42445-D.jpg

tittel

MALAYSIA + INDONESIA
A unique Wildlife Photographic Adventure Tour
23 March - 11 April 2018

This is a custom-made tour spanning across five key tropical islands, with emphasis on photographing some of the most endangered and endemic, flora and fauna
in Indonesia and Malaysia.


HIGHLIGHTS:

Wallace Flying Frog and Pitcher Plants withWorld's second smalest frog in Kubah NP
Blooming Rafflesia in Gunung Gading NP
Orangutans, Pygmy Elephants, Proboscis Monkies and Sunda Clouded Leopard in Deramakot Forest Reserve
Rainforest with Orangutans and other wildlife from riverboat in Kalimantan
Black Crested Macaques and Spectral Tarsier in Tangkoko Nature Reserve
Tomohon Market in Northern Sulawesi
Flying Foxes and Komodo Dragons at the islands of Komodo and Rinca

Tour leader: Des Ong (professional nature photographer)
6 clients only

 4 spaces left
Please let us know if you want to book or need more information


 Downloads:   Complete tour itinirary and Costs     Terms and Conditions
Visit Des' web site Captivating Nature.  Go to Gallery.

Tilbake til India

RajasthanDet er 13. februar februar 2016. Vi er på vei til India igjen. Til dette folkerike og mangfoldige landet der religioner, naturmangfold og kulinariske delikatesser blandes. Helt siden vi reiste omkring i India for to år siden, har vi hatt lyst til å komme tilbake.  Mangfoldet dette landet har å by på lar seg ikke oppleve på en reise, man må stadig vende tilbake hit.

Akkurat som for to år siden var det vår venn Chandraveer Singh (CV) som hadde organisert opplegget.  Vi skulle besøke tre helt ulike områder. Kaziranga NP i delstaten Assam helt i Indias nordøstligste hjørne, Tadoba NP i  delstaten Maharashtra i den sentrale delen av landet og delstaten Rajasthan i nordvest der CV kom fra. Natur og møte med den indiske kulturen i en skjønn forening.  Det skulle vise seg å bli to uker med store natur- og kulturopplevelser, uten feilskjær av noe slag.  CV er en mester i å tilrettelegge personlige turer i India!


INNHOLD:


Himalaya
Opplev magiske India

KAZIRANGA NASJONALPARK
Soner i Kaziranga
Infinity Resort, lokale fiskere og betelnøtter
Pansernesehorn
På ryggen av en elefant

Med jeep og guide i Kaziranga
Bagorisonen
Hettelangur
Ville vannbøfler
Ville indiske elefanter
Assam Roofed Terrapin
Torsdagsmarked i Jagiroad

TADOBA NASJONALPARK
Jeepsafari i Tadoba
Tiger
"Maya"
Maya angriper
Maya og ungene

Leppebjørn
Grå langur
Gaur
Dhole

RAJASTHAN
Godwad Camp
Chanoud Garh
Møte med lokalvefolkningen



IndiaHimalaya
Vi reiste fra Sola tidlig om morgenen. Til København, videre til Frankfurt og til New Delhi. Noen timer i passkontrollen. Det nymotens fingeravtrykkskanningsystemet som skulle brukes sammen med våre elektroniske visa, virket nesten. 300 utålmodige passasjerer i kø fikk smilene fram hos offiserene bak rekken av skranker. Matpauser tok de seg også tid til. Timene gikk.

Vi kom oss omsider inn i landet. Taxi til terminal 2, et hjertelig gjensyn med CV, et par timer i sikkerhets-kontrollen sammen med noen hundre indere før vi kunne sjekke inn og ta et par velfortjente Kingfisher. Byen Guwahati i Assam under Himalayas fjell og ved bredden av Brahmaputra var dagen mål. 

Himalaya
Dannelsen av Himalaya (Public domaine)

Så skulle det vise seg at denne snaue tre timers flyturen fra Delhi til Guwahati grytidlig om morgenen, skulle gi oss en fantastisk naturopplevelse.  Vi var heldige og hadde vindusplass på venstre side av flyet. IndiGo 6E-251 til Guwahati sniker seg nemlig langs Himalaya, verdens høyeste fjellkjede.

For omkring 200 millioner år siden begynte Pangea å revne. Amerika, Afrika, Antarktis, Australia og India, som hang sammen i superkontinentet, skilte nå lag. India, som ligger på Indo-Australia jordskorpeplata, drev nordøstover. For omkring 45 millioner år siden, da Indiaplata (som nå hadde skilt lag med Australiaplata og dengang beveget seg mye fortere enn i dag) kollidert med Eurasiaplata og ble presset under denne. Dette presset havbunnen oppover og dannet Himalaya. Siden den gang har India drevet mer enn 2000 km nordover med en gjennomsnittsfart på 5 cm per år. 

I dag fortsetter Indiaplata å bli presses under Tibetplatået med en fart på 67mm per år. I løpet av de neste 10 millioner årene vil plata bevege seg 1500 km videre nordover. Himalaya stiger i dag med ca 5mm per år.

 Himalaya peaksHimalaya. Illustrasjon: Dr. William Bowen. Brukt med tillatelse. (Klikk for større versjon)

Er man heldig med siktforholdene og lyset, kan man fra ruteflyet få et spektakulært utsyn over de gigantiske fjellene i Himalaya.  Og det var akkurat det som skjedde!

Til å begynne med så det dårlig ut. Tåkete og disig med den vestlige delen av Himalaya langt borte.  Etterhvert som vi fløy østover, forandret forholdene seg. Fjellene kom nærmere og nærmere, det klarnet helt opp og morgensola lyste hvitgult på de snødekte toppene.  Dette begynte å bli spektakulært!  Himalaya opp av skyene rett utenfor vinduet! Nå var det bare å finne fram kameraet. 70-200 på Nikon D810 gjorde susen.  Å si at vinduet jeg satt ved var rent, er en overdrivelse, men jeg har sett det verre. Stor synd på de som satt på den andre sida av midtgangen.

Bilder ble det. Mange bilder!  Da jeg kom hjem, var det relativt lett å identifisere noen av toppene. Jeg hadde faktisk fått med meg verdens høyeste fjell, Mt. Everest (8848 m.o.h.), Mt. Lhotse (8516 m.o.h., den fjerde høyeste fjelltoppen i verden) og Mt. Makalu (8485 m.o.h., nr. 5 i verden) i ett og samme bilde!  Dette hadde jeg ikke regnet med. Ren bonus!

Himalaya and Everes
Mt Everest, Mt. Lhotse og Mt. Makalu. (Klikk for større versjon)

Snaue ti minutter senere dukket verdens tredje høyeste fjell opp. Dette var Mt. Kanchenjunga som rager 8586 meter over havflaten. Fjellet ligger delvis i Nepal og delvis i staten Sikkim i India, og ble første gang besteget den 25. mai 1955 av britene Joe Brown (1930-  ) og George Band (1929-2011). Fram til 1852 ble Kanchenjunga regnet for å være verdens høyeste fjell. Vest for Kanchenjunga ble den 7711 meter høye Mt. Jannu (Kumbhakarna) synlig. Dette er det 32. høyeste fjellet på jorda, første gang besteget i 1962

 HimalayaMt. Kanchenjunga og Mt. Jannu. (Klikk for større versjon)

10 minutter senere begynte vi innflygingen til Guwahati og da dukket "the Bride of Kanchenjunga" opp. Dette er det 7326 meter høye fjellet Jomolhari (Chomolhari), den høyeste toppen i fjellkjeden Five Tsheringma Sisters (jo mo tshe ring mched lnga), den kvinnlige guddinnen Jomo fra Tibet og Bhutan.  Jomolhari ligger på grensen mellom Tibet, Kina og Bhutan. Fordi fjellet var hjemmet til gudinnen Jomo, ble det lenge regnet som umulig å bestige og de som klatret for høyt vill bli kastet ned. Slik gikk det imidlertid ikke, fjellet ble først besteget i 1937 uten at noen omkom.

Jomolhari
Mt. Jomolhari og fjellkjeden Five Tsheringma Sisters. (Klikk for større versjon).

___________________________________________________________________________________________________________________________________________________________________________

OPPLEV MAGISKE INDIA

Candraveer Singh (CV). Foto fra 2014.

Har du lyst til å oppleve India?  Hvorfor ikke ta kontakt med Chandraveer Singh (CV) og la han organisere turen for deg? Privatturer i India trenger god planlegging! Ikke dra på egnhånd hit med mindre du har meget god tid. CV, som bor i Udaipur i delstaten Rajasthan, er en mester i å snekre sammen privatturer - til nasjonalparker og kulturelle steder over alt i India. Enten du er naturfotograf eller "vanlig turist", vil CV kunne hjelpe deg.  Ta kontakt med CV her: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.Nøl heller ikke med å ta kontakt med meg dersom du har spørsmål om privatturer til India.

 _______________________________________________________________________________________________________________________________________________________________________

 

KAZIRANGA NASJONALPARK

Kaziranga NP ligger i delstaten Assam, nordøst i India, i skyggen av Himalaya og langs bredden av Brahmaputra. Med sine 2900 km, er dette en av Asias største elver som renner gjennom Kina, India og Bangladesh. Med seg fører den store mengder næringsrikt slam som har sin opprinnelse i fra Himalaya.  Dette avleires i dalbunnen og gjør at Assam er ekstremt frodig.  Vegetasjonen her er anderledes enn den vi finner andre steder i India. Her er det ikke matmangel, avlingene er rike så sant nedbøren vedvarer.

Kaziranga
Klikk for større versjon

Den 430 kvadratkilometer store nasjonalparken står på UNESCOs verdensarvliste, ikke minst fordi vi her finner en unik flora og fauna. To tredeler av verdenspopulasjonen av pansernesehorn lever her (ca. 2400 individer etter telling i 2015). Det finnes omkring 2000 individer av ville, asiatiske elefanter og parken har verdens største populasjon av ville vannbøfler. Bestanden av bengalsk tiger er stor (118 stk. i 2008), selv om tiger sjelden sees fordi vegetasjonen er tett. Leopard, jungelkatt, leppebjørn, villhunder, gaurokser, sambarhjorter og mange andre hovdyr treffer man også i Kaziranga, og hele 52 arter pattedyr er registrert fra parken.

Mer enn 490 fuglearter er kjent fra Kaziranga NP, inkludert 24 arter som er truet på verdensbasis. Området er regnet som ekstremt verdifult for beskyttelse og studier av fuglefaunaen globalt sett. For natur- og biologiinteresserte er Kaziranga et paradis!  Parkens hjemmeside finner du HER.

 KazirangaVille elefanter i typisk Kaziranga-landskap i Bagorisonen (klikk for større versjon)

Soner i Kaziranga
Kazirangi NP er delt inn i fire forskjellige administrative soner som også er ganske ulike hverandre og som alle har sine særegenheter når det gjelder fauna. Se kartet nedenfor der røde firkanter markerer administrasjonsbygningene for de respektive sonene.

Burapahrsonen (Gorakati) ligger lengst vest i parken.  Her finnes det gibbonaper ("Western Hoolock Gibbon" - Hoolock hoolock) og områder med utrolig vakker vegetasjon. Vestsonen (Bagorisonen) har også en flott vegetasjon og mens vi var her, hadde tiger blitt observert i denne sonen. I den sentrale Kaziranasonen (Kohorasonen), kan utenlandske turister bestille elefantsafari (se nedenfor).  Dette er nok den sonen  med fleste besøkende i parken.  Lengst øst finner vi Østsonen (Agaratoli).  Her kan man kjøre safari langs breddene av våtmarker der flora og fauna er fenomenale.

Kaziranga
Soner i Kaziranga (se tekst ovenfor). (Klikk for større versjon)

Det er i prinsippet to måter man kan kjøre safari på i Kaziranga. Den ene er fra elefantryggen i et relativt lite område i Kohorasonen, den andre er med små, åpne jeeper med plass til 4 personer pluss sjåfør og guide. Vanligvis kjører man morgen og ettermiddagssafari. I Kaziranga må man kjøre rundløyper, man kan ikke kjøre på kryss og tvers i parken slik det f.eks. er vanlig i afrikanske parker.

Infinity Resort, lokale fiskere og betelnøtter
Da vi ankom Guwahati, var alt klappet og klart. Privatsjåfør og taxi stod klar for en firetimers lang kjøretur videre nordøstover til Infinity Resort like utenfor Kaziranga NP. På veien kjørte vi gjennom et fremmed landskap, men det var tydelig at her var det fruktbart. Rismarker var det mye av og ved Burapahar, like før Kaziranga, fikk vi se lokale bønder som fisket i elva med "Bachru Jaal", en slags stor, håndholdt trål som to personer trekker gjennom vannet på jakt etter småfisk og reker.

Trålfiske i Burapahar

Infinity Resort Kaziranga
Infinity Resort

Man behøver ikke bo lukseriøst i India, men det er en fordel å ha relativt god standard. Dette sikrer god matkvalitet og gode hygieniske forhold. Pass på å unngå dehydrering og spis den indiske maten. Infinity Resort var en helt utmerket plass å bo. God service, god mat og sentralt i forhold til parksonene.

Hotellområdet var omgitt av Betlenøttpalmer (Areca sp.). Lange slanke stammer, men elegante palmekroner i toppen og store klaser av modne beetelnøtter. Dette er et av de vanligste nytelsesmidlene i østen og betelnøtter omsettes for millioner av dollar hvert år verden over. Da vi ankom Infinity Resort, holdt man på å høste betelnøttene. En senesterk kar var hentet inn langveisfra, han levde av å høste betelnøtter. Som en ape klatret han opp de tynne stammene ved hjelp av et tau bundet fast mellom anklene. Han svingte seg fra palme til palme så palmene svaiet kraftig samtidig som han løsnet betelnøttklasene. Skikkelig lokalt håndtverk dette!

På vei opp eller ned stammene for å høste avlingen av betelnøtter

Indian rhino
Pansernesehornets utbredelse. Wikimedia Commons.
(Klikk for større versjon)

Pansernesehorn
Pansernesehornet (Rhinoceros unicornis), eller Indisk Nesehorn som det ofte kalles, er en truet dyreart med status VU (sårbar) på den internasjonale rødlista. I dag har man beregnet bestanden til ca 3500 ville dyr (WWF, 2015). Tidligere var arten utbredt langs hele det nordlige India (se kart til venstre), mens i dag finnes pansernesehornet bare på 11 isolerte lokaliteter i det nordlige India og sydlige Nepal.

Bestanden er fragmentert og lever på til sammen mindre enn 20 000 kvadratkilometer. Pansernesehornet liker seg i skog og grasslandskap nær våtmarker og elver, habitater som i dag er gjort om til kulturlandskap.

Arten har, slik det vitenskapelige navnet sier, bare ett horn.  Horner er bygget av keratin og begynner å vokse fram etter omkring seks år. Vanligvis blir hornet omtrent 25 cm langt, men man har registrert horn på mer enn 55 cm lengde. Som hos andre nesehornarter, er hornet ettertraktet i kinesisk medisin og arten har blitt jaktet ustoppelig for å tilfredsstille et illegalt marked. Allikevel er det ødelegging av naturlige habitater som er den største årsaken til artens sterke tilbakegang. Indianesehornet lever som andre nesehorn av plantekost og beiter på grass og busker vanligvis om morgenen og kvelden. Arten kan danne sosiale grupper, men voksne hanner og mødre med unger lever vanligvis solitært. Les mer om arten HER.

Fullvoksent pansernesehorn

På ryggen av en elefant
Et av målene med oppholdet i Kaziranga NP var å komme på nært hold av pansernesehorn.  Den aller beste måte å gjøre dette på er og bli med på "elefantsafari".  Elefantsafarier var før vanlig i mange nasjonalparker i India og på denne måten kunne man komme nært innpå den bengalske tigeren. Elefantene ble styrt av mahooter (elefantførere) og dette var en egen business som de tjente godt på. Dessverre ble det for mye av det gode, tigerne fikk ikke fred slik de burde ha, og i 2013 vedtok indisk høyesterett at systemet skulle legges om og reglene skulle strammes inn.  Nå er tigersafrarier på elefantryggen ikke lenger tillatt i noen indiske nasjonalparker bortsett fra i Kaziranga.

Her er det derimot mulig for utlendinger å bestille elefantsafari i ett område i Kohorasonen (indere har muligheter et par andre steder i parken også).  Elefantsafariene arrangeres tidlig om morgenen med avgang kl. 05.30 og 07.00, altså i lysningen, og varer 1-1,5 timer.  De er svindyre, men en fantastisk måte å komme i nærkontakt med pansernesehorna og andre dyr i området.  Dyrene er ikke redd elefanter og man kan komme tett innpå uten å skremme noe. Vanligvis bestilles elefantsafariene fra lodgen som også arrangerer transport til startstedet.  Man må avtale pris der og da.

To eller tre personer sii en stor sadel på ryggen av elefanten. Foran sitter elefantføreren som "eier" elefanten og har full kontroll på det store dyret. Faktisk pleier de elefanten hele året som om det skulle være deres eget barn.  Elefanten har ingen problem med å bære tre eller fire voksne personer. Piece of cake!

Elefantsafari i Kaziranga. Legg merke til hvor høyt elefantgreset er.

Når man kommer til "lasterampen" der safarien starter, blir man ofte stående å vente til elefantene er klare. Så går man opp på en platform mens elefanten dirigeres fram foran denne, og så er det bare å sette seg godt til rette. Med tunge, stødige skritt labber elefanten ut i terrenget. Vi svaier litt frem og tilbake, følelsen er fantastisk! For fotografer er dette også storarted, men ikke prøv å ta med hele fotosekken din. Ett kamera og ett objektiv er det eneste du kan operere fra elefantryggen.  Vi hadde to elefantsafarier i Kaziranga og jeg valgte begge ganger å ta med Nikon D810 med 70-200mm noen som viste seg å være perfekt.

Det varte ikke lenge før de store pansernesehorna dukket opp.  Enslige hanner og mødrer med unger.  Vi kom helt innpå de vakre dyrene og fikk flotte nærbilder.  Elefantføreren sier "we often see tiger here", og jeg blir minnet om tigeren som angrep en elefantfører i 2004, en dramatisk hendelse som er vist på Youtube millionvis av ganger verden over. Det var nettopp her i Kaziranga dette skjedde!

Fra elefantryggen kommer du tett innpå pansernesehorna

 Indian rhinoEt pansernesehorn i nærbilde. (Klikk for større versjon)

 Fra elefantryggen har man også et spektakulært utsyn over terrenget i parken. Det er helt stille og vi blir bare avbrutt av lydene fra naturen. Dette står i sterk kontrast til jeepsafarier. Om morgenen er det ofte disig og lyset blir vakkert.  Å sitte på elefantryggen mens de store pansernesehorna vandrer omkring samtidig som sola bryter gjennom tåka, er en magisk opplevelse!

Kaziranga
Pansernesehorn i sitt rette element. Flere krattstær sitter på ryggen til det store dyret. (Klikk for større versjon)

Det lange gresset skjuler også andre dyr, slik som barasingahjorten (Rucervus duvaucelii) også kalt "swamp deep" (sumphjort).  Dette hovdyret har i likhet med pansernesehornet status som "sårbart" på den internasjonale rødlista. Arten har en svært begrenset utbredelse på isolerte lokaliteter i India og den totale populasjonen er mindre enn 5000 individer.
 
Barasingahjorter, en hann og to hunner
 
"Indian hog deer" (Hyelaphus porcinus), eller "svinehjort" som den kalles på norsk, er et annet hjortedyr som er utbredt fra Pakistan gjennom det nordlige India til Øst-Asia inkludert det sørvestlige Kina.  Dette lille hjortedyret er sjeldent og har fått status EN ("truet") på den internasjonale rødlista. Krypskyting og tap av habitat er de største truslene mot arten i dag. Fra elefantryggen kom vi tett innpå flere eksemplarer, noen av hannene med imponerende gevirer.

Svinehjort, (Hyelaphus porcinus)

KazirangaMagiske Kaziranga NP. (Klikk for større versjon)

 Indiske elefanter stiller opp til ære for turistene

 

Med jeep og guide i Kaziranga
Safari fra jeep er den tradisjonelle måten å oppleve Indias nasjonalparker på.  I Kaziranga er reglene strengere enn i mange andre parker. Man må ha med lokal vakt/guide som er bevæpnet med en gammel mauser og man må kjøre rundløyper i en og samme retning. Kjøring på kryss og tvers, slik som vi f.eks. gjorde i Kanha NP for to år siden, er ikke tillatt.

Kameraavgifter er innført i Indias parker, men ordningen praktiseres litt ulikt fra park til park.  I Kaziranga er det relativt kostbart å ha med seg kamera i jeepen. Vi betalte 500-600 NOK tilsammen for videokamera og fotobag med to digitale speilreflekskameraer for 8 safariturer, altså ca. 70 kr per tur.  Videoavgiften er dyrere enn avgiften for stillbildekamera. Du finner detaljer om veiledende priser på parkens hjemmeside, men det er de lokale parkvaktene som bestemmer den egentlige prisen der og da. Sammen med parkavgifter og tips til guiden og sjåføren, blir en "gamedrive" relativt kostbar, selv om det fortsatt er langt billigere enn tilsvarende opplegg i for eksempel Kenya.

Uansett... etter elefantsafarien tidlig om morgene, satte vi kursen for Agaratoli, den østligste sonen i Kaziranga.  Dette ble en fantastisk rundtur.  Vi kom på nært hold av Skjeggparakitter (Psittacula alexandri), en nær truet art med  spredt utbredt fra det vestlige Indonesia til Himalaya i nord. En usedvanlig vakker fugl!

red-breasted parakeet
Skjeggparakitt, hann og hunn. Hunnen til venstre. (Klikk for større versjon)

Like ved de vaktre parakittene, faktisk i et tre på andre siden av stien, landet en annen spesiell fugl - Storhornfuglen (Buceros bicornis).  Med sitt vingespenn på over halvannen meter, er den blant de største av hornfuglene. Utbredt i Øst-Asia fra det vestlige Indinesia gjennom Vietnam, Thailand og Kambodja nordover til det nordøstlige India langs kanten av Himalaya der vi var nå. Arten har status som NT ("nær truet") på den internationale rødlista.  Den store fuglen satt vanekelig til for fotografering, men et brukbart bilde ble det alikevel og bra var det for vi så aldri denne arten igjen på reisen vår i India.

Storhornfugl (Buceros bicornis)

Vi fikk også se halsbåndparakitten (Psittacula krameri borealis), en svært vanlig parakitt med en litt merkelig utbredelse. Arten, som deles inn i fire underarter som imidlertid skiller seg lite fra hverandre, finnes i hele India, Pakistan og østover til Thailand, men er også utbredt i et belte tvers over Afrika fra guinea i vest til Uganda, Sudan og det sørlige Egypt i øst. Dette var en parakit vi skulle se mange av på reisen vår, ikke minst i Rajasthan.  De vakre fuglene holder ofte til høyt oppe i tretoppene der de spiser blomsterskudd, frukt og frø.

Rose-ringed parakeet
Halsbåndparakitt (hunn) i bomullstre som blomstrer. (Klikk for større versjon)

Halsbåndparakitt (hann)

Snart kom vi til en innsjø der kjerreveien vår snirklet seg av gårde gjennom skogen langs kanten av vannet.  Etterhvert åpnet skogen seg opp og vi skulle få en av våre største naturopplevelsene på hel reisen. Et kolossalt pansernesehorn lå ute i vannet og gomlet i seg grønne vannplanter. Det så rett og slett olmt ut! 

Samtidig, ut fra skogen på den andre sida av jeepen, kom tre otere løpende i sin karakeristiske stil. Rett mot jeepen!  Da de oppdaget oss, stoppet de, reiste seg på to bein og stusset over de rare skapningene på fire hjul.  De speidet litt omkring før de valgte en omvei gjennom skogen, men kom ut like bak nesehornet og la på svøm over innsjøen. Dette var orientalsk kloløs dvergoter (Amblonyx cinerea), den minste oterarten i verden med en vekt på under 5 kilo. Selv om arten er vidt utbredt i Øst-Asia, har den status som VU ("sårbar") på den internasjonale rødlista. Les mer om arten HER.

short-clawed otter
Orientalsk kloløs dvergoter (Amblonyx cinerea). Klikk for større versjon.

Nesehornet lå fortsatt ute i vannet og tygde på de grønne vannplantene. Det viftet med ørene for å holde plagsomme fluer på avstand, men fluene vant. Gjennom søkeren kunne jeg se at det store dyret sendte meg noen skumle blikk. Hva f.... gjør du her....?

Indian rhino
Pansernesehorn (klikk for større versjon)

Bagorisonen
Om ettermiddagen denne første dagen i Kaziranga, satte vi kursen for Bagorisonen lengst vest i parken. Her var det sett tiger to kvelder på rad, men selv om stod ganske lenge og ventet, ble det bomtur. Nåvel, tiger var jo egentlig ikke "på programmet" i Kaziranga, den skulle vi spare til Tadoba.

Alikevel fikk vi en svært spesiell opplevelse denne ettermiddagen. Noen svinehjorter beitet i tett skog. Vi tok ikke så mye notis av dette siden det lille hjortedyret var vanlig å se flere steder langs kjøreruta.  Men plutselig oppdaget vi at ett av dyra var helt hvitt!  Kritthvitt!  Et albino eksemplar av en svinehjort!

Albinisme, som gjør at kroppen mangler pigmentet melanin, kan i prinsippet forekomme hos alle virveldyr, men er relativt sjelden å se.  Jeg har fotografert albinistisk hvitbrynvever i Kenya, albinistisk vipe i Danmark og albinistisk storskarv hjemme på Hidra. Alle disse eksemplarene har ikke vært rene albinoer, det betyr at de til en viss grad har normal pigmentering, men at den hvite fargen dominerer, en tilstand som egentlig ikke er ekte albinisme, men kalles leukisme.  Albinisme og leukisme nedarves gjennom recessiv arv som betyr at man må ha arvet genvarianten for albinisme fra begge foreldrene for at egenskapen skal bli synlig hos avkommet.

Det spesielle denne gangen var at det lille hjortedyret i skogen like foran jeepen syntes å være totalt hvit. Her var det trolig snakk om en ekte albino.  Den kritthvite svinehjorten stod vanskelig til, men jeg fikk knipset et bilde som viser svært tydelig hvor synlig dyret blir i skogen når det mangler den naturlige kamuflasjefargen.

Albino Isvinehjort

Solnedgangene kunne være spektakulære i Kaziranga.  Dessverre slipper jeepene ikke inn i parken før halv seks om morgenen noe som gjør at man ikke får soloppgangene med seg som en del av formiddagsruta, men da er solnedgangene gode erstatninger. Ofte er himmelen i vest disig om kvelden, noe som kan gjøre lysopplevelsen spektakulær.  Vi prøvde alltid å få med oss sola som sank i vest før vi satte kursen mot utgangen om kvelden.

Svart/hvit-solnedgang i Kaziranga

I denne vestlige sonen av parken var skogen spesielt vakker. Fargerike trær med fantastiske trekroner vokste på bortsiden av en innsjø.  Det minnet faktisk om en tropisk regnskog.  Langs bredden beitet en stor vannbøffel mens hegrer og ender lette etter mat langs bredden. Blomsterprakten mellom kjerrestien vi kjørte på og innsjøen var formidabel, midt i enga beitet et "hog deer" og i skogen like bak bilen satt ei lita Indiaugle.  Vakrere kunne det ikke bli!  Kaziranga slo til for fullt.

Tropisk skog i Burapahar-sonen. (Klikk for større versjon)

Water buffalo
Vannbøffel. (Klikk for større versjon)

Indian Hog Deer i blomstereng

 

Indiaugle (Glaucidium radiatum)

 

Trachypithecus pileatus Capped langur
Luelangur (Trachypithecus pileatus brahma)

Hettelangur
Vi var på utkikk etter gibbonaper i denne sonen. "Hoolock Gibbon" (Hoolock hoolock) er en truet gibbonart som holder til i Kaziranga og ofte sees i den vestlige delen av parken. Gibboner svinger seg elegant og i voldsomt tempo høyt oppe i trekronene, men akkurat i dag glimret de med sitt fravær.  Kanskje satt de livlige apene høyt der oppe og ertet oss?  De så sikkert oss selv om vi ikke så dem!  Det hører med til historien at biler som besøkte denne sonen dagen etter, fikk se en hel gibbonfamilie. Flaks og uflaks.... det gjelder alltid på safari!

Vi fikk imidlertid komme tett på en annen vakker ape, nemlig "hettelanguren" (Trachypithecus pileatus brahma), en usedvanlig vakker, men sårbar art som lider under tap av habitat og krypskyting. Arten jaktes for kjøttets skyld, men også til bruk i lokal, tradisjonell medisin og til og med bare for moro skyld. 

I trærne like ved utgangen holdt 3-4 langurer til og poserte villig for fotografen. Med en hale som er mye lenger enn selve apekroppen, er arten et imponerende syn. Arten liværer seg først og fremst av blader og har et helt spesielt fordøyelsessystem som gjør at de kan bryte ned de sterke cellulosefibrene bladene inneholder. Bark, blomster, frukt og før står også på menyen.

Det finnes fire underarter av "hettelangurer" utbredt i Myanmar, Bangladesh og i det nordøstlige India der vi var nå. Underartene skiller seg fra hverandre bl.a. på graden av gyllen gulfarge i pelsen. Les mer om arten HER.

 

Utbredelse av vill vannbøffel. Wikimedia Commons.
(Klikk for større versjon)

Ville vannbøfler
Vannbøfler er ikke til å spøke med! 700 til 1200 kilo, opptil tre meter lange og halvannen til to meter høye!  To fryktinngytende horn!

Den indiske vannbøffelen (Bubalus bubalis) er også kjent som asiatisk bøffel. Dette er en truet art. Antall individer er halvert de siste 30 årene og verdenspopulasjonen er beregnet til kun 3400 individer hvor av omlag 3100 finnes i Kaziranga og andre steder i Assam.

I motsetning til den afrikanske bøffelen (Syncerus caffer), lar den indiske vannbøffelen seg temme, noe som har blitt gjort i stor grad. Husdyrformen av vannbøffel er nå vidt utbredt i østen og finnes også i Nordafrika, Australia, Brasil og Mellomamerika. Dette innebærer en stor risiko for hybridisering mellom ville og tamme dyr, og faktiske er det en viss sjanse for at det ikke finnes noen individer tilbake av ren villbøffelrase. Les mer HER.

Indian buffalo
Indisk vannbøffel

Vannbøffelen eksker vann og gjørme.Ved å bade og veolte seg i mudderet, holder den plagsomme insekter på avstand. Kaziranga er i så måte et eldorado for arten.

Vi så flere vannbøfler i Kaziranga, noen ganger mange sammen og et par ganger kom vi tett på de store dyrene.  Den flotteste opplevelsen hadde vi i Kohorasonen (den sentrale delen av Kaziranga) der vi kom over tre kjemper som langsomt vadet ut i en innsjø og til slutt la på svøm.  De ble fulgt av slangehalser som ivrig dykket etter fisk bøflene skremte opp.  Lyset var knallhardt midt på dagen, men konvertering av bildene til svart/hvit gav brukbare resultater.

 

Indiske vannbøfler i svart/hvit

Indian buffalo
Indiske vannbøfler på svøm. (Klikk for større versjon)

Utbredelse asiatisk elefant. Wikimedia Commons.
(Klikk for større versjon)

Ville indiske elefanter
Den indiske elefanten (Elephas maximus indicus) er en av fire underarter av asiatisk elefant. I likhet med mange av de andre dyrene vi har omtalt fra Kaziranga, er også den indiske elefanten truet, først og fremst på grunn av habitat-ødeleggelse. Elefanten er allerede regionalt utdødd i Pakistan, men finnes fortsatt i India og spredt i det tidligere store utbredelsesområde (se kart) På 1990-tallet var den totale populasjonen beregnet til 40-50 000 individer hvorav omkring 30 000 holdt til i India. I 2001 var tallet 26-28 000 med omkring 10 000 individer i Assam. I 2005 regnet man med at antallet ville elefanter i Kaziranga NP var omkring 1200.

Elefantene livnærer seg av mange ulike slags planter.  En asiatisk elefant kan sette til livs 150 kilo plantemateriale daglig og klassifiseres med rette som megaherbivorer - strospisere!  De lever i flokk ledet av en matriark (en stor hunnelefant) og vandrer over store områder. Flokken knekker trær og raserer vegetasjonen der de går fram og skiller ikke mellom naturreservater og dyrket mark. Elefantflokker på matjakt ødelegger avlinger og kommert i konflikt med bønder alle steder der elefanter finnes.

Indian elephant
Matriarken i flokken. (Klikk for større versjon)

Etter å ha besøkt Øst-Afrika flere ganger, hadde vi blitt vant med elefanter. Vi gledet oss til å se ville Indiske elefanter i Kaziranga, siden vi knapt hadde sett dette for to år siden da vi beøkte Kanha NP og Bandhavgarh NP lenger sør.  Det skulle imidlertid vise seg at det store dyret var vanskeligere å finne enn først antatt.  Det var ikke før siste safaritur at vi fikk øye på en flokk på ca 15 dyr som beitet seg vei gjennom et område med høyt elefantgress. Heldigvis krysset flokken veien like foran jeepen og vi fikk luksusutsikt til flokken.  Med trompetstøt masjerte flokken langsomt fra øst mot vest samtidig som de tok seg god tid til å spise. De  vakre dyrene var lys grå og helt rene i huden.

Elefantene i flokken hadde svært ulik størrelse, fra det som vi mente var flokkens store materiark (bilde ovenfor) til noen små babyer som ikke kunne være mange måneder gamle.  En ung hannelefant var aggressiv mens den stod og spiste i det lange elefantgresset.  Den fektet med snabelen og lagte trompetlyder.  En hel flokk jungelstærer flakset omkring og slo seg ned på elefantryggen klare til å snappe gresshopper og andre insekter elefanten skremte opp.  Fascinerende motiv.

Indian elephant
Indisk elefant og jungelsær. (Klikk for større versjon)

Assam Roofed Terrapin (Pangshura sylhetensis)
Oppholdet i Kaziranga gikk mot slutten, men moroa var ikke helt over enda. På nytt skulle vi treffe en relativt sjelden art, denne gangen et krypdyr. Kaziranga har fire relativt store sideelver til Brahmaputra som alle trenger seg gjennom parken.  En av disse er Diphlu, en elv vi passerte mange ganger på rundreisene våre i parken. Vakker vegetasjon kranser den stilleflytende elva. Ofte finner man spennende planter og dyr langs elvebredden. Vi stoppet derfor mange ganger bare for å lytte etter spennende lyder og observere.

Diphlu - ei sideelv til Brahmautra

På noen stammer som stakk opp fra elvebunnen, satt flere små skilpadder. De satt på linje på stokkene, strakte halsen fram og var tydelig på vakt.  Flotte refleksjonskygger dannet seg i vannflaten under de vakre krypdyrene. En brå bevegelse og "plask" så slapp dyrene seg ned i vannet. Her måtte man trø varsomt. Mens guiden vår speidet etter tiger, gikk vi ut av bilen med kamerastativene og de lange linsene for å fotografer de vakre skilpaddene.

assam roofed turtles
Assam Roofed Turtles. (Klikk for større versjon)

Kjent utbredelse til Assam Roofed Turtle. Fra Das & al., 2010.
(Klikk for større versjon)

Da vi kom tilbake til Norge, kunne jeg i ro og mak finne ut mer om denne lille skilpaddearten. Det er en "Assam Roofed Terrapin" (Pangshura sylhetensis, familie Geoemydidae) som til tross for at den er relativt vanlig å se i de små elvene i Kaziranga, engentlig er en sjelden og truet art. Arten har en svært lokal utbredelse i det nordøstre India og i Bangladesh.  Med en maksimal skallengde på kun 185mm, hører den med blant verdens minste skilpadder. Arten holder til i ferskvann og foretrekker stilleflytende elver, noe som stemte godt med der vi observerte den lille skilpadda, men den er også registrert langs bredden av Brahmaputra. Ellers er svært lite kjent om artens biologi.  Les mer om arten HER.

Assam Roofed Terrapin
Assam Roofed Terrapin. (Klikk for større versjon)

Assam Roofed Terrapin
Assam Roofed Terrapin. (Klikk for større versjon)

 

Torsdagsmarked i Jagiroad
Det var torsdag 18. februar. Vårt opphold i Kaziranga var slutt. I dag var reisedag. Vi skulle forflytte oss til Guwahati, fly tilbake til New Delhi, overnatter der og så fly grytidlig neste dag til Nagpur. Herfra skulle vi kjøre til Tadoba Nasjonalpark der vi håpet å komme tett innpå bengaltigeren og andre dyr. Bilen stod klar, CV hadde ordnet alt og det var bare å sette seg godt til rette og nyte inntrykkene fra et fremmed land som passerte utenfor bilvinduet.

Forkjørsrett for elefanter

En torsdag i Jagiroad

Torsdager er markedsdag i områdene vi kjørte gjennom denne morgenen. Ved et veikryss som kaltes "Jagiroad", omtrent halveis mellom Kaziranga og Guwahati, kom vi til det mest fargerike, lokale markede du kan tenke deg. Bråstopp!  Her måtte vi bare ut for å fotografere, handle litt og komme i kontakt med de lokale innbyggerne. Man skal imidlertid være varsom med fotografering av mennesker i India. Spør om det er "OK" og vis respekt. Her var fotografering uproblematisk.

Markede var et sammensurium av folk, krydder, grønnsaker, tobakk, levende kyllinger, kyllingerfileer, kopper og kar, klær, sykler og mennesker.  Alt i samme "gate". Indisk torsdags-marked!  Dette hadde nok ikke passert næringsmiddel-kontrollen hjemme i Norge, men for å overleve i et land med 1,3 milliarder mennesker, må man gå litt på akkord med hygiene og frysedisker!  Her var det rett og slett livlig og det bugnet av varer.

Jeg valgte 70-200mm objektiv. På denne måten kunne jeg stå litt på avstand og fotografere diskret. Motivet kommer nærmere og jeg liker perspektivet man på denne måten får fram. Det varte jo ikke lenge før folk oppdaget at en fotograf var på besøk. Smilene kom fram og alle skulle vise seg litt.

 


Farger, former og lukter som man ikke opplever i dte kalde nord.  kryddersekkene er et skue i seg selv. Safran, kardemomme, chilli i sekker og hauger. Chutney-blandingene man får servert til nesten alle måltider i India, er en gigantisk smaksopplevelse, men det er en illusjon at all indisk mat er knallsterk. Faktisk er det sjelden at man blir servert brennheit mat, men en eksotisk sammensetning av smaker møter man i alle måltider.

Krydder
I en bod satt en inder med sammen med sine kopper og kar. Skinnende og blankpusset. Like ved siden av solgte en annen kar tobakksblader og bakenfor ham en smed som smidde knivblader ved siden av en løkselger.

Kopper og kar

I en annen bod gikk det noen kyllinger i bur. En mann med manchete, en benk full av kyllingfileer.  Ut med høna av korga, noen runder i lufta, ett hogg og så var hodet vekke. Noen raske grep og vips hadde man en ny kyllingfilee klar for salg.  Latter og smil, en torsdag i Jagiroad.
 
Slakteri




TADOBA NASJONALPARK

Tadoba
Tadoba Andhari Tigerreservat (klikk for større versjon)
Tadoba Nasjonalpark ligger så sentralt i India det går an å komme, nærmere bestemt i Chandrapur-distriktet i delstaten Maharashtra. Parken ble opprettet i 1955 og er en del av Tadoba Andhari Reserve (etablert i 1986) som igjen er en av Indias 41 "Project Tiger"-parker. Hele reservatet er på drøye 625 kvadratkilometer, mens selve Tadoba NP er snaue 117 kvadratkilometer i utstrekning. Mer enn 42 000 fordelt på 59 landsbyer  mennesker bor og virker i reservatet, inkludert 5 landsbyer i kjernesonen av nasjonalparken.

Naturreservatet inneholder mer enn 80 bengaltigre, blant den høyeste tigertetthetehn i India.  Foruten tiger møter man en mengde andre pattedyr i Tadoba slik som  leopard, leppebjørn, villhunder og mange store hovdyr. Det er registrert 195 fuglearter fra Tadoba og ikke mindre enn 74 arter av sommerfugler.

Lake Tadoba med axishjorter i forgrunnen

Jeepsafari i Tadoba
Reisen fra Delhi via Nagpur til Tadoba gikk uten problemer midt på dagen.  Vi ankom Svarsara Jungle Lodge, som ligger to minutter unna en av parkinngangene, uten problemer.  Nå hadde vi reist sørover og det kunne vi merke. Her var det varmt og tørt. Vi var i et annet klima og i et annet økosystem.  35Co midt på dagen, varmt, men ikke verre enn at man lett holder ut.  Landskapet begynte og bli gult, men den virkelige hetebølgen og tørken hadde ennå ikke kommet.  Slutten av februar er en utmerket tid i Tadoba.

Landskapet i Tadoba er variert. Skarpe klipper, skoigkledde åser, gressdekte sletter med skog omkring, innsjøer og små vannhull der det ofte dukker opp dyr som vil slukke tørsten og fugler som leter etter mat langs strendene.

Tadoba National Park
Sambarhjorter ved Lake Pandhar Pavni. (Klikk for større versjon)

Silkehegre pusser fjærene

Safariene i Tadoba foregår i åpen jeep som har plass til fire personer pluss guide og sjåfør. I denne parken er systemt slik at man får en ny guide og sjåfør for hver tur og det er litt gambling omkring kvaliteten på disse.  Personlig ville jeg foretrukket å ha den samme sjåføren og guiden hver dag slik at man kunne bli kjent med hverandre og på den måtenfår mer ut av turene, ikke minst rent fotografisk.  Man må imidlertid forholde seg til systemet.  Som i andre parker i India, blir det venting ved inngangen mens pass sjekkes og avgifter betales. Folk svetter i bilene om ettermiddage, men fryser om morgenen. Temperaturforskjellene er store på denne tiden av året.

I kø ved parkinngangen

Green beeater
Beryllbieter (Merops orientalis)
Vel inne i parken, begynner moroa.  Vi kjører på vel tilrettelagte grusveier. Det støver kraftig, så pass på å dekk til kameraet og ikke skift objektiv mens jeepen er i bevegelse.  Nå gjelder det å holde øyne og ører åpne, plutselig dukker noe spennende opp.  Selv om vi selvsagt hadde tirer høyt oppe på ønskelisten, ville vi også få med oss alt det andre livet Tadoba har å by på.  Her er småfugler, krypdyr og en mengde andre organismer som mange kjører fort forbi i sin jakt på tiger.

I stedet for å haste frem og tilbake stadig på jakt etter "action", kan det faktisk lønne seg og vente ved en lokalitet som ser intyeressant ut, enten ved et vannhull eller ved en lysning i skogen.  Man lytter etter varselrop fra langurer, påfugler og andre organismer og ser etter spor av tiger og andre dyr i sanden.

Det å være stille er en kunst på safari. Alt for ofte møter vi biler der gjestene roper og skriker til hverandre, de fekter med armene og kler seg i signalgult.  Små fugler og dyr blir lett skremt, det lønner seg å fare litt varsomt fram.  Mens man venter på at en tiger eller en leopard skal dukke fram fra skogen, må man ha øynene med seg og nyte smådyra og småfuglene som piler omkring på skogbunnen og blant buskaset. Ser du orientpriniaen i graset der borte?  Eller praktøgla på trestammen til venstre?

Orientprinia (Prinia inornata)


Praktøgle (Calotes versicolor)

På de gruslagte veiene i Tadoba, koser de små jeepene seg. Sjåførene koser seg også og liker å trø klampen i bånn for å vise seg litt. Det hender vi må be dem roe seg litt.  Moro er det! Naturopplevelser av de helt store.  På denne tiden av året er skogen gul og fargene minner om norske høstfarger. Når en godt kamuflert bengaltiger kan komme luskenede ut av det gule, gjør det jo kjøreturene ekstra spennende!

Tadoba
Jeepsafari i Tadoba. (Klikk for større versjon)

Verdens tigerbestand 2016. WWF. (Klikk for større versjon)
Tiger
Tigerhistorien i verden er tris!  Veldig trist!  Bare hør her:  I 1940-årene forsvant tigeren fra Bali. I 1970-årene forsvant tigeren fra Sentral-Asia. I 1980-årene forsvant tigeren fra Java. I 1990-årene forsvant tigeren fra Sør-Kina. Siden år 1900 har tigerpopulasjonen i verden minket med 95% og habitater med skog der tiger kan leve er redusert til under 5% av det opprinnelige. I 2010 var der færre enn 3200 ville tigere igjen i verden. I dag okkuperer tigeren mindre enn 7% av sine opprinnelige leveområder. Se min artikkel fra 2014 for mer informasjon om tigerens utbredelse, underarter m.v.

Men det finnes et lyspunkt!  For første gang på 100 år øker tigerpopulasjonen i verden i følge WWF. Bestanden i begynnelsen av 2016 er beregnet til 3890 individer (alle underarter inkludert). Målet er å doble antall tigere innen 2022, noe som vil kreve en kollossal innsats og mye penger.  Vi får håpe at rovdyrhaterne vi har her i landet holder seg unna tigerland.

Maya
Maya og en av ungene hennes. (Klikk for større versjon)
"Maya"
Det er ikke til å stikke under en stol at vi hadde valgt nettopp Tadoba NP fordi vi ville fotografere og filme tiger. CV anbefalte denne parken. Som han selv sa: "I have had many great tiger sightings there lately".

Tadoba ligger ikke veldig langt sør for Kanha NP der vi hadde sette flere tigere for to år siden og nord for Kanha ligger Bandhavgarh. En dedikert tigersafari kunne hatt alle disse parkene på programmet fordi det er mulig å kjøre bil mellom alle tre. Vel, vel... kanskje det blir neste gang i India?

Få rovdyropplevelser kan måle seg med et møte med en vill tiger.  Vel er løver, leoparder og geparder i Afrika vakre, men personlig synes jeg tigeren slår alle disse når det gjelder skjønnhet og eleganse. Stripemønsteret gjør den perfekt kamuflert i indias skoger og dette kombinert med en stor, slank kropp og et stort buskete hode med kraftige hvite værhår, gjør den katten neste magisk.

En tigerfamilie er sentral i Tadoba mens vi er der. Tigermoren Maya og hennes tre halvtår gamle unger, to hunner og en hann. Maya ble første gang sett i september 2010 og vokste opp i en tigerfamilie i Tadoba sammen med to søstre og en sky bror. I begynnelsen av 2010 ble Mayas mor drept av et slangebitt og Maya forlot familien, men overtok territoriet og begynte å søke etter en make. Tre og et halvt år senere (høsten 2015) ble Mayas unger født.

På jakt etter Maya

Maya angriper
Straks etter en rask lunsj og et par timer på ryggen, bar det ut på første safari i Tadoba. Et par jeeper var foran oss i køen og vi ble til å begynne med liggende i en støvsky fra en anne jeep. Men støvet forsvant da farten roet seg ned. Vi snirklet oss gjennom en smal skogsvei og ned til et lite vannhull. Perfekt overblikk i første rad.

Etter bare noen minutter kom en hel flokk sambarhjorter ned til vannet for å drikke. De forsvant fort, men etter en stund kom en ny flokk inn fra venstre. Forsiktig snek de seg ut i vannet, tydelig nervøse. En kjempemessig hannhjort ble stående tilbake på bredden og speidet. Tydeligvis i brunst, testiklene var like store som fotballer!

Sambarhjorter ved vannhullet

Etterhvert hadde det samlet seg en hel haug med jeeper langs vannhullet. Alt for mange egentlig. Alle ventet spent på at noe skulle skje, spenning var til å ta og føle på. Alikevel klarte ikke folk å være helt stille. Stadig lyder fra snakk, bevegelser og mobiltelefoner. Mange stod klar med kameraene. Hjortene var fortsatt nervøse, men tørsten holdt dem på plass i vannhullet og i skogkanten ovenfor.

Mens vi venter på tigeren

Brått blir folk i jeepene til venstre for oss i ekstase og peker innover i skogen. "Tiger comming", hvisker guiden. Og der... som en gylden gudinne ser jeg Maya snike seg fram i det lange gresset. Ut av skogen og med sikte for vannhullet.  Fargene hennes går nesten i ett med omgivelsene, hun er ikke lett og se. Ved et tre stopper hun, løfter hodet og speider.  Hun vil ha kjøtt!

Maya
Maya i gult gress. (Klikk for større versjon)

Maya
Er det noe kjøtt i sikte? (Klikk for større versjon)

For en vakker katt!  Til og med Siris to katter hjemme, Røffen og Sølvi, kan ikke måle seg med dette! Den store hunntigeren blir borte i gresset, men kommer snart til syne igjen lenger nede mot vannhullet. Hun sniker seg ned mot bredden, men sambarhjorten oppdager henne i tide og flykter. Litt slukøret snur hun og forsvinner inn bak noen tett busker. Det blir helt stille!  Ikke en lyd, ikke engang fra mobiltelefonene.

Maya
Snikende tiger. (Klikk for større versjon)

Minuttene går. Fortsatt ikke en lyd. Etter et kvarters tid kommer et villsvin og en ung sambarhann ned til motsatt kant av vannhullet.  Hvor er Maya?  Villsvinet drikker og ruller seg i gjørma. Hjorten drikker den også og sannelig tar den et bad.  En ny hjort kommer til syne i skogkanten, og så en til og enda en. Varsomme er de alle sammen. De aner fare.

Indisk villsvin

I løpet av to sekunder skjer det. Maya kommer som et lyn ut av buskene der hun hadde "forsvunnet" for ti minutter siden. Hun setter kursen for sambarhjortene på bredden, merkelig nok ikke mot den som ligger i vannet. Den er riktig nok litt lenger unna, men ville blitt hemmet av vannet under flukten.  Hjortene flykter med tigeren i helene. To sekunders sprint og alle er borte vekk i skogen. Vi hører lyder.  Jeg var heldig og hadde kameraet parat og lot utløseren gå.  Det er ikke hver dag man opplever et tigerangrep!

Maya
Maya angriper! (Klikk for større versjon)

På vei tilbake til lodgen etter en hektisk dag som begynte for 15 timer siden, traff vi storken som kalles "asiagapenebb" (Anastomus oscitans) i vakkert kveldsmotlys ved bredden av en liten Lake Tadoba.  Jeg eksperimenterte med lyset og ulike eksponeringer og fikk "stork i motlys".

Asiagapenebb i motlys

Maya og ungene
Tre dager senere traff vi på nytt Maya, denne gangen sammen med de tre seks måneder gamle ungene. Det var tidlig morgen og vi hadde bare så vidt kommet innenfor parken da vi skjønte at noe var på gang.  4-5 jeeper hadde samlet seg vd en liten lysning i skogen. På den ene siden av veien sto bambusskogen tett og på den andre siden var det en åpen slette med buskas og langt grass. En parkvokter dirigerte traffikken og folk strakte seg ut av bilene for å se best mulig. 

Vi var heldige. Like til venstre for oss kom en av tigerungene dovent gående og la seg godt til rette på skogbunnen, akkurat slik at det ble en fin åpning i veketasjonen mellom den og kameraet. 4-5 meter fra bilen lå den.  Tydeligvis opfatter ikke tigerne turistene som byttedyr. Om de ville, kunne de lett forsynt seg av alle slags folk, tykke og tynne, nordmenn og indere....

Tiger cub
Tigerunge i bambusskog. (Klikk for større versjon)

Like etter kom sjefen sjøl sigende gjennom bambusen og fortsatt ut på veien. Her la Maya seg til like foran jeepen vår og alle tre ungene flokket seg rundt henne. De ville ha kos og oppmerksomhet. Ikke noe problem, Maya er ei omsorgsfull mor.

Etter fem minutters oppvisning for fotografene, var det slutt.  Bye, bye.... Maya tok ungene med seg inn i grasset, gjennom et lite skogholdt og så var det ingen som så noe mer til dem resten av dagen. Vi måtte jakte på andre opplevelser, men tigerne hadde vi møtt.

Maya
Mor Maya og en av ungene. (Klikk for større versjon)

Tiger cubs
Tvillinger. (Klikk for større versjon)

Leppebjørnens utbredelse. (Klikk for større versjon)
Leppebjørn
I 2014 hadde vi sett flere spor av leppebjørn, men fikk aldri se selve dyret.  Leppebjørnen (Melursus ursinus) er en sårbar, for det meste nttaktiv bjørneart som lever av insekter. Som så mange andre store dyr i Asia har bestanden minket kraftig de siste årene og arten har nå status som "sårbar" (VU) på den internasjonale rødlista. Jakt, habitatødeleggelse og fangst til private "sirkusdyr" har alt sammen ført til at bestanden i dag er fragmentert.  Utbredelsen og antalle bjørner i India i dag er usikker og dårlig undersøkt (se kart).

Leppebjørnene ser klomsete ut når de vagger avgårde, men ikke la deg lure. Bjørnene er gode klatere og kan løpe mye fortere enn et menneske. Termitter er yndlingskosten.  Med en velutviklet luktesans finner de fram til termittua som de river i stykker med lange, kraftige klør. Når de har gravd seg ned til termittkamrene i bunne av tua der hovedmengden av maur holder til, slurper de i seg godsakene med etelyder som kan høres på et par hundre meters avstand. Skikkelig smatting, ingen bordskikk der i gården.

sloth bear
Leppebjørn. (Klikk for større versjon)

I Tadoba skulle vi få vårt første møte med leppebjørnen.  Vi hadde som vanlig startet tidlig fra lodgen, lenge før soloppgang.  Etter et par kjølige timer på jakt etter Maya og ungene, var det tid for frokost på panseret. Deilig indisk te!  Vi fortsatte snart mot en avsidesliggende del av parken og kjørte retning sørøst.  Veien gikk snorrett gjennom skogen og bølget opp og ned i lange, slage bakker.

På vei opp en slik bakke, stoppet sjåføren og utbrøt noe forskrekket: "Sloth bear coming, be ready!". Det hørtes ikke ut som om had trodde på det selv.  Men der, ut av skogen ved toppen av den slake bakken, kom en fullvoksen leppebjørn vraltende.  Over veien like foran et par andre biler med fotografer som kom i motsatt retning.  Bjørnen kastet et salig blikk inn i kameraet, men brydde seg ikke om oss i det heletatt.  Vanskelig lys, men det fikk stå til.


sloth bear
Fotoobjekt. (Klikk for større versjon)



grey langur
Utbredelse grå langur. Wikimedia Commons
 Grå Langur
Den grå languren er avgjort den vanligste apen å se i det sentrale India. Før ble alle grå langurer klassifisert som en og samme art, Semnopithecus entellus, men i dag er det diskusjon om hvor mange arter som egentlig finnes. Fylogenetiske undersøkelser basert på DNA-analyser synes å klargjøre at minst tre arter eksisterer i slekten, en nordlig, en sørlig og en fra Srilanka.  I praktverket "Handbook of the Mammal of the World" (et fantastisk ni-binds bokverk som alle naturinteresserte bør skaffe seg) opereres det med hele 8 arter (se utbredelseskart til venstre).

Uansett... den grå languren lever i ulike sosiale grupper. Enten har gruppen en dominerende hann og flere hunner eller den er satt sammen av flere hanner og hunner av alle aldre. Det finnes også grupper der alle individene er hanner.

Man kan ikke unngå å legge merke til disse praktfulle og livlige apene når man kjører safari i india.  De ert planteetere som livnærer seg av en rekke plantearter, frukt og frø og som dekker nesten hele sitt vannbehov gjennom plantekosten. De kan derfor tilbringe mesteparten av tiden i trekronene, men kommer ned på bakken for å samle nedfallsfrukt.  Ved lyden eller synet av et rovdyr, roper de ut sitt karakeristiske varselrop og sprinter tilbake til trekronene.  Ikke sjelden når man møter en tiger, har langurene varslet om rovdyret lenge før noen ser det.

Overlegen grå langur

De grå langurene er fotogene.  Vi kom over en liten familiegruppe der det var individer i mange aldre som hadde samlet seg i veikanten.  Området hadde vært utsatt for brann og kanskje hadde brannen avdekket noe spiselig?  I alle fall var apekattene ivrige på leting etter mat.  De brydde seg ikke om oss i det hele tatt.  Ungene hermet etter de voksnes adferd. Herming og trening er måten primatunger lærer adferdsmønstre på, slik er det hos langurene og slik er det mange ganger hos oss også. 


grey langur
Som mor så sønn. (Klikk for større versjon)

grey langur
Grå langur spiser blomster. (Klikk for større versjon)


Utbredelse til gauren. Wikimedia commons
Gaur
"Indian bison" - Bos gaurus  - eller "gaur" på norsk, er det største hovdyret i det sydlige og syd-østlige Asia.  Med sin opptil tre meters lengde, skulderhøyde på omkring to meter og en vekt på mellom 650 og 1000 kilo, er gauren frykt-inngytende. To kraftige horn gjør ikke inntrykket mindre skremmende. Imidlertid er arten mye mindre aggressiv overcfor mennesker enn f.eks. ville bøfler. Som for så mange av Indias ville dyr, er gauren truet.  Den har fått status som "sårbar" (VU) på den internasjonale rødlista og utbredelsen har snevret inn med minst 70% de siste 100 årene. Ødelegging av habitater og ikke minst illegal jakt er trusler mot arten.


gaur
Fullvoksen gaur. (Klikk for større versjon)

Så hender det når man er på safari at man er heldige og komme midt oppi en spennende situasjon.  Denne gangen var det sammen med en flokk gaurer, kolossale gaurer. De van i brunst og noen hanner jaktet på en make i skogen like ved bveien. De gikk løs på trær og brølte høyt.  Olme blikk, brunstfarger på horn og hud og virkelig action.  Jeg vet ikke helt hva som ville vært farligst - en tiger eller denne flokken med brunstige gaur?  Vi holdt oss uansett "innendørs" i den åpne jeepen.

gaur
Pass deg! (Klikk for større versjon)

Gaurene braste fram og tilbake i skogen så vegetasjonen skvatt. De rista på hode og brukte horna mot kvister og trær. Pusten stod, tunga hang ut av munnen og spyttet randt. Hunnen ble antakelige vettskremt av et par store okser som buldret i vei. Om det ble noe suksess fikk vi ikke vite, men bilder ble det. Kuhegrene fulgte etter for å snappe insekter som de store oksedyra skremte opp.

Brunst

gaur
Gaur i sitt rette miljø. (Klikk for større versjon)

Dhole range
Dholes utbredelse. Wikimedia Commons.
(Klikk for større versjon)
Dhole...
... er den engelske navnet (og muligens også et lokalt indisk navn?) på den asiatiske villhunden (Cuon alpinus).  Nok en gang har vi med en truet art å gjøre og nok en gang viser Tadoba Nasjonalpark at den har mange spennende dyr og opplevelser å by på!  Etter som dagene gikk, ble vi mer og mer glad i denne fantastiske parken, et sted vi helt sikkert kommer til å vende tilbake til. Tadoba eer faktisk et av de beste stedene i India (og kanskje i hele verden?) for å se Dholer.

Den asiatiske villhunden har, akkurat som så mange av de andre dyrene man treffer på safari i India, fått snevret inn sin utbredelse betydelig i løpet av de siste hundre år (se kart).  I dag har arten status som "truet" (EN) i den internasjonale rødlista. Det er mange årsaker til dette.  Leverområder er ødelangt og villhunder ble jaktet på over hele India for å gi bort dyrene i eksotiske gaver helt fram til 1972 da arten ble fredet og beskyttet.
Den asiatiske villhunden er i slekt med ulven, men er mer sosial enn denne og lever i India i grupper vanligvis med 5-12 individer der det vanligvis er flere hanner enn hunner. I levesett ligner arten på den afrikanske villhunden, men i motsetning til denne (dere hele flokken nesten alltid jakter sammen), bryter de indiske villhundene ofte opp i mindre grupper når de jakter. Les mer om arten HER.

Dhole, dominerende hann

Å se en flokk med villhunder i Tadoba, er nesten like stort som å se en tiger.  Vi var heldige som kom i nærkontakt med villhundene to ganger. Det beste møte ble siste dagen i Tadoba og ved sluttenb av den aller siste safarien. Hundene stod midt på veien, en flokk med to store hanner, minst tre hunner og et par unger individer.  De flotte dyrene la seg ned på grusen, rullet rundt og koste seg hos oss i flere minutter før de forsvant i skogen.

dhole
Dholer. (Klikk for større versjon)

wild dogs
Et par asiatiske villhunder. (Klikk for større versjon)

Vår opphold i Tadoba var slutt. Vi tok farvel med en park som hadde gitt oss store naturopplevelser og møter med mange spennede dyr.  Hit kommer vi garentert tilbake, kanskje som en del av en lengre tigersafari?  Hvem vet?  Når var det tid for å reise videre nordvestover, til nye og spennende området - til Rajasthan.

Tadoba
Soloppgang i Tadoba. (Klikk for større versjon)


RAJASTHAN

Rajasthan er en delstat helt nordvest i India. Her bærer folk turban og hele delstaten er fargerik. 

Guiden vår, CV, bor i Rajasthan, nærmere bestemt i Udaipur, en relativt liten storby med snaut 400 000 innbyggere.  Hele delstaten huser drøyt 68 millioner mennesker (ca. 13,5 ganger flere enn Norges befolkning) og er kun den åttende tettest befolkede delstaten i India. Med sine 342 000 kvadratkilometer i areal, blir folketettheten ikke mer enn 165 mennesker per kv.km. OK til India å være. I Norge er vi ca 17 innbyggere per kvadratkilometer.

Landskapet og klima i Rajasthan er svært ulikt det vi hadde opplevd i Assam og Maharashtra. I nordvest er det mye ørken og tørt klima, mens det i sørøst er våtere og fruktbart.

Vi var på vei til den vestre delen av delstaten og til områdene omkring den lille landsbyen Chanoud i Palidistriktet.  For å komme dit, måtte vi først kjøre tilbake til Nagpur, fly til Delhi, overnatte her, så ta fly til Udaipur neste morgen og deretter 3-4 timers biltur nordvestover inn i det tørre Rajasthan.

Bilturene var i seg selv en opplevelse. Med 70-200mm fra baksetet gjennom et åpent vindu, klarte jeg å fantge noen blinkskudd. Litt på kanten kanskje, men det fikk stå til.

Dekkservice

Kald morgen langs gata

Te i Udaipur

En grønn, en svart og tre hvite

Mor og datter

Godwad Camp
Tidlig på ettermiddagen kom vi fram til Godwad Camp eller Godwad Leopard Safari Camp som den også kalles.  Dette er en teltlodge med 10 lukseriøse telt plassert ved den lille elva Mithdi ikke så langt fra Jawai River (ei sideelv til den større elva Luni). Her ligger den store Jawai-demningen som demmer opp elva og lager en kunstig innsjø som sikrer vannforsyningen til byen Jodphur, en by med nesten 900 000 innbyggere.  Ved bredden av dammen er det et yrende fugleliv og kjempemessige krokodiller bader seg i solsteiken.

Godward Leopard Safari Camp

Jawai
Bredden av den kunstige innsjøen Jawai er full av liv. (Klikk for større versjon)

Vi hadde kommethit først og fremst for å forsøke å få et glimt av leoparden.  Denne delen av Rajasthan er unik fordi en av de største bestander av ville leoparder i verden lever side om side med mennesker. Leopardene holder til i store fjellformasjoner som stikker opp av de flate, ørkenaktige slettene, strukturer som minner om "kopjer" slik man ser dem på savannen i Serengeti i Tanzania. I samme området er det flere landsbyer og folk driver jordbruk mellom "kopjene".  Her lever leoparder og mennesker side om side uten at det har vært et eneste angrep fra de store kattedyren på mennesker de siste 150 år!  Ingen leoparder er heller drept av mennester, leopard og mennesket eksisterer fredelig sammen. Noe å merke seg for våre rovdyrhatere!

Bera Rajasthan
Leopardterreng i Perwa-område med store "kopjer" som stikker opp av de tørre slettene. Et tempel ligger i fjellsida.
(Klikk for større versjon)

Spennende geologi og flora i Perwaområdet


Indian robin
Hinduskvett (hann)
Vi var ute i to økter for å forsøke å oppdage leoparden, sen ettermiddag og tidlig morgen, men dessverre uten hell.  Vi var rett og slett uheldige. Leoparder hadde blitt observert hver dag den siste uken akkurat i de områdene vi patruljerte.  Slik er det, det handler også om å ha hellet med seg.  Heldigvis var det mye annet interessant liv i området. Lyset var vakkert tidlig om morgenen og en mengde småfugler svirret omkring i buskaset. 

indian robin
Hinduskvett (hunn)

Ned fra fjellet kom en munk vandrende fra tempelet høyere oppe.  Kanskje leoparden så ham?


Hinduistisk munk. (Klikk for større versjon)

Den flotteste fugleopplevelsen fikk vi ved planten som kalles "sodomaeple" (Calotropis procera), en opptil 2,5 meter høy busk som av og til kan vokse til et seks meter høyt tre. Blant blomstene i toppen av treet satt et fantastisk eksemplar av en purpursolfugl. En hann med glinsende blålilla farger og det typiske krumme nebbet som brukes til å suge nektar ut av blomstene med. Vi kunne nyte synes av den lille fuglen i flere minutter mens den ivrig samlet nektar fra sodomaeplebusken.


Purpursolfugl på sodomaeple

Vi fortsatte å vente på leoparden helt til sola gikk ned, men uten hell. Den satt vel i skjul der oppe blant steinene og lo av oss?  Sola sank i vest og ble stor og gul. Den trillet som en ball langs fjellkanten i horisonten. Noen stripete skyer snek seg oppover og ville stoppe de siste solstrålene.  Vi hadde ikke funnet leoparden, men det gir oss en god grunn til å komme tilbake hit!

sunset Rajasthan
Solnedgang i Rajasthan. (Klikk for større versjon)

Chanoud Garh
Vi hadde kommet til torsdag 25. februar. Turen vår gikk ubønhørlig mot slutten.  Lørdag var det hjemover fra New Delhi, men først skulle vi avslutt med en natt på et slott.  Vi skulle bo på Chanoud Garh, et 300 år gammelt slott som nylig er restaurert.  Slottet ligger midt i den lille byen Chanoud og er ikke mindre enn 18 000 kvadratmeter stort.  Her kan du bo midt i den indiske kulturen, midt i en landsby i Rajasthan. Les om slottet som overnattingssted i tripadvisor.

Landsbyen Chanoud

Chanoud Garh, fassade

Slottet ble bygget av Thakur Anoop Singh Jr. og i dag er det CVs nevøer Mahiraj og Jairai Sing og niesen Swati Singh som driver stedet som hotell. Deres far og familiens overhode, Ajeet Singh, bor også på slottet. Han er "Thakur Saheb" som betyr landsbyens sjef.  Familien støtter lokale skoler og sykehus og bidrar i rikelig mon til at folk i landsbyen har det bra.

Patioen innenfor slottets murer


Ring-necked parakeets
Halsbåndparakitter (hann og hunn)
Chanoud Garh er også et paradis for fugleinteresserte. Her vrimler det av figler. Halsbåndparakitter hekker i slottsveggene, påfugler spankulerer på gårdsplassen, duer holder til på slottstaket og gjemt i trærne på gårdsplassen holder tempeluglene til. De store honningbien har kuber under takskjegget, her skjer det mye og det var bare å sette i gang med fotograferingen.

spotted owlet
Tempelugle

 
Bikube av kjempehonningbie (Apis dorsata) under takskjegget på Chanoud Garh.

En av atraksjonen når du bor på Chanoud Garh er å bli med på en solnedgangstur til Chawrda, noe store ørkenaktige sletter like vest for den lille landsbyen Chawrda som har snaut 400 innbyggere.  Her har man utsikt mot en 600 meter høy fjellkjede i vest der sola går ned. Atmosfæren er spektakulær og lyset er magisk.  At vi kjører ut i en åpen feltjeep fra andre verdenskrig, gjør ikke opplevelsen mindre interessant. Når vi kommer fram, serveres det snacks og god drikke. Feltstoler er det satt opp og vi kan nyte stillheten - her ute i den indiske ødemarken er det virkelig helt stille.

Kveldspicknikk i Chawrda

Utsikt mot sør

Da vi kjørte ut mot vest for å rigge oss til i solnedgangen, passerte vi noen knallgule rapsåkre.  Her beitet et par sarustraner (Grus antigone).  Dette ble for meg det første møte med denne vakre fuglen. På ny har vi med en sårbart art å gjøre med kategori VU i den internasjonale rødlista.  Foruten å være utbredt i det nordvestlige India (der populasjonen har minket i størrelse og utbredelsesområdet har snevret inn), finnes det to begrensede populasjoner i Øst-Asia (Kina/Burma og Kambodja/Vietnam) og to isolerte populasjoner i det nordlige og nordøstlige Australia. Les mer om arten HER.


Sarus crane
Sarustraner. (Klikk for større versjon)


Hos 7. klasse. (Foto: M. Singh)
Møte med lokalbefolkningen
Familien Singh som driver slottet, har høy status i Chanoud og blant lokalbefolkningen i området rundt, ikke minst takket være deres bidrag til lokale skoler og sykehus. De støtter lokalsamfunnet på alle plan.

Mahiraj Singh tok oss med til den lokale skolen der jeg fikk love til å holde en liten skoletime om Norge for sjuende klasse. Rektor var til stede for å høre på. Jeg benyttet anledningen til å fortelle litt om globale klimaendringer og hvor viktig det var å ta vare på miljøet. Elevene hadde gode kunnskaper om hvordan man kunne ta vare på lokalmiljøet sitt.  Med lang erfaring fra alle klassetrinn i norsk skole, kunne jeg ikke annet enn å undres hvor flinke barna her virket og hvor blide de var til tross for at de manglet nesten alle de matrielle goder vi frotser i. Har vi bommet på noe vesentlig?


Menn med turbaner
Etter skolebesøket fortsatte vi med en vandring i Chanoud. Vi hilste på lokale mennesker som høflig tok i mot oss. Mahiraj hadde med fotografier som var tatt tidligere og viste disse til menneskene vi møtte. Dette var et tegn på aksept og ble regnet som en høflig gest.

Jeg fikk lov til å bruke kameraet og fotograferte flittig.  Eldre menn med turbaner og eldre kvinner med sjal og gullringer er virkelig gode motiver.  All fotografering ble gjort med tillatelse fra flokene vi møtte og når vi kom hjem til Norge, ble en bunke med "prints" sendt nedover for utdeling til de samme menneskene.


Menneskene i Chanoud lever enkelt. Arbeid i gatene og på murhusene gjøres for hånd.  Her er det få bilder, men mange har motorsykler. Folkene er velkledde og usedvanlig høflige. Vi har noe å lære. Barna er sjenerte, men blide og blir mer selvsikre når man snakker med den.  Ei lita jente ved en murvegg ble min favoritt denne ettermiddagen.

Jente fra Chanoud

En gammel kone ønsket oss velkommen på trammen sin. Hun beklaget at hun var så stygg og gammel, men sa det var noe hun ikke kunne gjøre noe med. For en fantastisk gammel dame.  Etter hvert kom flere eldre mennesker ut av husene sine for å hilse på oss. En hel flokk med ungdommer og barn sprang etter bilen da vi kjørte videre og lot seg villig fotografere. Liv og røre i Chanoud.


Kone fra Chanoud

Ungdom i Chanoud

Etter noen timer i Chanoud, gikk turen med jeep ut til Patel Farm, en liten husklynge av gårdsbruk ved landsbyen Penawa, bare et par kilometer utenfor Chanoud. Her ble vi tatt i mot av landsbyens overhode og servert ristede nøtter og frukt. Mennene var stolte av sine trubaner og lot seg villig avbilde. Konene bar store gullringer i nesa, et smykke de fester når de gifter seg og som de bærer hele livet - dag og natt.  Fotogent? Ja, det er det!

Kvinner fra Patel Farm

Menn fra Patel Farm

På gårdsplassen satt ei jente og rørte i en stor bolle. Hun laget mat til hønene. Vakker mørklilla kjole og kullsvart hår. Barbeint. Man må hjelpe til fra man er liten.

Matlaging til hønene

Mange barn samlet seg utenfor porten til gårdsplassen der vi satt. Nysjerrige barn. Hvem var disse fremmede med det store kameraet?  Knising og fnising på barns vis.  Jeg tok hele bunten med ut på gata og tok et gruppebilde. Barn er barn uansett. Vi har mye å lære av barna!



Barn fra India

Så var det slutt for denne gang. Turen var over.  India hadde vist oss sin prakt. Vi hadde sett og opplevd mer enn vi på forhånd kunne drømme om.

Vi tok farvell med våre venner i Chanoud og lovet å komme tilbake.  Det er mange steder vi skal komme tilbake til. 3-4 timers kjøretur tilbake til Udaipur og så fly til Delhi og nattflyging tilbake til Europa og til Norge. 

På veien til Udaipur stoppet vi ved tempelet Sheth Anandji Kalyanji. Templer og religion er ikke min sterke side, men et par bilder herfra kan godt avslutte beretningen om en reise til India.

I tempelet

{jacomment on}
Du er her: Home Reiser Tilbake til India