forholda for å se kongeørn på åte.  Vi ventet og ventet.... lørdag og søndag.  Noen ørner fløy fobi, et par ørner i trærne, men ingen ville ned på åta. Rådyret og reven lå der urørte.  Til og med de høylydte ravnene holdt seg på avstand denne helga. Ei ørn sneik seg inn i ei furu nær skjulet seint på dagen, men det ble også den eneste. Vi reiste litt slukøret hjemover....
Når ørnene ikke kommer, er Jostein raus. En bonusdag skulle vi får, og dermed gikk turen tilbake til Dalen og til Gaupebu den 10. februar.  På vei over fjellet var værforholdene nesten de samme som tre uker tidligere, men ikke riktig så kaldt.  Det var fint å komme tilbake til Dalen Villmarkssenter og høre at fotografene som hadde sittet i skjul hele lørdagen, hadde hatt nærkontakt med ørnene.

Søndagen startet enda tidliger enn forrige gang. Klokken halv seks var det ut med snøscooteren og opp i kamuflasjebua.  I dag snødde det lett, men det var helt vindstille og 7-8 forsiktige kuldegrader. Det var en eventyraktig stemning av nysnø ved Gaupebu denne morgenen. Og snart kom de første ørnene og slo seg ned i toppen av den gamle furua.  Nå var det noe på gang!

At det snødde lett, var bare en fordel.  Det gav muligheter for spennende og anderledes bilder.  Ørneparet i furua virket rolige. I den avstumpede furua lengst borte fra skjulet, satt de tett inntil hverandre. Lenge.  En skjære kom på besøk, men ørnene tok liten notis av den svarte og hvite gjesten. De visste nok hvem som bestemte når alt kom til alt!

Hodene beveget seg hele tiden, rullet frem og tilbake på utkikk etter farer og en matbit.  Timene gikk og det snødde, noen ganger tett, andre ganger bare et lite dryss. Snøen la seg på hodene av ørneparet som av og til ristet seg for å kvitte seg med den hvite manken.  Det så egentlig ut som om de trivdes i snøværet der de satt i toppen av furua.

Jeg kunne heller ikke dy meg, men måtte eksperimenter litt med lange lukkertider for å se hvodan ørn i snødrev ville ta seg ut digitalt. Bakgrunnen var lys, mye lysere enn ørnene, så jeg valgte å overeksponere noe hele tiden og eksperimenterte med ulike EV-verdier.
En ravn kom på besøk, men den var sky.  Ravner er vanlige på åteplassen og når aktiviteten blant ravnene er høy, er det ofte et tegn på at ørna ikke er langt unna. Med sine sedvanlige krakk-krakk-krakk patruljerte ravnene utenfor fotoskjulet.
Det gikk flere timer. De to ørnene satt på samme sted i furua. Kikket rundt seg ved å vri nakken i alle retninger.  Det virket nesten som om hodet roterte. Noen flere ørner passerte i det fjerne og fløy østover. Her handler det meste om venting og om å være tålmodig.

Brått endret noe seg. Ørnene flyttet på seg, den minste lettet og seilte ned på åta. Et minutt senere fulgte den største etter, noe som umiddelbart skremte den første ørna bort i et tre.  Her var det tydelig at sistemann var sjefen, og sjefer spiser først....punktum!
Førstemann satte seg på ei grein like ved, men stakk snart tilbake til toppen av furua og fortsatte hvilen sin her. Ørner ser ut til å ha god tid!
Nå begynte festmåltidet!  Sjefsørna hakket løs på det steinharde rådyret. Litt uheldig var det at en liten snøkam dekket bytte, men slik er det - mange detaljer skal stemme for å få de perfekte bildene.  Etterhvert kom ei skjære på besøk og ville ha sin del av matfatet. Ørna brydde seg ikke, men sendte noen skulende ørneblikk på skjæra som klarte å lure til seg noen rester fra matfatet. Jeg ventet spent på at den andre ørna skulle komme ned slik at det kanskje kunne bli noe ørnekamp, men slik ble det ikke denne gangen. Godt å ha noen godbiter til gode til neste gang.
Etter en halv time var festen over. Ørna fløy, tok med seg sin kamerat i treet, og det ble stille - helt stille. Bare noen lette snøkorn dalte ned fra himmelen. Selv skjærene forsvant.  Det begynte og mørkne og jeg måtte skru opp ISOen - bare for sikkerhetsskyld.

Da det nesten var skumring og dårlig fotolys, begynte tanken mine å fly andre steder. Jeg mistet litt konsentrasjon, men det er farlig. Det var da ungørna kom seilende og satte seg i toppen av ei furu.  Varsom og sky, tydelig en ungfugl med store, hvite roser under vingene. Skru raskt på kameraet og en hurtig bildeserie.  D4 er god med høy ISO i svakt  lys, og nå fikk jeg bruk for akkurat det.
Dalen Villmarkssenter hadde på nytt levert!  Hos Jostein og Maj-Lena kan man oppleve det meste - en unik plass for naturopplevelser og naturfotografi.  Nå kommer snart væren og sommeren, da blir det nye turer til Dalen.
{jacomment on}

• Forrige
• Neste