73092-D.jpg

tittel

MALAYSIA + INDONESIA
A unique Wildlife Photographic Adventure Tour
23 March - 11 April 2018

This is a custom-made tour spanning across five key tropical islands, with emphasis on photographing some of the most endangered and endemic, flora and fauna
in Indonesia and Malaysia.


HIGHLIGHTS:

Wallace Flying Frog and Pitcher Plants withWorld's second smalest frog in Kubah NP
Blooming Rafflesia in Gunung Gading NP
Orangutans, Pygmy Elephants, Proboscis Monkies and Sunda Clouded Leopard in Deramakot Forest Reserve
Rainforest with Orangutans and other wildlife from riverboat in Kalimantan
Black Crested Macaques and Spectral Tarsier in Tangkoko Nature Reserve
Tomohon Market in Northern Sulawesi
Flying Foxes and Komodo Dragons at the islands of Komodo and Rinca

Tour leader: Des Ong (professional nature photographer)
6 clients only

 4 spaces left
Please let us know if you want to book or need more information


 Downloads:   Complete tour itinirary and Costs     Terms and Conditions
Visit Des' web site Captivating Nature.  Go to Gallery.

Brasil 2016

Hyacint mcawBrasil - República Federativa do Brasil.  Det femte største landet i verden. Portugisisk koloni fra fra år 1500 helt fram til 1815. 205 millioner innbyggere og verdens sjette største økonomi. Dette fotballgale landet i Sør-Amerika skulle arrangere Olympiske Leker i august 2016. Brasil stod på hode. Fattig mot rik, IOC mot resten av verden.  Kontrastene i Brasil er kolossale! 

Det var hit vi skulle. Til Brasil for å finne jaguarer, besøke verdens største våtmarksområde og for å komme inn i verdens største regnskog - Amazonas. Heldigvis skulle vi dra hjem når OL begynte. Ingen støtte til IOC fra oss dessverre.Vi ville heller ut i naturen og komme tettere på en fauna vi ikke kjente så godt fra før.  Sør-Amerika er fuglenes kontinent og mange spennende arter skulle bli festet til minnebrikka. Først skulle vi imidlertid finne den store katten på kontinentet, jaguaren!

Innhold:

Hvor dro vi?
Pantanal
Transpantaneira
Jaguar

Porto Jofre
Kjempevannlinjen Victoria amazonica
Vi møter jaguaren
Kjempeoter
Kaiman
Fugler ved Rio Cuiabá
Araras Eco Lodge
Hyasintara
Den lille maurslukeren
Beltedyr
Et mangfold av fugl
Kaiman i motlys
Tapir, svartstripekapucin, flodsvin, agouti og nesebjørn
Hester i soloppgang
Oransjevingeamazon
Rio Claro
Melkeveien fra Pantanal
Inn i Amazonas
Regnskogen i Amazonas forsvinner
Cristalino Lodge
Møte med navlesvina
På Rio Cristalino
Inn i jungelen og møte med sjeldne fugler
Brøleaper
Melkeveien fra Amazonas
Fossefallene i Iguazu

 

Hvor dro vi?
Reisen vår, som var organisert av Ibsenreiser, Oslo, hadde fire reisemål, to av disse lå i våtmarksområde Pantanal. Først skulle vi til Porto Jofre i delstaten Mato Grosso. Her skulle vi utforske elvebredden fra båt og forsøke å komme tett på Sør-Amerikas store katt, jaguaren. Deretter skulle turen gå nordover igjen til Araras Eco Lodge i det nordlige Pantanal. I dette enorme våtmarksområde håpet vi å komme tett på mye av den varierte faunaen som finnes her. Fra Pantanal skulle vi reise videre til Cristalino Lodge i det sørlige Amazonas og ta turen inn i regnskogen.

En reise fra våtmarkene i Pantanal i Sør, gjennom savannelandskapet (cerrado) til regnskogen i det sørligste Amazonas ville forhåpentligvis gi oss varierte og mangfoldige naturopplevelser, (klikk på kartet ovenfor for å se hvor tre av reisemålene ligger i forhold til hverandre). Vi ville avslutte reisen ved å sette en fot inn i Argentina og besøke Iguazúfallene, et av verdens største fossefall på grensen mellom Brasil og Argentina.

Min kone, Lise, som hadde vært med på mange reiser tidliger, slo følge denne gangen også.  Dessuten hadde vi følge av Umit, en fotokompis fra Atlanta, som for fem år siden hadde slått følge til Galapagos og for to år siden til Kenya. Nå lå alt til rette for en strålende naturopplevelse! Vi ankom Rio fra Amsterdam og fortsatte umiddelbart til Cuiaba, hovedstaden i Mato Grosso. Nå var vi igang!

Pantanal (klikk for større versjon)

Pantanal
Pantanal er verdens største våtmarksområde og dekker et område på omlag 140 000 kvadratkilometer. Dette kolossale området deles mellom landene brasil, Bolivia og Paraguay. "Våtmark" er kanskje et feil begrep å bruke om Pantanal?  Pantanal er en blanding av gressletter, kratt, sump og våtmarker og forandrer karakter gjennom året. Hele området er en mosaikk av ulike økosystemer.

Nedbør er en nøkkelfaktor i Pantanal. I regntiden dekkes 80% av området av vann. Mellom 1 og 1,5 meter nedbør faller i Pantanal hvert år, det meste i perioden november til mars. Vannstanden i de store elvene kan da stige med 2-5 meter.  Når dette skjer blir vannet fattig på oksygen fordi oversvømte planter begynner å råtne. Fisk dør i tusenvis. Fra april avtar nedbøren og vannet trekker seg langsomt tilbake. I juli er våtmarkene skrumpet inn og det rike fugle- og dyrelivet blir konsentrert rundt vannhullene som fortsatt finnes og langs breddene av de større elveløpene.

Nedbør gjennom året i det nordlige Pantanal

Pantanal er et paradis for naturinteresserte, naturfotografer og biologer. Her finner vi den største ansamlingen av fugle- og dyreliv i hele Sør-Amerika! Mer enn 3 500 plantearter vokser her og økosystemet rommer også mer enn 600 fuglearter, 350 fiskearter, 80 krypdyrarter, 135 arter av pattedyr og mer enn 9 000 arter virvelløse dyr.

Kjempeoter, jaguar, jabirustork og hyasintara er ikonarter for Pantanal

Jaguaren, kjempeoteren, hyasintara og jabirustorken er fire kjendisarter fra Pantanal. Her myldrer det av liv! En ornitolog med kraftig kikkert eller ei lang telelinsa, har hendene fulle i ukevis. Sammen med det store, velkjente og lett identifiserbare artene, finnes det en mengde småfugler og andre små organismer. Alle har sin rolle i økosystemet og er med på å holde den fine økobalansen i Pantanal inntakt.

Svarthettesmett (Donacobius atricapila) er bare en av de mange små spurvefuglene i Pantanal

Pomacea sp. (Wikimedia Commons: Stijn Ghesquiere)

Ett av de virvelløse dyrene, den lille "eplesneglen" (Pomacea lineata), som puster både med gjeller og lunger og kan takle de oksygenfattige forholdene som inntrer når vannet stiger, blir en nøkkelorganisme i dette gigantiske økosystemet. De små sneglene er vitale nedbrytere av dødt plantemateriale og bidrar til å renske opp i de giftige miljøforholdene oversvømmelsen har skapt samtidig som de tilbakefører næringsstoffer til produsentene i Pantanal og er med på å gjøre habitatet levelig for andre organismer.


Men....bare 2% av Pantanal er vernet.  Selv om store deler av våtmarkene er uberørt i dag, presses område fra mange kanter. Ekspanderende bosetning, ikke-bærfekraftig landbruk, ulovlig gruvedrift, bygging av kraftstasjoner og ikke minst ukontrollert økoturisme er alle faktorer som truer dette fantastiske økosystemet.

Lilla piuvatre (Handroanthus impetiginosus) blomstrer på bar kvist i slutten av juli i det nordlige Pantanal

Solnedgang i Pantanal

Vakre Pantanal

 
Transpantaneira - hovedveien til Pantanal
Pantanal er ikke lett tilgjengelig. Det finnes faktisk bare en kjørbar vei inn i det nordlige Pantanal, Transpantaneira eller MT-060. Veien ble bygget i 1976 og skulle egentlig bli en forbindelse mellom Cuiabá i Mato Grosso nord og Corumbá i Mator Grosso do Sul i syd. Slik ble det aldri. Veien starter i den lille byen Poconé og slutter etter 148 km i det lille tettstedet Porto Jofre.

I Poconé starter Transpantaneira - hoveveien inn i Pantanal

På vei gjennom Pantanal passerer man uendelig mange lommer med ferskvann og små elver, selv i tørketiden. Man krysser mer en 120 trebruer av svært varierende kvalitet og teknisk stand. Allerede på vei inn i Pantanal kommer man i nærkontakt med det fantastiske plante- og dfyrelivet området har å by på. I juli steiker sola, det blir fort over 30 grader og livet er konsentrert omkring vannhullene. Langs veien ligger mange lodger klar til å ta i mot strømmen av økoturister som vil oppleve livet i våtmarkene.

Transpantaneira - hovedveien gjennom Pantanal


Guiden vår, Alexandre Riberio

Guiden vår på første del av reisen, Alexandre Riberio, møtte oss på hotelle i Cuiabá. Etter en god natts søvn følte vi oss helt klar for Pantanal. Bilen stod klar ved hotellet og vi hadde hele vogna for oss selv. Nå var vi på vei til endestasjonen på Transpantaneira - Porto Jofre.  Her skulle vi forsøke å komme i nærkontakt med den sky jaguaren.

Ikke lenge etter at vi hadde forlatt sivlisasjonen og var på vei inn i Pantanals ødemark, dukket stornanduen opp - Sør Amerikas svar på strutsen. Denne fuglen hadde for 175 år siden satt Charles Darwin på sporet av naturlig utvalg.

Stornandu (Rhea americana)

 

 

 

 


 

 

 

Jaguarens utbredelse i dag (mørk rødt) og tidligere (rosa),
(Wikimedia Commons).

Jaguar
Jaguar, Panthera onca, er det eneste kattedyret i slekten Panthera på det Amerikanske kontinent. Dette er den tredje største katten i verden, bare løve (Panthera leo) og tiger (Panthera tigris) er større. Akkurat som for de andre store kattene i slekten, minker antallet jagurare og utbredelses-området snevrer inn og blir fragmentert. På den internasjonale rødlista har arten status som "nært truet" (NT).

I Amerika er jaguaren toppredator som står øverst i næringskjedene.  Som alle toppredatorer er jaguaren viktig for å opprettholde balansen i økosystemet.  Fjerner man toppredatorne, får dette store økologiske ringvirkninger slik som økning i bestandene av planteetere.

Et artig faktum er at den melanistiske genvarianten av jaguar forekommer oftere hos denne arten enn hos leoparden i Afrika som også viser melanistisk farge. Grunnen til dette er at mens det hos leoparden er den recessive genvarianten som frembringer melanisme (og som dermed må forekomme i homozygot genutgave, altså nedarvet fra begge foreldrene), er melanisme hos jaguar regulert av den dominerende genvarianten.  Her vil melanisme foekomme også hos individer som er heterozygote for egenskapen. Den svarte fargen kamuflerer imidlertid det vanlige gule og svarte flekkmønsteret som ofte kan sees gjennom den svarte fargen.

Svarte jaguarer kalles "panter" på norsk og "black panther" på engelsk. Dette er en eksotisk genvariant som er sjelden å se selv om den forekommer relativt ofte hos jaguar. Jeg må innrømme at jeg har en drøm om å få se en melanistisk stor katt i naturen en gang. En leopard eller serval i Afrika eller en jaguar i Sør-Amerika. Gode grunner til å reise tilbake hit. Les mer om jaguaren på Arkivs side HER.

Panter (venstre, foto: Wikimedia Commons) sammenliknet med vanlig fargeform av jaguar (Foto: Alf J. Nilsen)

Det nordlige Pantanal, eller den sørlige delen av delstaten Mato Grosso om du vil, er et av de beste stedene i Amerika for å se jaguar.  Sommerstid (juli-august) er spesielt bra fordi jaguarene søker til elvebreddene for å jakte og drikke når vannstanden i Pantanal er lav.

I prinsippet er det to måter å organisere seg på. Enten kan du bo i på en lodge langs en av elvene i Pantanal og dra ut med elvebåt på fotosafari to ganger om dagen eller så kan du bo på en husbåt og gjøre daglige jaguarekskursjoner herfra. Begge deler er bra, men husbåtoppholdet er noe dyrere enn å bo på en lodge.  Gjør på forhånd et grundig arbeid med å sjekke kvaliteten på den lokale operatøren du bruker uansett hvilken av de to løsningene du velger.

Husbåt for jaguarsafari langs bredden av Rio Cuiabã

Hotel Pantanal Norte
Hotel Pantanal Norte

Porto Jofre
For å få mulighet til å komme tett på jaguaren, hadde vi valgt å starte turen med et opphold på Hotel Pantanal Norte (også kjent som "Jamil's Hotel" eller "Hotel Porto Jofre"). Hotellet ligger 148 km fra byen Poconé og i enden av den berømte veien Transpantaneira.

Hotellet, som egentlig er en lodge, er plassert like ved bredden av Rio Cuiabá (også kjent som Rio São Lourenco), noe som sikrer en rask og effektiv adgang til våtmarksområdet. Stedet ble opprinnelig bygget i 1984 for fiskere som kunne få store fangster i elva. I dag er hotellet en ytterst populær plass både for sportsfiskere og for naturfotografer. Hotellet disponerer flere aluminiumsbåter som frakter økoturistene omkring på elva sammen med egen båtmann og guide.

Dette er ikke noe luksushotell, men et helt greit sted å bo dersom man først og fremst vil oppleve livet i Pantanal fra vannveiene.  Rommene er enkle, men man har aircondition og dush og muligheter for å lade kamerabatterier hele døgnet. Maten er utmerket og servers i en egen restaurant med alle rettigheter. Et svømmebasseng finnes også. Sola steiker og myggen svirrer i Pantanal, ikke glem solkrem og myggolje!

Hotel Pantanal Norte er et meget populært sted for naturfotografer som vil dra på jaguarsafari. Her må man være tidlig ute med bestillingen!  Vi hadde sikret oss plass mer enn ett år i forveien, men da vi ankom oppdaget vi at hotellet slett ikke var fullbooket.  Det var fortsatt god plass til gjester. Trolig kjøper reiseselskap opp plasser som blir avbestilt i siste liten?

Båtene ligger klar til å frakte fotografene ut på elva

Kjempevannliljen Victoria amazonica

Like ved hotellet i Porto Jofre vokser en stor bestand av kjempevannliljen, Victoria amazonica.  Dette er verdens største vannlilje med blader på opptil tre meter i diameter som kan bære hele 45 kilo hvis vekten er jevnt fordelt på bladoverflaten. En plante kan produsere 40-50 blader. Stilken, som lever under vann, kan bli hele 7-8 meter lang. Kjempevannliljen vokser i sideelver og stillestående vannhull i Amazonas. Arten ble først beskrevet fra Bolivia i 1801 (da som Eurgale amazonica), men ble flyttet til en ny slekte kalt Victoria til ære for dronning Victoria av England.

Stor populasjon av kjempevannliljer i Porto Jofre

Reproduksjonssyklusen er eksepsjonell. Denne vakre vannliljen blomstrer om natten. De opptil 40 cm store blomstene er hvite første natt, men blir lilla natten etter. Blomstene visner etter to netter, men klarer i løpet av første natten og tiltrekke seg biller ved hjelp av en søtlig, ananasliknende lukt. Blomsten er hunn første natten og lukker seg med billene inni. Billene tumler rundt inni blomsten og overfører pollen til arret og befruktningen finner sted.

Neste dag endrer blomsten kjønn til hann. Støvbærerne modnes og produserer pollen som fester seg til billene som fortsatt holdes fanget inni blomsten. Når blomsten åpner seg, har den blitt lilla og lukter ikke lenger søtt.  Billene, som er dekket av pollen, flyr avsted bare for å bli tiltrukket av lukten fra en ny hvit blomst på en ny plante. Kjempe-vannliljen produserer aldri mer enn en hvit blomst samtidig for å unngå selvbestøvning. Elegant, spør du meg!  (Kildetekst).

Rødflikbladhøna (Jacana jacana) spankulere på vannliljens blader. Kun en hvit blomst dannes av gangen og kan bare befruktes i ett døgn.

Vi møter jaguaren

Som alltid når vi er på fototurer, ringer vekkerklokka tidlig. Klokken 05.00 er det ut av køya.  Litt frokost, se til at vi ikke har glemt noe vitalt fotoutstyr, at solkrem og vann er pakket ned.  De små aluminiumsbåtene lå klar til avgang før klokka var seks. Elva fløt stille og i øst begynte himmelen og bli rød, men ellers var det blåfargene som dominerte. Bånn gass nedover elva. "Let us catch the sunrize", sa Alexandre, og vi rekker det akkurat.  Rundt en slag elvesving og stevnen peker rett øst. Vanndampen står opp fra elva. Den gule sola er svær i disen.  En annen båt har funnet det samme motivet.

Soloppgang på Rio Cuiabá

Morgenen gikk fort. Vi fant kjempeotere, kaymaner og haugevis av forskjellige fuglearter. Men jaguaren lot vente på seg. Klokka ble ni og gikk mot halv ti da båtmannen fikk en melding. En jaguar var sett langs elvebredden like ved. Full fart på motoren. 10 minutter senere kom vi til stedet der den store katten var sett. Bare en annen båt lå for anker i strømmen.

Når en jaguar blir sett, kaster guiden ut elveankeret og får oppgaven med å stramme og slagge ankertauet slik at vi holder stand. Og der.... i den tette vegetasjonen ved elvebredden stikker et hode fram. Gult med svarte ringer. Store værhår og et søvning blikk. Jaguaren!  Første gang man ser dette vakre kattedyret kan man ikke annet enn å la seg imponere. Større enn leopardene vi har sett så mange ganger i Afrika, men betydelig mindre enn løvene.  Jaguaren siger fram fra vegetasjonen og beveger seg langsomt nedover elva...

Vårt første møte med jaguaren

Langsomt beveget jaguaren seg nedover elvebredden, hele tiden i tett vegetasjon
 

Den store katten stoppet, satte seg ned og gjespet. Blikket gled over på motsatt elvebredde der flere kaimaner lå på elvebredden og varmet seg i sola. Det ble varmt. Jaguaren luktet med å rynke på nesa, akkurat slik løvene gjør i Kenya. Brått snudde den og forsvant inn i den tett vegetasjonen. Ute av syne. "Det var det", tenkte vi...

Jaguaren har fått teften av kaimaner på andre sida av elva

Ankeret kom fort inn i båten, motoren sveiv og vi satte kursen motstrøms. Vi rundet en liten odde, terrenget åpnet seg opp. Brått dukket jaguaren opp i vegetasjonen som nå var mye lavere enn tidligere. Helt nede i vannkanten stod den og speidet over på kaimanene. Den var sulten!

Jaguaren vil krysse elva

I stedet for å legge på svøm, fortsatte den langs elvebredden vekk fra oss. Vi fulgte sakte etter og fikk se jaguaren legge på svøm over elva bare et lite stykke lenger oppe, men nå ute av syne for kaimanene. Jaguaren er lur og elsker vann.

Jaguarer elsker vann

Jeg brukte det nye Sigma 150-600mm teleobjektivet sammen med Nikon D810. En god mulighet til å teste hva dette "billige" objektivet kunne utrette sammenliknet med min gamle Nikon 200-400mm som hadde vært med over hele verden og som jeg var superfornøyd med. (Alle bildene avjaguar her er tatt med Sigma 150-600mm).

Den store katten padlet seg lett over elva, men lette en stund før den fant et passende sted å klatre i land. Vi så bare hodet som stakk opp av vannet, men den søkte etter noe å sette foten på. Dette gav spektakulære motiver.  Endelig fant katten fotfeste, reiste seg halvveis opp i vannet, kikket lurt på oss før den forsvant i skogen. Vi lot jaguaren få jakte i fred.

Jaguar i elva

Omsider fant jaguaren et sted der den kunne komme på land


Kjempeoterens utbredelse (Wikimedia Commons)
Kjempeoter
Kjempeoteren (Pteronura brasiliensis) er en av Sør-Amerikas toppredatorer, men en art som er i sterk tilbakegang og som i dag er truet. Bestandens størrelse er usikker, men man opererer ofte med en populasjonsstørrelse på bare 5 000 individer, noe som er svært lite det store utbredelsesområde tatt i betraktning.

Arten er endemisk til Sør-Amerika øst for Andesfjellene, men har forsvunnet fra Argentina og Uruguay og er ytterst sjelden i Paraguay. Hovedutbredelsen er i elvesystemene Orinoco, Amazonas og La Plata.

Kjempeoteren er sterkt knyttet til elver der den lever i små familiegrupper på 3-10 individer. Familien leker, fisker, sover og forflytter seg sammen. Selv om kjempeoteren kan fange og spise små kaimaner, slanger og til og med skilpadder, er hoveføden fisk.

Ved å gni urin og ekskrementer fra en felles latrine inn i jorda, markeres reviret. Kommer en annen gruppe for nær, starter et fryktelig spetakkel der oterne hyler og skriker av full hals. Selv om kjempeoteren virker klossete på land, kan de forflytte seg flere hundre meter mellom elveløp for å finne nye områder.

Kjempeotere

Selv om det var jaguaren vi først og fremst ville se langs elvene i Porto Jofre, brukte vi også tid på å finne andre dyr. Vi var heldige og fikk se flere familier med kjempeotere. To ganger fulgte vi en familie på 7-8 dyr mens de jaktet på fisk langs elvebredden. I rasende fart svømte de langs bredden, dykket og ikke sjelden kom oterne opp med fisk mellom klørne.

Klar for jakt

Middagen er i boks, oteren har fanget fisk

Når fangsten var sikret, la oterne seg til i skjul under vegetasjon som stakk ut i elva og knasket ivrig på byttet. Det knaste i bein og blodet sprutet. Stakkars fisk!  Jeg ble overrasket over hvor lang tid det tok for oteren å spise en middels stor fisk. 10-15 minutter med intens spising tok det før fisken, som ikke kunne være mer enn 15-20 cm lang, var fortært.  Vi kom helt innpå dyrene når de spiste og fikk nærbilder av måltidet. Artig!

Fisk til middag

Utbredelse av C. yacare (Wikimedia Commons)
Kaiman
Hvis det er noe dyr som fullstendig dominerer scenen i Pantanal, er det kaimanen. Omkring 10 millioner(!) kaimaner av arten Caiman yacara lever her. Dette er trolig den største krokodillepopulasjonen på jorda. De finnes nesten over alt. Blant den tett vannhyasint-vegetasjonen ved lodgen ligger det haugevis av dem, på sandbankene langs elva ligger hundrevis og soler seg og ute i de stilleflytende elveløpene ser man et par øyne og en snute som sakte glir gjennom vannet.  Pantanal er kaimanenes rike.

Lenger nord, og bl.a. utbredt i nesten hele Amazonas og i store deler av Mellomamerika, finnes en annen art, Caiman crocodilus. Denne arten kan leve både i saltvann og ferskvann, mens vår art lever neste utelukkende i ferskvann, men kan av og til finnes i brakkvanns-områder.

Kaiman (Caiman yacare)

Hvorfor er det så mange kaimaner i Pantanal?  Trolig har svaret to sider. Kaimaner spiser fisk og i Pantanal er det rikelig med fisk. Kaimanene kan fråtse i mat.  For det andre har kaimanene ingen naturlige fiender, untatt mennesket. (Hadde kaimanen vært utbredt i Norge, hadde den for lengst vært en truet art). Dessuten er de store krypdyra utmerket tilpasset miljøet de lever i. De kan bevege seg raskt under vann, i vannflaten og til og med på land. Som alle krypdyr er kaimanene vekselvarme og får en kroppstemperatur som er tilnærmet lik omgivelsenes temperatur.  Klimaet i Pantanal passer utmerket for et krypdyr.

Kaimanen og mange andre krypdyr åpner munnen for å kjøle seg ned når det blir for varmt

Kaimaner ble et slik vanlig syn på våre båtturer på Rio Cuiabá at vi til slutt nesten ikke tok noe notis av dem. Vi gjorde to båtsafarier hver dag, en som startet tidlig om morgenen før soloppgang og varte til et sted mellom kl. 11 og 12 og en som startet ved to-halvtretiden om ettermiddagen og varte til det ble mørkt ved halvsjutiden.  Midt på dagen, mellom klokken 11 og 15 er det steikenes varmt og best og holde seg i skyggen med en kald pils.

Det var på en av ettermiddagssafariene at vi fikk se kaimanene med fisk i kjeften.  En stor krokodille hadde fanget en malle, en av de mest tallrike fiskegruppene i Pantanal.  Kaimanen holdt fisken i kjeften, men bet ikke kjevene helt sammen. Den stakkars og dødsdømte fiske lå der mellom kaimanens tenner og kikket inn i kameraet mens den ventet på dødsbittet. Boldet randt og kaimanen smilte lurt. Det var som om den sa...."bare kom, jeg kan ta deg også!"

Kaiman med malle i kjeften


Fugler ved Rio Cuiabá
Vi kan ikke reise fra Porto Jofre og Rio Cuiabá uten å nevne det fantastiske fuglelivet som vi kunne se langs elva.  Et paradis for en ornitolog!  Rovfuglene er spesielt tallrike og enda mer tallrike skulle de bli da vi kom til Araras litt lenger nord i Pantanal.

Fuglene er heller ikke spesielt sky så med unntak av de små spurvefuglene, der man må ha verieklige kraftige teleobjektiver for å få nærbilder (600mm eller mye mer), kan man få strålende nærbilder med objektiver med 300-400mm brennvidde.


På et sted der majoriteten av de besøkende enten er ute på elva for å finne jaguar og kjempeotere eller er sportsfiskere som vil prøve lykken med fiskestanga, er det lett å overse alt det andre livet som rører seg i buskene.  Små og store fugler blir lett glemt, man leter bare etter de store dyrene.  Det er lett å over seg det store mangfoldet i dette utrolige økosystemet. Se etter de små skapningene, se etter planter og insekter, øgler og skilpadder og tegn deg et bilde av et kolossalt biofangfold i det nordlige Pantanal. 


Nedenfor er en bildesammensetning av seks fuglearter vi fotograferte fra båten mens vi egentlig var på jakt etter jaguaren i Porto Jofre.

1 Cocoihegre (Ardea cocoi), 2 Ringisfugl (Megaceryle torquata), 3 Amerikaanhinga (Anhinga anhinga), 4 Grønnisfugl (Chloroceryle americana), 5 Amerikasaksenebb (Runchops niger), 6 Fiskevåk (Busarellus nigricollis)

Så må vi avslutte vår ferd på Rio São Lourenco med et siste jaguarbilde. Vi kom over denne kjempen mens den lå i skyggen av den tette vegetasjonen og speidet utover elva.  Vi ventet i flere timer, men selv om jaguaren reiste seg og tok en runde i jungelen før den kom tilbake, ville den ikke ned til elvebredden for å drikke. Da vi omside trakk oss tilbake og satte kursen mot lodgen var det blitt hett og nesten midt på dagen. Like etter kom jaguaren ned til bredden, gikk ut på en trestamme som lå veltet ut i elva og slurpet i seg vann.... da var det en båt igjen. Det var ikke oss! Tålmodighet forlat meg ei!

Tålmodig jaguar



Araras Eco Lodge
Pousada Araras Eco Lodge
Vårt neste reisemål lå to og en halv times kjøring nordover, altså i retning Cuiabá på Transpantaneira, hovedveien i Pantanal.  Araras Eco Lodge er en typisk, relativt liten lodge midt i det nordlige Pantanal.  Her kan man bo, spise og få transport omkring i det private reservatet hele året.  Det finnes observasjonstårn for fugl der man har utmerket utsikt over våtmarkene og på små grusveier kommer man seg til alle hjørner av området ved hjelp av jeep.  I et av utsiktstårnene hadde vi forresten direkte innsyn til en familie med jabirustorker; mor, far og tre sultne små.


Jabirustork hekker ikke langt fra lodgen

Kansje "ranch" er et mer beskrivende navn enn lodge?  Her rir gauchoer i rasende fart på vakre hester og føler seg tydeligvis hjemme i sadelen.

Selve lodgeområdet vrimler av liv. En gangvei like bak hovebygning går over våtmarkene og her kan du observere drøssevis med fuglearter. Et par hyacintaraer hekker i et stort tre ved lodgeinngangen. Like ved lodgen hviler kaimaner under den tette pistiavegetasjonen, mens flokker av verdens største gnager, capybaraen, rusler dovent omkring.

Tigerhegre i nærbilde

Vi hadde bestilt egen bil og sjåfør og guiden vår var med oss hele tiden. Nå lå alt til rette for fire dager med spennende opplevelser i hjertet av Pantanal. Sola gikk ned i vest, venus dukket fram på den røde himmelen, det ble natt i Pantanal.

Solnedgang i Pantanal

Hyacintara (Anodorhynchus hyacinthinus)
En av de vakreste og mest særegne fuglene i Pantanal er den brå arapapegøyen eller hycintara som den egentlig heter på norsk. Dette er den største papegøyen i verden og blir opptil en meter lang. Arten er bare utbredt på tre adskilte lokaliteter i Pantanal og tilstøtende områder i Bolivia og Paraguay (se kart til venstre). Det er usikkert om det finnes små, lokale populasjoner i andre lokaliteter.

Arten har status som såbar (EN) på den internasjonale rødlista. Hyacintaraen trues først og fremst av habitatødeleggelse og fangst til bruk som  burfugler. I 1980 ble det beregnet at 10 000 indivuider ble fanget for å bli solgt som burfugl, hvorav halvparten havnet på det brasilianske markede. I dag er arten fredet og beskyttet i Brasil og Bolivia og komersiell fangst og handel er forbudt og regulert av CITES Appendix 1.

Et problem i Pantanal er mangel på gamle, store trær med egnet reirplass. Hyacintaraen hekker i hulrom eller greinkløfter i trær og i Pantanal hekker mer enn 90% av individene i manduvitreet (Stercuila apetala). Hyacintaraen trenger manduvitreet og manduvitreet trenger toucanene (vakre fugler i familien Ramphasidae) for å spre frøene. Toucanene spiser også egg av hyacintaraen og er derved både til nytte og skade for den vakre papegøyen. Siden passende reirhull er mangelvare i Pantanal i dag, har mange satt opp fuglekasser for hyacintaraen og på denne måten hjelper de arten med hekkingen. Normalt legger fuglene to egg, men bare en unger vokser opp til flygedyktig alder. Les mer om arten HER.

Et par hyacintara hekker like ved Araras Eco Lodge

Vi hadde satt oss som mål og få se og fotografer den vakre blå papegøyen og vi fikk se flere eksemplarer. Like ved lodgen hekket et par i en fuglekasse som var hengt opp og et annet eksemplar kom jevnlig inn på lodgområdet for å stjele mat.

Hyacintara

I et annet område av rservatet holdt tre eksemplarer til høyt oppe i et tre. Et par pluss en enslig papegøye, trolig en innpåslitende hann(?).  Her kaklet de og sloss så fillene føyk.

Et par og en enslig hyacintaraer holdt til i et kjempetre

Utbredelse til den lille maurslukeren
(Wikimedia Commons)

Den lille maurslukeren

Det finnes fire arter maurslukere, alle er pattedyr og hører til ordenen Pilosa. Maursluker lever av maur og termitter og er bare utbredt i Mellom- og Sør-Amerika. De fossile sporene fra gruppen kan følges 60 millioner år tilbake til tiden like etter at dinosaurene forsvant.

I Pantanal finner man to arter; den store maurslukeren (Myrmecophaga tridactyla), som kan bli 1,8 meter lang, og den lille maurslukeren (Tamandua tetradactyla), som kan bli omkring 1,2 meter lang. Begge artene er vidt utbredt i Sør-Amerika, men den store maurslukeren, som også finnes i Mellomamerika, er sjeldnere enn den lille og har status som "sårbar" (VU) på den internasjonale rødlista.

Den lille maurslukeren er for det meste nattaktiv, men kan ofte treffes i skumringen når den søker etter maur og termitter på bakken, under bark og i gamle, hule trestammer.  Det var akkurat slik vi møtte dette fantastiske pattedyret, i skumringen på jakt etter en matbit.

Den lille maurslukeren

Etter hvert klatret maurslukeren opp langs stammen av en palme, klorte seg fast med de lange, spisse klørne og brukte den lange tunga til å lete etter mat innimellom den tornete barken.  Dyret tok overhode ingen notis av oss. Det klatret ned av stammen og fortsatte sin vandring på skogbunnen som om ingenting hadde skjedd. Her gjalt det om å finne termitter, ikke å bry seg om noen sprø turister med kamera.

På jakt etter termitter

Paleoindianer jakter på glyptodonter. Maleri fra ca. 1920.
Wikimedia: Heinrich Harder (public domaine)
Beltedyr
En annen særegen dyregruppe vi hadde lyst til å se var beltydyrene. Det skulle vise seg ikke å bli særlig vanskelig. Beltedyrene hører til familiene Dasypodidae og Chlamyphoridae som er de eneste gjenlevende familiene av ordenen Cingulata. I tidligere tider var gruppen tallrik med arter som kunne veie opp til to tonn i underfamilien Glyptodontinae (herav fellesnavnet "glyptodonter"). Glyptodontene ble jaktet av urbefolkningen i Amerika, men beinrester og foissiler er funnet. Denne gruppen kjemebeltedyr døde ut i siste istid for ca. 11 700 år siden.

I dag finnes omkring 20 arter beltedyr som aller er utbredt i Sør-Amerika eller i de sørlige delene av Nord-Amerika. Mens glyptodontene var planteetere (noe som kan forklare den store størrelsen), er dagens beltedyr i all hovedsak insektetere eller altetere og mye mindre av størrelse og vekt enn de forhistoriske glyptodontene, selv om "kjempemadilloen" (Priodontes maximus) kan bli opp til 150 cm lang og veie over 50 kg. Les mer om beltedyrene HER.

Det finnes flere atert beltedyr i Pantanal, men de fleste er nattaktive og vanskelige å oppdage. En art, det "gule beltedyret" (Euphractus sexcinctus), som blir 40-50 cm lang, er imidlertid dagaktiv og relativt lett å finne.  Slik gikk det da også. Vi stoppet ved en stor, tørr slette full av termittuer og spredte trær og hadde neppe ventet mer enn 10-15 minutter før det gule beltedyret kom småløpende mot oss. Da det oppdaget oss, bråstoppet det og ble stående helt stille. Vi kunne gå inntil det vakre dyret og studere det på nært hold. En pansret skapning som ikke har sin like på andre kontinenter.

Gult beltedyr (Euphractus sexcinctus)

Et mangfold av fugl
Pantanal og områdene ved Araras er et eldorado for ornitologer.  Noe slik som 600 fuglearter er beskrevet fra Pantanal (antallet er avhengig av hvor man trekker grensen for økosystemet) og man har få problemer med å se mer enn 100 arter på en dag i bushen. Det er vanskelig å velge ut arter for en kort artikkel som dette, men nedenfor finner du et lite utvalg basert på brukbare bilder jeg greide å ta av fugl omkring Araras.

Veivåk

Veivåken (Buteo magnirostris) er bare en av mange rovfugler vi traff på. På engelsk kalles arten for "Roadside Hawk" som er et ytterst passende navn siden den oftes sees i toppen av et tre i veikanten og speider etter føde. Arten er utbredt over store deler av Sør- og Mellomamerika. En vakker, vanlig og svært vokal rovfugl som vi så mange ganger på turen.

Rødbeinseriema

Rødbeinseriema (Cariama cristata) er en rovfugl (familie Cariamidae) som trives godt på åpne gressletter der den spankulerer mellom termittuene på jakt etter en matbit. Sangen til rødbeinseriemaen er høylydt og karakeristisk og kan høres kilometervis. Vi så flere eksemplarer av rødbeinseriema. De bvakre fuglene var redde og nysjerrige på samme tid og vi kunne få gode bilder da de passerte like forbi jeepen.

Krøllhokko (hunnen til venstre)

Krøllhokkoen (Crax fasciolata) er endemisk til deler av Sør-Amerika (Brasil, Paraguay, det østlige Bolivia og det nordlige Argentina).  Arten opptrer ofte i par og har kjønnsdimorfisme, hannen og hunnen er ulike. Arten har kategori "sårbar" (VU) på den internasjonale rødlista fordi den er presset av jakt og habitatødeleggelser. Det er ventet at populasjonen vil reduseres kraftig i framtiden.

Slik kunne vi fortsatt og snakke om fugle fra Pantanal. Araras er full av dem!  Nedenfor ser du bilder av seks andre arter vi hyppig så her.

Fugler fra Araras:1) Svartvåk (Buteogallus urubitinga), 2) Høvdingspett (Campephilus melanoleucos), 3) Rødbuetreløper (Campylorhamphus trochilirostris), 4) Kanelvåk (Buteogallus meriodionalis), 5) Gulmarkspett (Colaptes campestris), 6) Rusthalejakamar (Galbula ruficauda)



Kaiman i medlys og motlys

Det var jo først og fremst en fotoreise vi var på.  Motivene stod i kø.  Akkurat som langs elvene i Porto Jofre, lå kaimanene strødd her i Araras. Ofte holdt de seg i mudderet eller undre vann i de mange vannhullene som ennå ikke hadde tørket inn, men om formiddagen etter en "kjølig" natt, krøp de ofte opp på bredden av vannhullene for å varme seg i solsteiken. Pistia og andre vannplanter dekket ofte ryggen og hodet og gjorde de store krypdyrene svært så fotogene.

Slik var det også denne morgenen. Sola hadde reist seg fra horisonten og det gule morgenlyset var i ferd med å bli hardere. Ennå var det oransje og varmgule lysstråler og finne og vi speidet etter gode motiver fra jeepen der vi kjørte gjennom våtmarkene. På bredden av et lite tjern lå en stor kaiman med ryggen full av vannplanter. Krypet lå med åpen munn på tvers av solinnstrålingen!  Terrenget var slik at vi kunne snike oss gjennom skogen og komme til kaimanen fra begge sider.

Vi kunne med andre ord fotografere dyret i medlys og motlys. Perfekt! Noen insekter svirra rundt visne planter foran den åpne munnen. Kaimanen skulte på oss der vi sneik oss innpå, men rørte seg ikke.

Hva liker du best?  Medlys eller motlys?  Jeg er ikke i tvil.......

Kaiman i medlys


Kaiman i motlys

Amazonastapir, svartstripekapucin, flodsvin, aguti og nesebjørn
Da superkontinentet Gondwana begynte å dele seg opp tidlig i Juratiden (for omkring 184 millioner år siden) og da Sør-Amerika skilte lang med Afrika tidlig i Krittiden (for omkring 130 millioner år siden), ble artene som fulgte med kontinentdelene isolert fra hverandre noe som la grunnlaget for evolusjon i ulike retninger.  Mye senere (for 12-15 millioner år siden), da Sør-Amerika ble landfast med Nord-Amerika ved en landbro i Panama, kunne faunaen fra nord blande seg med faunaen i sør. Resultatet av evolusjonen er at det i dag finnes pattedyr i Sør-Amerika som kun finnes her. Vi skulle få se flere av disse.

Utbredelse av brasiltapiren (Wikimedia Commons)
Rødt=utdødd, oransje=utbredt, gult=trolig utbredt
Amazonastapiren (Tapirus terrestris) er en slik ikonart og det største landlevende pattedyret i Sør-Amerika. Amazonastapiren er en av fem tapirarter som alle tilhører samme slekt i Tapirfamilien (Tapiridae).

Det underlige er at en art, skaberakktapiren (T. indicus), er endemisk til Sørøstasia og skiller seg genetisk ganske mye fra de fire artene som lever i Sør-Amerika. Skaberakktapiren har f.eks. 52 kromosomer i diploide celler, mens amazonastapiren har 80.

Den sist oppdagete tapiren er dvergtapiren (T. kabomani) som ble oppdaget i Brasil så sent som i 2013. Lite er kjent om arten, men den skiller seg mye anatomisk fra amazonastapiren som er den vanligste arten av tapirer i Sør-Amerika.

Amazonastapiren er svært sjelden å se, særlig fordi den trives best i tette skogsområder og er nattaktiv, men også fordi bestanden er lav. Arten har status som "sårbar" (VU) på den internasjonale rødlista. Habitatødeleggelse og krypskyting til mat er de to viktigste årsakene til at bestanden er i tilbakegang.  Alle tapirer er plantespisere som spiser røtter, blader, friske skudd og frukt.

Vi skulle være svinheldige allerede første ettermiddag i Arras. Da vi var på vei til fugletårnet, like ved lodgen sent på ettermiddagen, kom plutselig to tapirer ut av skogen, passerte under gangveien som var bygget på trepåler gjennom skogen, og forsvant i buskaset. De var på vei til et vannhull for å drikke. Lise fikk brukt videokameraet og jeg fikk slengt opp D4 med den lange linsa og klarte å få et par bilder før de store planteeterne var forsvunnet like fort somk de kom. Et kort, men uforglemmelig møte med et sjeldent dyr!

Et glimt av amazonastapiren

Utbredelsen til svartstripekapusinen (Wikimedia Commons)
Den lille svartstripekapusinen (Sapajus libidinosus) er en ytterst interessant apekatt.  Ikke fordi arten er sjelden, men fordi dette er den førtse ikke-hominidapen (en art utenfor familien "menneskeaper" - Hominidae) som har lært å bruke redskaper. Noren individer lærer seg å bruke steiner for å knekke nøtter som apen spiser.  De små nøttene plasseres på en stpor, flat stein, mens kapusinene bruker en annen stein som håndredskap for å knuse nøtteskallet. Atferden ble først observert fra det nordøstlige Brasil i 2004, men er ennå ikke kjent fra populasjoner i Pantanal.

Denne adferden har vært filmet og vist i flere naturserier, bl.a. fra BBC, og viser hvordan tidlige primater må ha lært seg å bruke steinredskaper.  De små apene har også utviklet tilpassninger til redskapsbruken ved at de har utviklet sterke muskler i bakbeina som gjør det mulig å gå på to bein mens de bærer steinredskapene.

Det var ikke vanskelig å finne svartstripekapusiner i Pantanal. Flokker av de små primatene holdt vanligvis til høyt oppe i trekronene der de samlet frukt, frø og små evertebrater, men kikket nysjerrig ned på oss da vi stoppet for å fotografere.

Svartstripekapusin


Flodsvinets utbredelse (Wikimedia Commons)
Flodsvinet (Hydrochoerus hydrochaeris), også kjent som "kapybara" eller "kapivar", er definitivt en av ikonartene for Pantanal og for Brasil.  Dette er verdens størst gnager som kan oppnå en vekt på over 65 kilo og bli opptil 1,3 meter lang!  Pantanal er det idelle området for flodsvinet som elsker å svømme og som tilbringer mye tid i vann når varmen er på sitt sterkeste midt på dagen. 

Flodsvinet lever i ulike sosiale grupper. Vi kan finne familier med unger eller store blannede flokker der en hann er dominerende og parer seg med alle hunnene i flokken.

Flodsvinene spiser planter, men selekterer ofte en bestemt planteart blentmange. Når tørketiden inntrer, blir de store dyrene tvunget til å spise flere arter siden utvalget av friske planter da er mindre enn i regntiden.

I Porto Jofre og på Araras var det flodsvin over alt. De kjempemessige gnagerne lå på elvebreddene og kikket på oss. Om morgenen kom hele flokker spankulerende forbi lodgen på vei ut i sumpen for å spise.


Flodsvin
En annen gnager er Azara's Agouti (Dasyprocta azarae), en av minst 11 arter i slekten Dasyprocta. Slekten er endemisk til Mellom- og Sør-Amerika og på De Små Antiller i Det Karibiske Hav.  I forhold til våre kjente europeiske gngere, er agoutiene relativt store dyr som kan veie opptil 6 kilo og bli over 75 cm lange. Dette er sky dyr som vanligvis stikker av når manneskene nærmer seg. Halen er ekstremt kort og dyrene sitter på halen i typisk positur når de spiser (se foto nedenfor).

I Pantanal finner vi arten D. azarae, en ekstremt sky og solitær art.  Vi vet lite om artens biologi og bestandens størrelse, men som andre agoutiarter spiller arten en nøkkelrolle i skogen ved å samle, grave ned og spre frø fra ulike planter. Dyrene graver ned nøtter og frø, men glemmer hvor de har gjemt dem og derved spirer frøene og agoutiene hjelper til med spredning av plantene.  Gruppen kalles da også for "jungelens gartnere".  Paranøttreet er en av artene som er avhengig av agoutier for å spre seg. 

Vi så mange agoutier mens vi var i Araras. Det er riktig at dyrene var sky, men alikevel var det ikke noe problem å ta gode nærbilder så lenge man var stille uten å gjøre brå bevegelser.

Azara's agouti (Dasyprocta azarae)

Nesebjørnenes utbredelse
(Wikimedia Commons)
Den siste av ikonartene fra Pantanal hører til halvbjørnfamilien (Procyonidae), ofte kalt vaskebjørnfamilien. Søramerikansk nesebjørn (Nasua nasua), også kjent som ringhalet nesebjørn på norsk og "coati" på engelsk, er et av de dyrene man garentert treffe på i Pantanal.  Omkring lodger kan dyrene være ganske tamme, tiltrukket av mat fra turistene.  13 underater er kjent.  En annen art, N. narica, er utbredt i det sørlige Nord-America, Mexico og Mellomamerika.

Nesebjørnen spiser alle slags animalsk føde; insekter, landkrabber, frosker, smågnagere og egg, men tar også frukt. I Pantanal kan man se flokker av nesebjørnhunner som jakter på mat ute på de åpne slettene, men man treffer dem også på skogbunnen og ikke sjelden klatrer de i trær alltid på jakt etter noe å spise. Hannene lever for det meste solitært.

Søramerikansk nesebjørn

Hester i soloppgang
Sjefen og eieren av Araras Eco Lodge, Andre von Thuronyi, elsker hester. På farmen, som hørte til lodgeområdet, holder han et tjuetalls rasehester. Gauchoen Johnny Garciareis har full kontroll på de vakre dyrene.  Hester og Pantanal hører liksom sammen.

Vi ble sittende og prate med Andre etter lunsj mens vi ventet på at temperaturen skulle roe seg og ettermiddagsøkta skulle starte. Umit begynte å snakke om et fotomotiv med hester som sprang i motlys om morgenen så støskya stod. Andre tente på ideen og med ett var en spennende fotoseanse organisert. Et par ord med gauchoen og vi hadde en avtale.

Vi inspiserte et område like ved lodgen og kom til at den åpne sletta var idell for motivet. Morgenen etter samlet Johnny og hans kompis sammen 15-20 hester og så var det bare å gjøre seg klar med kameraene. Hestene gallopperte og vi forsøkte med korte og lange eksponeringer mens sola sakte steg opp over åskammen i øst.  De lange grasstråene dannet en fin forgrunn til motivet.

Hester ved soloppgang

Hester i motlys

Gaucho

Oransjevingeamazon

Sør-Amerika er fuglenes kontinent og Brasil er papegøyenes land. Ingen andre steder finner vi så mange papegøyearter som i Amazonas. Omkring 90 arter av familien Psittacidae (papegøyer, parakitter og araer) er listet fra Brasil. Oransjevingeamason (Amazona amazonica) er en av 31 arter i slekten, alle utbredt i Sør-America, Mellom-amerika og Karibia. Arten er tallrik og regnes for å gjøre stor skade på avlinger. Av denne grunn jaktes den på, brukes til føde og mange blir fanget og solgt som burfugl. I perioden 1981-1985 ble mer enn 66 000 oransjevingemazoner fanget til dette formålet!

På Araras driver de rehabilitering av oransjevingeamazoner som har blitt holdt i fangenskap og tilbakefører de vakre papegøyene til naturen. Vi besøkte den lille farmen, som ligger et godt stykke borte fra lodgen, og fikk se hvordan papegøyene fôres en gang om dagen.  Hver kveld i skumringen legges det ut mat og oransjevingene kommer i titalls for å få en matbit før de flyr ut i ødemarka igjen. Gradevis tilvendes de til et naturlig liv - ut av buret, inn i naturen!

Oransjevingeamazon

Rio Claro

Rio Claro er ei vakker elv som man kan nå med bil en liten times kjøring fra Araras. Vi tok av sted tidlig på ettermiddagen, svingte av mot øst, kjørte tre kilometer på en "dirt road" av ymse kvalitet og kom ned til Rio Claro Lodge. Her møtte vi båtmannen Jacka med sin lille aluminiumsbåt og sin 20HK Yamaha påhengs.  Nå ble det elvesafari igjen.

Båtmannen Jacka

Vegetasjonen langs elva var vakker og variert!  Kveldslyset kom sigende når sola sank i vest og farget skogen gyllen. Rio Claro fløt mye roligere enn Rio Cubaiá lenger sør, her kunne vi nytestemningen av Pantanal til fulle.  Et yrende fugleliv langs bredden fikk oss til å bruke de lange linsene flittig.

Safari på Rio Claro

Jacka fôret kaimaner og lokket dem opp i lufta med fiskestang og lokkemat, ikke helt vår smak så dette går vi forbi i stillhet. Sirkus finnes det overalt!  Da var det mer intere4ssant med lokking av rovfugler for å få spennende flukt- og fangstbilder når de rovgriske predatorne tok fisk fra vannflaten.

Hjemme er vi vant med at fiskeørn lokkes på samme måte. Ole Martin i Flatanger har fôret mange ørner og lagt scenen til rette for spektakulære ørnebilder.  Her var det fiskevåk (Busarellus nigricollis) og svartvåk (Buteogallus urubitinga) som stupte ned etter fiskene som fløt på elva.  Til og med hegrer kom stupende for å fange fiskene. Vi eksperimenterte litt med lukkertider og fokus, men fikk etterhvert grep om de flyktige motivene.


Fiskevåk jakter

Svartvåk (ungfugl)

Fiskene tok snart slutt i bøtta. Vi lærer aldri.... da vi kom tilbake mot brygga og fikk en fantastisk solnedgang over Rio Claro, satt fiskevåkene klare til å stupe ut etter fisk i solnedgangen. Bøtta var tom og fiskevåkene fløy forbi.... spar alltid noe agn til slutt!

Solnedgang over Rio Claro

Melkeveien fra Pantanal
I dag er det nesten ikke en mørk flekk i Norge, heller ikke i Europa. Jeg kan huske når jeg var liten gutt og stod på Hidra, ytterst i havgapet i Vest-Agder, kikket opp på himmelen en mørk kveld og undret meg på hva Malekevein egentlig var.  Vår egen galakse lyste som et krystallklart bånd, stjernene blinket, noen sterkere enn andre og noen skinte helt rolig uten å blinke i det hele tatt. Det var planeter.  I dag er dette synet borte fordi vi mennesker strør om oss med lys hele døgnet. Vi forurenser med lys. Lysforurensning er et stort problem over hele den tettbefolkede verden.

Men noen steder, langt fra byer og tettbebygde strøk, kan man fortsatt se Melkeveien tydelig når månen holder seg skjult. Uten å bli blendet av alt kunstlyset, trer universet fram i all sin prakt. Vi fotograferte Melkeveien i 2014 fra savannene i Kenya og nå ville vi prøve det samme fra slettene i Pantanal.  Heldigvis var vi heldig med månen, den var i siste kvarter og på nedadgående.

Vi avtalte med guiden vår at vi skulle finne en åpen plass langt ute i våtmarkene der vi kunne rigge opp kameraene med vidvinkel på stativ.  Ingen problem, klokken halv ni la vi avgårde med jeepen, det var bekmørkt. Vi snirklet oss fram balnt busker og trær og kom til ei åpen slette med langt grass. Kanskje en anakonda lurte? Sikten var fenomenal. Ingen lysforurensning overhode!  Bare lyder av nattdyrene i Pantanal forstyrret oss og det gjorde ingenting. Her trengte vi ikke vakter med rifle slik vi måtte ha i Kenya der løver og leoparder lusket omkring om natten.

Nikon D810 med 14-24mm, f3.5 og eksponeringer på 20 sekunder med ISO1600-6400.  Jordrotasjonen ble knapt synlig og Melkeveien utfoldet seg i all sin prakt. Alexandre stilte seg opp i forgrunnen og laget litt reklameeffekt. De to planetene Mars og Saturn og den orange kjempestjerna Antares i stjernebildet Skorpionen holdt Melkeveien med selskap.

Melkeveien fra Pantanal og guiden vår på biltaket i forgrunnen. 15 sek, ISO4000, 15mm, f4.5, kunstig lys med hodelykt på bilen.

Melkeveien. Kombinasjon av 10 bilder hvert med 20 sek eksponering, 15mm, f3.5, ISO5000


Amazonas
Amazonas (Wikimedia Commons). Klikk for større versjon.
Inn i Amazonas
Amazonas er verdens største regnskog som har utviklet et unikt samfunn av planter og dyr i løpet av de siste 15 millioner år. Amazonasbassenget har en vannføring fra Andesfjellene i vest til Atlanterhavskysten i øst som utgjør 20% av alt ferskvann som tilføres verdenshavene.

Regnskogen dekker et område på 6,8 millioner kvadratkilometer i ni land. Dette er mer enn halvparten av jordas gjenværende regnskogsområder. Mer en 50 000 plantearter, 3 000 fiskearter, 1 300 fuglearter, 430 arter pattedyr, 430 arter amfibier og 380 arter krypdyr er registrert fra Amazonas. Skogen i Amazonas består av minst 16 000 arter trær med mer enn 390 milliarder individer!

I tillegg bor det mellom 500 000 og 1 000 000 mennssker i denne kjempemessige skogen, fordelt på 400-500 forskjellige urfolk. Urfolkene har tradisjonelt levd i balanse med resten av økosystemet i Amazonas. Det ønsker de fortsatt å gjøre, men Amazonas er under et kolossalt press!  Den største regnskogsjuvelen på jorda er i ferd med å forsvinne og det er vår skyld!

I regnskogen i Amazonas

Det var hit vårt neste reisemål i Brasil var. Inn i regnskogen ved Cristalino River i det nordlige Mato Grosso, eller i den sørlige del av Amazonasdeltaet om du vil. Vi skulle utforske skogen fra Rio Cridstalino, gjøre strandhogg og ta turer inn i jungelen.  Opplevelsene skulle bli mange og varierte.

Amazonas - verdens største regnskog

Gulvingerødaraer flyr over regnskogen i Amazonas

Avskoging i Amazonas per 2010.
Klikk for større versjon.
Fra WWF.
Regnskogen i Amazonas forsvinner
Sakte, men sikkert mister vi Amazonas. I 1977 var arealet av regnskog i Brasil 3 955 870 kv.km noe som utgjorde 96,5% av det opprinnelige skogarelet. 38 år senere, i 2015, var arealet 3 331 055 kv.km som tilsvarte 81,2% av den opprinnelige regnskogen.  624 805 kv.km (~16%) har med andre ord forsvunnet siden 1977.

Skogryddingen var særlig dramatisk fra 1991 til 2003, da det forsvant et regnskogsareal på størrelse med Spania. Hovedårsaken til dette var skogrydding for å gi plass til storfe. Økningen i avskogingen fortsatte fram til 2004. Etter dette har hogsten gledelig nok avtatt, men har hatt periodiske økninger i 2008, 2013 og 2015. I perioden 2012-2013 ble det hogget 92% mer skog i Amazonas enn i året før. Verdens største regnskog forsvinner sakte, men sikkert!

Det finnes mange årsaker til at regnskogen hogges, vi har allerede nevnt plass til å holde storfe, men også plass til soyafarmer (som tidligere ble ansett som å være lite aktuelt i Amazonas, men som nå kan prinsipielt sammenlignes med hogsten på Borneo der regnskogen tas ut for å gi plass til palmeoljeplantasjer), ulovelig hogst for å skaffe edle tresorter for salg, veibygging, branner og effekter av klimaendringer, er alle viktige årsaker til at Amazonasregnskogen stadig blir mindre.

Hvis hoggingen foregår i samme takt som nå, kan 25% av dagens areal forsvinne i løpet av de neste 30 år. De mest pessemistigste prognoser anslår at så mye som 55% av dagens areal kan forsvinne de neste 20 år, særlig pga. behovet for å skape med kulturmark og skogens respons på klimaendringer. Avskogingen krever også veier for å transportere tømmeret ut av Amazonas. Veiene er med på å fragmentere skogen og blir kunstige barrierer for dyr som vandrer.
I begynnelsen av desember 2016, publiserte Regnskogsfondet dystre tall for avskogingen i Brasil, de skriver: Ferske tall fra det brasilianske romforskningsinstituttet INPE viser at avskogingen i brasiliansk Amazonas var 7898 kvadratkilometer i 2016. Det er opp 29 prosent sammenlignet med året før, og det verste tallet på åtte år. Hele 250 m2 skog forsvant per sekund, som tilsvarer omtrent 900 trær i minuttet.
LES HELE SAKEN...


Årlig tap av regnskog i Amazonas i perioden 2001-2012. (Klikk for større versjon)

Avskoging i brasiliansk Amazonas.(Klikk for større versjon)

Ranitomeya amazonica (Wikimedia Commons)
Gjør det noe om regnskogen forsvinner? Det finnes mange grunner til å totalfrede Amazonas.  Dette er det med artsrike stedet på landjorda.  Ingen steder er biomangfoldet større. I tiåret 1999-2009 ble det oppdaget 1 200 plante- og vertebrat- arter i Amazonas, en ny art hver tredje dag!  Dette inkluderte f.eks. en helt ny anakondaart (Eunectes beniensis), en aldeles utrolig fargerik frosk (Ranitomeya amazonica) og en papegøye (Pyrilia aurantiocephala).

Les mer om dette ved å laste ned:
"Amazon Alive! A decade of discovery 1999-2009".



Bevarer vi regnskogene, bevarer vi jordas biomangfold. Det er faktisk vårt ansvar å gjøre dette og å prioritere et intakt biomangfoldt framfor en kortsiktig profitt for noen få.

Men det er mange andre grunner til å bevare regnskogene. De tropiske regnskogene er kilde til en livsviktige medisinbank, de er forbrukere av karbondioksid, klimagassen menneskene strør om seg med, de er produsenter av oksygen, en gass vi ikke kan glare oss uten, de binder jordsmonnet og er hjem for hundretusenvis av mennesker og mange spennende kulturer. 

Når regnskogen forsvinner, vokser den ikke opp igjen. Vårt mest artsrike økosystem på landjorda er egentlig en næringsørken, næringen finnes i de levende organismene og i det øverste humuslaget. Ta vekk skogen, skru på et kraftig regnskyll og så er alt borte. Det som gror opp er en monokultur av en hurtigvoksende planteart.

Rødhodemanakin (Pipra rubrocapilla), en av Amazonas mange små juveler

 
På Rio Saõ Manuel (øverst) og Rio Cristalino

Cristalino Ecolodge
Så var vi på vei inn i Amazonas. Fra Alta Floresta gikk turen nordover på MT-325 til bredden av Rio Saõ Manuel. Her lå langbåten klar og ventet på oss og sammen med den guide og båtmann. Så bar det oppover den store elva, men bare et lite stykke. Snart svingte vi inn på ei mye mindre sideelv, Rio Cristalino.  Mens vannet i Rio Saõ Manuel er brunt av slam som skylles av fra skogbunnen og elvebreddene, er vannet i Rio Cristalino svart og har lav pH fra råtnende blader som avgir tanniner. To ulike elvetyper møtes.

Cristalino Lodge er en av de beste regnskogslodgene i verden. I 2013 ble den av National Geographic plassert på en liste over verdens 25 beste ecolodger og samme år kom dette fantastiske stedet inn blant de 18 beste på WildForest' liste.
Lodgen ble grunnlagt av Vitoria Da Riva i 1990 under mottoet: "To implement a business and, at the same time, preserve the forest". I 1997 ble RPPN Cristalino opprettet. Dette var det første private naturreservatet i delstaten Mato Grosso. I dag finnes det 12 000 ha vernet skog omkring Cristalino.


Cristalino Lodge
Cristalino Lodge
FEC (Cristalino Ecologican Foundation) er en "non-protit"-organisasjon som ble opprettet etter at det private naturreservatet var et faktum. Målet med organisasjonen er: "To contribute with conservation and sustainable use of the natural resources in the Amazon border, more specifically the region of CristalinoState Park". Cristalino State Park ble opprettet i 2000-2001 og grenser til RPPN Cristalino. I dag fungerer begge som buffersoner mot avskogingen i sør.

Her bor og spiser du godt, men viktigst av alt er det faktum at du ved hjelp av et nettverk av stier, som enten starter ved selve lodgen eller som starter fra landingspunkter langs elva, får adgang til en uberørt del av Amazonas.

Det er to "årstider" på Cristalino, en tørr og en våt.  I tørketiden (juni-november) er skogen svært tørr og makrolivet på skogbunnen, insekter, andre evertebrater, frosk og ikke minst sopp, er begrenset. I regntiden (desember-mai) er forholdene anderledes og miljøet er grønt og vått.  Den beste tiden er å vlege grensen mellom tørketiden og regntiden, i alle fall hvis man vi se størst mulig biomangfold. Les mer HER.


I tørketiden er faunaen av sommerfugle på topp i Cristalino. Her er arten Methona confusa.

Møte med navlesvina
Så snart vi hadde innlosjert oss på lodgen og fått en matbit til lunsj, bar det ut i skogen.  Det var sen ettermiddag. Guiden vår, Benrdito Freitas, tok sikte på solnedgangen fra ett av de to 55 meter høye observasjonstårnene ikke så langt fra lodgen.  Vi gav oss på vei ut i regnskogen. Høyt tempo, vi ville rekke fram før sola forsvant.

Guiden vår Benrdito Freitas

Etter et snaut kvarter begynte kjøret. Guiden stoppet og lyttet. Vi stoppet også. Kvister som knakk. Lyder av dyr. Et svart navlesvin med en liten unge krysset stien foran oss. Så et til! Og enda et! Jeg skrudde på kameraet, 10 000 ISO, det var steinmørkt på skogbunnen. Det knaset i løv et sted til venstre for oss. Vi var omringet av en flokk hvitleppet pekari (Tayassu pecari), et av tre (eller muligens fire) arter navlesvin (familien Tayassuidae), alle utbredt i Sør- og Mellomamerika.

Guiden ble smånervøs. Navlesvina kan operere i flokker på flere hundre dyr og er kjent for å være aggressive, særlig hvis de føler seg truet.

En etter en kom svina ut av skogen. De nærmest stormet over stien i små grupper. Jeg prøvde noen skudd med kameraet. Ikke lett! Lise lot videokameraet svive, hun har blitt god med opptake sine den dama!

Dette ble svinaktig spennende! Det virket som om det ikke var ende på svin, de fortsatte å strømme over stien, enkeltvis eller i små grupper.

Et av svina, en mor med en liten unge, stoppet i lysningen på stien og kikket noen sekunder inn i linsa. Tydelig usikker på hva dette var. Trolig var det første gang den så mennesker? Klikk, klikk, klikk - den satt!

Hvitleppet pekari (Tayassu pecari), hunn med unge

Vi kom oss til utkikkstårnet akkurat i tide til å se sola forsvinne bak regnskogen i vest. Navlesvina hadde tatt kvelden og nattens lyder begynte å stige opp fra trærene under oss. 55 meter er høyt når man står på toppen av et ståltårn.

Solnedgang over Amazonas


På Rio Cristalino
Vi var tidlig oppe hver dag. Det blir aldri anleedning til å sove i blåtimen når vi er på tur. Et av høydepunktene på Cruistalino var båtsafariene på elva. Vanndampen fra elva la seg som et teppe over vannet og skogen stod tett langs elvebredden.  Dette gav spennende lys i soloppgangen.

Morgen over Rio Cristalino

Rio Cristalino

Skogen langs elva er bufferskog (eng.: "Riperian forest"), en tett skog som danner en barriere mellom selve elva og skogen innenfor, den såkalte "floodplain forest" der skogbunnen oversvømmes i regntida. Bufferskogen består ofte av trær og lianer fra erteplantefamilien (Fabaceae), trær fra Morbærfamilien (Moraceae) og trær, lianer og busker fra familien Dilleniaceae (mangler norsk navn) og passjonsblomstfamilien (Passifloraceae).

Bufferskog langs elva

Rhynchonycteris naso
Neseflaggermus (Rhynchonycteris naso)

På undersiden av utoverhengende stammer så vi flere ganger grupper av Neseflaggermus (Rhynchonycteris naso), eller "Proboscis Bats" på engelsk. Som perler på en snor satt de nedover stammene og vi kunne gli nært inntil med båten for å får nærbilder. Arten er utbred i Mellomamerika og i hele Amazonas. De små flaggermusene hviler på stammer om dagen, men flyr ut i skumringen for å fange insekter som er artens hovedføde. Normalt har de et eget fangstområde, ofte et lite vannhull, der de fanger flygende insekter som de lokalisere med sonar.

Vi var på fototur.  Når sola steg opp mellom tretoppene og sendte strålene sine ned gjennom disen over elva, ble fotoforholdene helt magiske. Greinene fra bufferskogen hang ut over elva og laget spennende kulisser.  Og når en båt med andre fotografer sakte gled inn i disen og forsvant, men bare nesten, var det ikke vanskelig å finne motiver.

Sammen med lyset hørte vi alle de spennende lydene fra regnskogen. Fugler som sang, en arapapegøye som skreik da den lettet og et sted i løvverket raslet det - sikkert en apekatt som stakk av da den oppdaget oss.

I morgendisen

Sola bryter gjennom

Ekskursjonen langs elva bød også på mange vaktre og ukjente fugler. Kalotthegren (Pilherodius pileatus) var kanskje den vakreste av dem alle? Blått nebb og ansikt og kullsvart på hode. Arten er endemisk til Sør- og Mellomamerika og finnes fra Panama i nord til det sørlige Brasil i sør.

Kalotthegre

Elle hva med grønnakkeibisen (Mesembrinibis cayennensis), den eneste arten i slekten Mesembrinibis? Vakker glinsende, svartgrønn farge og et langt, krumt nebb.  Arten spankulerte forsiktig på elvebredden i ly av den overhengende vegetasjonen og tok liten notis av oss som brukte kameraene flittig.

Grønnakkeibis

Og så var det solriksa (Eurypyga helias), utbredt fra Guatemala i nord til det sørlige Amazonas og Pantanal i sør. Når denne arten følger seg truet, slår den ut de store vingene og viser to store øyeflekker som skal skremme bort fiender. Den var tydeligvis ikke redd for oss for vingene forble i ro.

Solrikse

Flodskarven (Phalacrocorax brasilianus) ligner mye på vår egen storskarv, men holder til i elvene i Amazonas hvor den fanger fisk. Arten er utbredt i hele Sør-Amerika, i det meste av mellomamerika og i deler av Det Karibiske Hav. Vi fikk arten på kloss hold etter at den hadde fanget en malle.

Flodskarv

Vi var også heldige og fikk se cdren neotropiske elveoteren (Lontra longicaudis) som er en av fire arter i slekten. Mens den sørlige elveotenen vi hadde sett i Porto Jofre jakter i flokk og lever i sosiale grupper, lever den neotropiske oteren solitært og foretrekker dype, relativt store elver der den lever av fisk og krepsdyr. Begge artene overlapper mye i utbredels. Den neotropiske oteren har status som nær truet (NT) på IUCNs rødliste.

Vårt eksemplar var vanskelig å komme nært innpå. Den beveget seg hurtig under vann og svømte fram og tilbake langs elvebredden på leting etter mat og var klart mer sky enn elveoterne fra Porto Jofre.

Neotropisk elveoter

Kajakktur på Rio Cristalino


Solstrålene når såvidt ned på skogbunnen
Inn i jungelen, larvetårn og sjeldne fugler
Det er magisk å stå på skogbunnen i Amazonas! Kjempestore trær, små bregner, fugler som synger høyt oppe i trekronene og sollyset som så vidt slipper ned til bakken. På skogbunnen er det temmelig mørkt. De fleste trærne her feller blader hele året. Ett og ett regner de ned fra løvtaket og skogbunnen er dekket av tørre, visne blader. På denne måten tilbakføres noe av næringa til trærne.

Men det er tørt, mye tyørrere enn vi hadde forventet. Dette går på beskostning av makrolivet. Sopp, insekter og andre spennende organismer som det kryr av i regntiden, mangler nesten helt nå.  Sommerfugler er det mye av, termitter også. En og annen liane blomstere og noen små edderkopper piler omkring på skogbunnen.

Vi prøver å være så stille som mulig. Lytter etter apekatter, fugler og andre dyr som måtte dukke opp. Riberto finner en korallslange, et fargerikt lite krypdyr som har et ganske giftig bitt, men slangen forsvinner like fort som den dukket fram. Et glimt i alle fall. Vi hadde jo håpet på en anakonda, men det får vente...


Vandring i Amazonas

Sommerfugldama på Cristalino, Louisa (en jente som holdt på med doktorgranden om sommerfugler og gjorde feltarbeidet her), hadde anbefalt oss og kikke etter sommerfugler som var tallrike i regnskogen på denne tiden. Vi fant og fotgraferte en fantastisk art med gjennomsiktige vinger. Senere bestemte Louisa sommefuglen til "The Amber Phantom" (Haetera piera), en art som lever på den mørke skogbunnen og som er nesten umulig å oppdagen når den slår seg ned på det visne løvet.

Haetera piera

En stor "Water Spider" av arten Ancylometes rufus på fangstnettet sitt

Ukjent cikade fotografert på Cristlino Lodge om natten
Hver kveld i skumringen begynner cikadene å synge. Musikk av høye diskanttoner som folk med dårlig diskanthørsel går glipp av. 

Det var faktisk en cikade som skulle bli vårt neste funn i regnskogen. På skogbunnen tårnet deg seg opp 10-20 cm høye rør bygget av mudder. De var steinharde og forseglet i toppen.

Det viste seg at disse merkelig strukturene ledet ned til dvalekammeret til larver av en periodisk cikader.  Her nede, under skogbunnen, ligger larvene i 14 år før de utvikles til den voksne cikaden og flykter ut i regnskogen bare for å pare seg, legge egg og dø.  Herav navnet "periodiske cikader".

I Nordamerika finnes det en art (Magicicada sp.) som har en livssyklus på 17 år.  Denne er relativt godt kjent, men det har ikke lykkes oss å finne ut noe om den periodiske cikaden vi fant larverøret av her i det sørlige Amazonas. Vet du noe, gi gjerne beskjed.  Vi fotograferte cikader om natten utenfor lodgen, men dette er trolig ikke arten i larverøret.


Larverører til en periodisk cikade

Så gikk vi i skjul.  Vi landet langt oppe i elva og tok veien inn i den mørke regnskogen. Det var sen ettermiddag og sola var på hell. Skogbunnen var stille og mørk.  Ved en liten lysning hadde guidene på Cristlino rigget opp en presenning og laget et lite vannhull i bakken som fuglene i området kunne drikke av. Vi satte oss bak presenningen, stakk linsene ut gjennom små hull og ventet. Og det varte ikke lenge før ting begynte å skje..... trompetfugler!

Trompetfugler er tre arter ekstremt sky fugler i familien Psophilidae, alle utbredt i Amazonas.  Langs Rio Cristalino finnes arten grønnvingetrompetfugl (Psophia viridis), en sjelden og truet art som nesten aldri blir observert av turister. Fuglen lever i små grupper og er ytterst forsiktig nårt den beveger seg gjennom skogen på jakt etter mat.

Et stykke inni skogen, gjemt mellom den tette vegetasjonen, kan vi se et par flotte grønnvingetrompetfugler som sakte sniker seg gjennom skogbunnen og speider mot vannhullet, men uten å nærme seg.... foreløpig.

Grønnvingetrompetfugler er sky beboere på regnskogens bunn

Vi sitter helt stille. Ikke en lyd. Etterhvert ble fuglene litt mer frampå. Sakte kommer 4-5 individer helt ut til kanten av vannhullet. Guiden vår er i ekstase!  Selv for ham, som har guidet her i flere år, er dette en unik naturopplevelse. Fuglene drikker fra vannhullet og vi bruker kameraene. Høy ISO, det er mørkt i skogen.

Grønnvingetrompetfugler ved vannhullet

Mange andre fugler kom også hit. Den særegne stripetreløper (Xiphorhynchus obsoletus) krøp opp og ned stmmene på leting etter insekter, mens den vakre snøhettemanakin (Lepidothrix nattereri) nøyde seg med en rask drink før den forsvant i skogen igjen. Brillemaurvokteren (Rhegmatorhina gymnops) er en ekstremt sky fugl, klassifisert som "sårbar" (VU) i rødlista og med et lite utbredelsesområde i det sørlige Amazonas.  Flere eksemplarer av denne ytterst sky fuglen kom til drikkestasjonen.

1) Brillemaurvokteren (Rhegmatorhina gymnops), 2) Snøhettemanakin (Lepidothrix nattereri), 3) Stripetreløper (Xiphorhynchus obsoletus)


Utbredelse til rødhåndet brøleape
Brøleaper
Av og til hører man kraftige, dype brøl fra trekronene i Amazonas.  Da vet man at brøleaper er i nærheten. Ved Cristalino finnes arten rødhåndet brøleape (Alouatta belzebul), som har status som "sårbar" (VU) på rødlista og et relativt begrenset utbredelsesområde i Brasil.  Cristalino ligger akkurat i den sørvestligste delen av artens domene.

Den rødhåndete brøleapen lever i familiegrupper på 7-12 individer som inkluderer 1-2 voksne hanner, flere hunner og unger. I dag er arten truet fra mange kanter. Den blir jaktet til mat og mister leveområdet sitt når skogen hogges til fordel for kulturlandskap. To store motorveier går også rett gjennom artens område og fragmenterer dette.  Det er ikke lett å være rødhåndet brøleape i dag!

Ved Cristalino Lodge fikk vi en flokk brøleaper helt innpå området. De beveget seg raskt i trekronene hvor de lette etter mat.  Vi fulgte med flokken så godt vi kunne og i en liten lysning, ikke langt fra hytta vår, la en dominerende hann seg til rette påå ei grein og kikket rett ned i kameraet.

Rødhåndet brøleape, hann

Melkeveien fra Amazonas
Nå gikk oppholdet på Cristalino mot slutten. Snart skulle vi ut av fantastiske Amazonas og sette kursen sørover.  Først ville vi utfordre universet igjen.  Omkring Cristalino var natta svart, det var ingen forstyrrende lys fra oss mennesker.  Lysforurensning var et ukjent begrep her.  Melkeveien strålte i all sin prakt i zenit og månen hold seg fortsatt unna.

Vi avtalte med guiden vår og båtmannen at vi skulle ta turen nedover elva og sette oss i land på en steinete odde etter at det hadde blitt bekmørkt.  Her hadde vi perfekt utsikt mot øst og Melkeveien fylte hele synsfeltet over regnskogen.  Stjernene speilte seg i elva som fløt sakte forbi.  Det var helt stille. I øst kunne vi skimte et svakt lys fra byen Alta Floresta.

Jeg rigget opp kameraet på stativ og brukte Nikon 14-24mm vidvinkel (satt på f3.2).  To 10 sekunders eksponeringer med ISO3200 gjorde susen.  Eksponeringene dekket hver sin del av Melkeveien. Regnskogen og elva fylte forgrunnen på et av bildene.  Senere, da vi hadde kommet vel tilbake til Norge, satte jeg de to bildene sammen til ett.  Det ble "Melkeveien fra Amazonas".

Melkeveien fra Amazonas


Iguazufallene ligger på grensen mellom Brasil og Argentina
Fossefallene i Iguazu
Siste stasjon på denne fantastiske reisen var Iguazufallene på grensen mellom Brasil og Argentina. Dette er de største fossefallene i verden hvis man regner i utstrekning.

De aldeles spektakulære og verdenskjente fossefallene oppstår når Iguazuelva renner over kanten kanten av Paraná-platået og stuper fra 60 til 82 meter ned i dalbunnen nedenfor. I elveleiet ovenfor fossefallene ligger det mange små øyer og disse splitter vannføringen og danner mellom 150 og 300 fossefall, (det eksakte antallet avhenger av hvor stor vannføring det er i elva). 25 km etter fossene møter Iguazuelva den større Paranaelva og slår seg sammen med denne akkurat der grensene mellom Brasil, Argentina og Paraguay møtes.

Det sier seg selv at dette er en av de virkelig store turist-atraksjonene i Sør-Amerika.  Hit strømmer tusenvis av turister hver dag.  Området er godt tilrettelagt for å se vannfallene og man kan bo både på brasilians og argentinsk
side av fossefallene. Det er verd å merke seg at velger man brasilians side, har man tilgang til usikt over fossefallene hele døgnet og i alt sølags lys, noe som er viktig for naturfotografer. Fra argentinsk side kan man bare oppholde seg ved fossene fra kl. 8 om morgenen til kl. 19 om kvelden.

Logo til Iguazu nasjonalpark
Fossefallene kom inn på UNESCO's "World Herritage List" i 1986 og er i dag verbnet nasjonalt også gjennom Iguazu Nasjonalpark. 

Omkring fossefallene finnes det en betydelig rest av Atlanterhavsregnskog som tidligere dekket mye av Brasils Atlanterhavskyst og strakk seg helt inn til det nordlige Argentina, Uruguay og østlige Paraguay, men som nå er nesten helt forsvunnet.

Omkring 2000 arter planter og 400 fuglearter holder til i disse skogrestene. Fuktigheten som fossefallene skaper, har stor påvirkning på floraen og faunaen omkring elva.  Et opphold i Iguazu gir altså ikke bare en opplevelse av fossefall, men også et unikt glimt av en skogtype som nesten er utryddet på jorda.

Noen av Iguazufossene omgitt av Atlanterhavsskog på argentinsk side av grensen

Det var altså hit vi dro, til et av verdens mest spaktulære fossefall.  En lang reise stod foran oss. Først ned elva med båt, så bil til Alta Floresta og fly herfra til Cuiabá.  Hotell her til neste ettermiddag, besøk på en japnsk restaurant, fly til flyplassen i Viracopos, vente et par tyimer her og så fly videre til Iguazu hvor vi var framme sent om kvelden halvannet døgn etter at vi dro fra Cristalino. Puh!  Guiden vår her var Gustavo Bianchi og sjåføren Sylvio stod klar på flyplassen og tok oss til Loi Suites Iguazu Hotel på den argentinske siden av grensen.  Her skulle vi bo.

Fossefall i Iguazu fotografert med 0,8 sek eksponering for å få fram vannets bevegelse

Vi brukte to dager på å utforske fossefallene. På begge sider av grensen er det gangveier i tre som fører besøkende i løyper til de ulike fallene. Underveis er det spektakulære utsiktspunkter.  Personlig ville jeg prøve lange eksponeringer som kunne synliggjøre vannets bevegelse i fossefallene. Det betydde stativ og et stabilt underlag, noe som ikke er like lett når man for det meste befinner seg på gangveier i tre som avgjort ikke er særlig stabile. 

Jeg brukte zoomlinser (24-70mm, 70-200mm og 150-600mm),  og eksponeringer fra 1/60 sekund til flere sekunder.  Jeg brukte også et variabelt ND-filter for å kunne begrense lyset (og dermed øker eksponeringstiden). Regnbuer foran og vegetasjon mellom fossene gjorde motivene ekstra spennende. Nærbilder av vannet som traff underlaget i bunnen av fossene ble spesielt.

Fossen møter fjellet, 1/30 sek.

Under en foss. 1/6-sek.

Hovedfallene kalles "Devil's Throat" og er en aldeles mektig naturopplevelse. Stedet når du fra argentinsk side av grensen. Først går du på gangveier av tre 1200 meter over Iguazu-elva før du kommer til et par store utkikksplatformer i enden av gangveien.  Hele tiden mens du går, hører du brølet fra djevelen bli sterkere og sterkere. Selve djevelsvelget er enden på kløfta der enorme vannmasser stuper 80 meter ned. Ingen nåde her!  Selv i ei tønne hadde man ikke klart seg.

Djevelens svelg og skyggen av skuelystne. 0,5 sek eksponering

På utsiktsplatformene er det trengsel. En kinesisk jente tar selfie og jeg kan ikke dy meg, kameraet må frem.  Tre ungdommer fra USA er på drikkeferie i Brasil. Jeg kommer i prat med dem og de minner litt om meg selv da jeg var yngre. Plutselig tar de av seg skoene, fyller øl oppi og drikker brasilians øl av skoene sine.... hver sin lyst!  Hyggelige ungdommer var det i alle fall og festen skulle visstnok fortsette et annet sted i Brasil.

Øl fra sko

Selfie

Djevelens svelg sett nedenfra med turister som betrakter det hele fra platformen

Fuglene flyr også omkring fossefallene. Vi hadde tatt turen over på brasilians side og umiddelbart kom vi i nærkontakt med Tocotukanen (Ramphastos toco), den mest berømte fuglen fra det sørlige Brasil. Fra ei grein satt den og kikket nysjerrig ned på oss mens turistene strømmet til fra alle kanter og pekte og gestikulerte til hverandre. Da fløy den. 

Tocotukan

Tusenvis av fosseseilere (Cypseloides senex) har reirene sine bak fossefallene og svermer foran fossene. Denne arten er forøvrig avbildet på logoen til Iguazu nasjonalpark og har blitt en ikonart for stedet. Jeg kunne fotografere seilerne som koste seg foran fossene på andre side av dalen. Nå var 600mm god å ha!

Fosseseilerne i Iguazu. Klikk for større versjon

Svartkondorene (Coragyps atratus) trives ved fossene.  De drar nytte av luftstrømmene vannfallene skaper og seiler over og foran fossefallene og leker seg oppvindene.  Arten, som kan ha et vingespenn på opp mot 170 cm,  finnes fra det sørlige USA, gjennom hele Mellomamerika og over hele Sør-Amerika sør til Patagonia.

Svartkondor

Jeg rigget opp telelinsa og kameraet på stativ på en av utkikkspunktene for å fotografere svartkondorene der de fløy med de spektakulære fossefallene i bakgrunnen. Vanndråpene skapte regnbuer slik at bakgrunnen funklet i regnbuens farger.  Dette kunne bli riktig så bra, men avstanden var stor og kondorene ville liksom ikke være akkurat der jeg håpet på.  Etter et par timers venting og etter mange forsøk, fikk jeg i alle fall noen resultater....

Svartkondor i regnbuen

Svartkondor ved djevelens svelg

Svartkondorer leker seg i oppvindene

Iguazufallene til slutt

Så var det ubønnhørlig over.... Vår reise til Brasil tok slutt. 16 fantastiske dager med fenomenale naturopplevelser hver eneste dag. OL hadde begynt og vi satte kursen hjemover. Tilbake lå Pantanal, Amazonas og Iguazufallene og ventet på at IOC-pampene sklulle dra hjem og regntiden skulle begynne.....

Silhuett mot vest

Da passet de bra og avslutte med den trasisjonelle te-drikken "Mate" i Iguazu-city og utkikk mot Paraguay og Brasil fra byens sentrale park.  En jente stilte villig opp som modell i solnedgangen og det ble silhuett mot vest....




Du er her: Home Reiser Brasil 2016