Kongen av Sør-Rogaland

I løpet av de siste årene har flere og flere fotoskjul til utleie dukket opp i Norge.  Naturfotografer går i dekning og tilbringer timevis i små telt for å komme i nærkontakt med naturens fantastiske skapninger. 

I Dalane i Sør-Rogaland har det kommet et nytt fotoskjul der man kan fotografere kongeørn. Min kompis Ragnvald Andersen og meg selv pørvde ut skjulet og tilbrakte en hel dag i et lite telt. To mann, to kameraer med lange linser, litt tørka reinsdyrkjøtt og to T-lysovner. Utenfor begynte det å snø.

Timene kan bli lange i et fotoskjul, men ventingen blir fort glemt hvis motivet viser seg.  Opplegget gav resultater!  Ørna kom og var fotogen...

Kongeørna (Aquilla chrysaetos) tilhører haukefamilien og er, nest etter havørna, vår største rovfugl med et vingespenn på opptil 225 cm. I 1846 ble det innført skuddpremie på kongeørn noe som førte til at bestanden ble kraftig redusert. Arten ble ikke fredet før i 1968 og i dag hekker mellom 850 og 1200 par i Norge og bestanden er stabil.  Særlig i Rogaland er bestanden i sterk vekst.  Kongeørna er en typisk åtseleter, men kan også fange små dyr selv.

Jeg husker godt fra min oppvekst på Hidra at folk så på ørn som skadedyr som skulle og burde skytes. Fortsatt er det dessverre mange som ikke skjønner at rovdyr og rovfugler er nødvendige toppredatorer i norsk natur.  I tillegg til å være økologisk nyttig, er kongeørna fantastisk vakker og imponerende kraftig bygget. Å komme tett innpå en majestetisk fugl som dette, er en opplevelse man sent glemmer.

I Dalane i Sør-Rogaland er det Leo Larsen som har laget fotoskjul for kongeørn. Leo er en ekte naturentusiast som tilbringer mange dager hver måned i skjulet på jakt etter koneørn med kameraet sitt.  Ønsker du å komme i kontakt med Leo for å leie skjulet, kan du kontakte ham Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den..

Vi kom inn til skjulet en time før soloppgang og visste vi måtte være der til det ble mørkt.  Hvis kongeørna ser folk, blir den skremt og hele fotoplassen kan være "forurenset".  Det lysnet sakte og ravnene gav lyd et sted bak skjulet.  Ei kråke og noen nøtteskriker forsynte seg av åten vi hadde lagt ut. Et halvt rådyr og Ragnvald hadde til og med ofret ei lita bogsteik av reinsdyr, noe som skulle vise seg å gi resultater seinere på dagen.

Timene snirklet seg av sted. Klokka ble åtte og så ni og snart ti.  Det er ikke lurt å kikke for mye på klokka når man sitter i fotoskjul. Da går tida enda saktere.  Man får tid til å tenke og utenfor er det bare lyder av ekte natur. Midt på dagen begynte ting å skje.... ei ørn gav lyd i det fjerne: "klyh...klyh....klyh..." Over åskammen en kilometer mot nord kom den flygende og satte seg i toppen av ei furu. Noe var på gang!
Etter en liten halvtime kom ørna seilende rett mot skjulet. "Nå...", tenkte vi, men den gang ei. Like før landing, steg den til værs igjen og forsvant. Kraftige hvite flekker under vingene røpet at dette var en ungfugl. Den følte seg nok ikke helt trygg på situasjonen. Senere så vi samme ørna igjen i horisonten der den fløy frem og tilbake langs fjellsidene, men ned til oss ville den ikke.  Nøtteskrikene kom tilbake og det snødde lett.

Klokka ble to og vi begynte å tro at dette ble fiasko. Da satte nøtteskrikene i et nøtteskrik og tok til vingene. Det ble stille. Jeg bøyde meg mot utkikksvinduet og så så langt sørover det var mulig. Der satt ørna på en stein.  Fantastisk motiv! Nå gjalt det å være stille og effektiv.  Lukkeren på D4 i "silent mode" og så var det bare å fyre løs. Ørna gav noen skrik for liksom å markere at "nå har jeg kommet".... Ørna hadde tydelig sikte for matfatet og etter bare noen minutter satt den på greina. Men så kom det ei ørn til! Det var to ørner på besøk!  Trolig et par. Her rådet tydelig konkurranse, for førsteman ble jaget umiddelbart og forsvant, mens den sist ankomne, som mest sansynlig var hannen, forsynte seg iherdig av Ragnvalds bogsteik.
Med kraftige klør holdt den fast i steika mens det krumme nebbet rev av biter av det frosne kjøttet.  Nå og da kikket den opp liksom for å forsikre seg om at det ikke var noen utfordrere på besøk. Steika forsvant og Ragnvald må ha fisk til nyttår.
Bakgrunnen til stammen der ørna satt var en furuskog langt borte, noe som gav en mørk flate. Ørna var også mørk. På noen av eksponeringene brukte jeg derfor litt negativ kompensasjon (-0,67).  Når ørna satt mot den lyse snøen, prøvde jeg å overeksponere litt (+0,33 - +1,0).

Etter omkring en time var kjøttstykket så oppspist at det løsnet og ramlet ned i snøen. Ørna fulgte etter og fortsatte festmåltidet på bakken. Den vurderte ikke å fly av stde med maten og følte seg nok trygg der den satt.
Så... etter halvannen times fråtsing virket det som om kongen var mett. Den tok ikke til vingene med det samme, men labbet oppover den snødekte bakken og karet seg opp lia ved hjelp av noen flaksende vingeslag.  Så fortsatte den langs åsryggen i snøværet som nå hadde økt på. Nå fikk vi kanskje de mest spennende motivene i hele seansen?



Så... vel framme på toppen av bakken, tok ørna en lite pause, så seg rundt og med et par kraftige vingeslag lettet den og var vekk......

Vi pustet ut. Det er hektisk når ørna kommer til fotoskjulet. Ventingen hadde gitt resultater. Når var det bare å vente på mørket og så kunne vi ta nyttårsferie, men vi kommer nok tilbake.....{jacomment on}

• Forrige
• Neste