4924-D.jpg

tittel

MALAYSIA + INDONESIA
A unique Wildlife Photographic Adventure Tour
23 March - 11 April 2018

This is a custom-made tour spanning across five key tropical islands, with emphasis on photographing some of the most endangered and endemic, flora and fauna
in Indonesia and Malaysia.


HIGHLIGHTS:

Wallace Flying Frog and Pitcher Plants withWorld's second smalest frog in Kubah NP
Blooming Rafflesia in Gunung Gading NP
Orangutans, Pygmy Elephants, Proboscis Monkies and Sunda Clouded Leopard in Deramakot Forest Reserve
Rainforest with Orangutans and other wildlife from riverboat in Kalimantan
Black Crested Macaques and Spectral Tarsier in Tangkoko Nature Reserve
Tomohon Market in Northern Sulawesi
Flying Foxes and Komodo Dragons at the islands of Komodo and Rinca

Tour leader: Des Ong (professional nature photographer)
6 clients only

 4 spaces left
Please let us know if you want to book or need more information


 Downloads:   Complete tour itinirary and Costs     Terms and Conditions
Visit Des' web site Captivating Nature.  Go to Gallery.

Regnskogene på Borneo

orangutanFebruar 2015. Vi var klare for Borneo, nærmere bestemt til Malyasia og til delstaten Sabah på den nordøstlige delen av øya. Til landet som har noen verdens eldste regnskoger, men som samtidig har hogget ut kolossale mengder skog til fordel for kultivering av oljepalmer og rikdom for de få. Det var med blandede følelser vi satte oss på flyet fra Amsterdam med kurs for Kuala Lumpur. 

Ville vi finne de urgamle Dipterocarp-skogene?  Ville vi få se "Man of the Forest"? Eller hva med de små spøkelsesapene, kunne vi bli så heldige å få se en av disse?  Vi gledet oss uansett fordi vi visste at opplevelsene ville bli store.

Våre håp og bekymringer slo til. Vi møtte orangutanen og fikk se hvordan menneskene ofrer verdens rikeste biotop til fordel for kortsiktig profitt.

INNHOLD:
Sabah - landet under vinden
Sabahs opprinnelige regnskog
Regnskogene forsvinner
Oljepalmen
Organisering
Neseaper i Labuk Bay
På regnskogens tak
Kannebærere
Sepilok Orang Utan Rehabilitation Centre
Noen fakta om utbredelsen av orangutanger
Kinabatangan River
Pygmeelefanten
Disig soloppgang
Oxbow Lake
Salvinia molesta
Makrofotografering i regnskogen
Man of the Forest
Sungai Menaggul
Tabin
Danum Valley
Tree Top Canopy Walkway
Orangutanger i trekronene
Jungelens små skapninger
Fugler, aper og spøkelser
Sandakan

 


Sabah - "landet under vinden".

Sabah er en av i alt 13 delstater i Malaysia og ligger helt nordøst på Borneo. Den har et areal på nesten 74 000 kv.km, noe som utgjør ca. 26% av hele Borneo, og en befolkning på drøye tre millioner (2010).

I den vestlige delen av Sabah ligger Malaysias høyeste fjell, Mt.Kinabalu som med sine 4095 moh. er et av de høyeste i Sørøst-Asia. Kinabalu nasjonalpark ble erklært som verdensarv i 2000. Noe lengre øst, i de sentrale delene av Sabah, strekker den noe lavere Brassey-fjellkjeden seg. Dette er et tynt befolket område, hvor det meste av den naturlige vegetasjonen er intakt.

Sabah har 8 nasjonalparker og flere skog- og naturreservater (les mer).  Blant disse er Kinabatangan Wildlife Sanctuary, Sepilok Forest Reserve, Tabin Wildlife Reserve og Danum Valley Conservation Area som vi skulle besøke på denne reisen.

Sabahs opprinnelige regnskog
Sabah har et stort mangfold av habitater, slik som kystnære øyer med korallrev, mangroveskoger, sumpområder, tropisk lavlands- og høylandsregnskog og fjellregnskog. Den opprinnelige regnskogen i Sabah er eviggrønn og vokser i et miljø der den årlige nedbøren er minst 1750 mm og der det egentlig ikke finnes noen tørr årstid. De største nedbørsmengdene faller i monsuntidene, november til februar og mai til august. Før menneskene gjorde sitt inntog i regionen, var praktisk talt hele delstaten (og hele Borneo), med unntak av de alle høyestliggende områdene, dekket av regnskog.

Det er flere skogstyper på Sabah, men de store regnskogsområdene i innlandet domineres av 40-70 meter høye trær fra familien Dipterocarpaceae og kalles Dipterocarp-skoger.  Enkelte arter kan blir over 80 meter høye! Disse skogen har sin opprinnelse i Krittiden (65-140 millioner år siden), en geologisk periode da blomsterplantene utviklet seg kraftig og da superkontinentet Gondwanaland hadde begynt å dele seg opp. På verdensbasis finnes det 490 arter i orden Dipterocarpaceae; 10 arter i Afrika, 10 i Sør-Amerika og 269 arter på Borneo hvorav 155 er endemiske. 29 av de 41 artene i slekten Dipterocarpus har i dag status som kritisk truet!

Trærene i Dipetrocarpskogene har unike tilpasninger til miljøet. De setter frø og frukt med uregelmessige mellomrom, i gjennomsnitt hvert 4. til 5. år. Dette fører bl.a. til at dyr og fugler som lever av dipterokarpfrø må sulte i flere år før de blir tilbudt en helt kolossal mengde frø og frukt når flertallet av trærene formerer seg samtidig.  Selv om dyr og fugler da kan fråtse i mat, vlir det store flertallet av frø overleve og sikre at dipterocarptrærene spirer med nye avkom. Arter som spiser frø fra dipterocarparter inkluderer bl.a. bartesvin, orangutanger, brillebjørner, langurer, gibboner, ekorn, flaggermus og mange flere. Samtidig som de fråtser i mat, er de også med på å spre frøene til dipterocarptrærne. I år der dipterocarptrærne ikke setter frø, må alle disse artene ty til alternative næringskilder og leve sparsommelig. Se Phillipps & Phillipps (2016) for mer informasjon om arter og økologi i Borneos regnskoger. Dette er en uunværlig bok for alle som skal besøke Borneos regnskoger.

Artsmangfoldet i Sabah er imponerende og de gamle Dipterocarp-skogene innholder en kolossal mengde arter, både planter og dyr.  Her finner vi alt fra store primater og skoglevende elefanter til de minste insekter som alle livnærer seg i et økosystem der regngskogsplantene utgjør primærprodusentene nederst i næringsnettet.  Et komplekst økosystem som langt fra er fullstendig kjent og som trolig ikke noengang vil blir fullstendig kartlagt.

Malaysia kommer som nummer 12 i rekken av land med størst biomangfold. Tabellen nedenfor er hentet fra et foredrag om illegal handel med dyr.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 Les mer om floraen og faunaen i Sabah i boken "Wild Sabah" (Payne, J. (2010), Beaufoy Books, Oxford, UK, 208pp. ISBN 978-1-906780-11-1.

 

Regnskogene forsvinner
De tropiske regnskogene er uder et voldsomt press verden over.  Regnskogene forsvinner. Uthogging av regnskogene er kanskje den aller mest alvorlige miljøkriminaliteten på jorda med uante konsekvenser for klima, biomangfold og tilgang på råstoffer til legemidler. De urgamle regnskogene hogges ut for å skaffe edelt trevirke verden over og de brennes for å gi plass til palmeoljeplantasjer og andre hurtigvoksende vekste.  Slik er det også på Borneo og ikke minst i Sabah. Malaysia er verdens nest største eksportør av palmeolje og enorme områder med gammel tropisk regnskog er fjernet for å gi plass til oljepalmene.

deforesstation borneoMellom 1990 og 2010, altså i løpet av 20 år, mistet Malaysia 8,6% av sitt opprinnelige skogdekke eller omkring 1 920 000 ha. Les mer HER. Hvert år hogger Malaysis et regnskogsareale som tilsvarer 1600 fotballbaner (referanse). 30% av Borneos regnskoger er borte siden 1973. Øyas regnskoger forsvinner dobbelt så raskt som resten av verdens regnskoger (referanse). I perioden 1973 til 1990 ble det anlagt nesten 131 000 km med skogsveier for å betjene transporten til og fra hogstfeltene. I perioden 2000 til 2010 var tallet sunket til ca 39 000 km. Se publikasjon av Gaveau & al. (2014) for mer informasjon og flere figurer.

En tropisk regnskog som er hogget ned, vokser ikke opp igjen. Tropiske regnskoger vokser på næringsfattig jord. Nesten all biomassen finnes i det levende materialet, altså i vegetasjonen selv. Næringsstoffene resirkuleres mellom de levende delene av økosystemet.  Trærene vokser egentlig i en næringsørken som dynges ned i vann. Når de eldgamle trærene forsvinner, går det bare kort tid før det lille jordsmonnet er vasket vekk av nedbør og hurtigvoksende pionerplanter tar over. De tropiske regnskogene er et resultat av millioner år med evolusjon og kan ikke erstattes.

Finnes det håp for regnskogene på Borneo?  Både ja og nei.  Mye av uthoggingen er illegal, men samtidig har dte blitt satt i gang programmer som replanter skogen med særlig utvalgte arter som over tid danner det vi kan kalle "sekundær regnskog".  Verdenssamfunnet kjemper for å bevare de tropiske regnskogene fordi de er unike artsbanker, men også fordi de har helt avgjørende økologisk og klimatisk betydning for vår jords eksistens.
Logging sabah wikimedia commons CEPhoto Uwe Aranas

Oil Palm Köhler's Medizinal-Pflanzen
Oljepalmen - Elaeis guineensis
Det er ikke mulig å fortsette på vår reise i Sabah uten å kjenne til oljepalmen, planten som i dag tar regnskogens plass på Borneo.  Oljepalmen, eller 'African Oil Palm' (Elaeis guineensis) som den egentlig heter, kommer fra det vestlige og sørvestlige Afrika og vokser vilt særlig i området fra Gambia til Angola. Planten ble aller først innført til Java (Indonesia) av hollerderne i 1848 og til Malaysia (som da var Britisk koloni) i 1910. Oljepalmen ble imidlerrtid først innført med tanke på å bli en nyttig kulturplante til Malaysia fra Nigeria i 1961 og produksjonen av palmeolje fra plantasjer kom først ordentelig i gang i Malaysia på 1970-tallet.

Fullt utvokste oljepalmer blir ca. 20 meter høye med forgreinete palmeblader som er mellom 3 og 5 meter lange. Oljepalmen kan leve i 30 år. Blomstene, som i sin tur utvikles til frukter etter bestøvning, er små, men utvikles i tette klaser.  Det tar 5-6 måneder fra blomstene bestøves til oljefruktene er modne. Da har de fått en orangerød farge og er store som plommer, men fremdeles sitter de i tette klaser. Fruktene har en oljeholdig, kjøttfull fruktvegg ytterst og et enslig oljeholdig frø i midten. Hver moden fruktklase veier vanligvis 40-50 kg.

Ett hektar oljepalmer gir årlig ca. 10 tonn frukt som i sin tur gir ca.
oljepalmefrukt4 tonn palmeolje. I tillegg får produsenten 750 kg frø som gir 500 kg olje og 600 kg frømel som brukes til dyrefôr.

Fordi oljepalmene har begrenset levetid, må de med ca 20 års mellomrom hogges ned og nye palmer må plantes. Derfor ser man plantasjeskoger med oljepalmer i ulike størrelser når man kjører gjennom Borneo.  Man ser også hvordan innleid, billig arbeidskraft fra nabolandet Indonesia arbeider på plantasjene og hvordan de kutter fruktklasene med lange ljåer når fruktene har fått den karakeristiske oransj-røde fargen som forteller at de er modne. Etter høsting må oljen presses ut i løpet av 2-3 dager for at kvaliteten skal beholdes.
oil palms


Hvorfor er bruk av palmeolje problematisk og hva brukes palmeolje til?
Malaysia og Indonesia produserer til sammen 86 % av verdens palmeolje (48 % i Indonesia og 38 % i Malaysia).  Den vegetabilske oljen brukes i margarin, kjeks, babygrøt, såpe, potetgull, supper, sauser, frokostblandinger og en hel rekke andre varer som er vanlige i norske husholdninger. I tillegg produseres biodrivstoff av palmeolje (referanse). Det globale forbruket av palmeolje er fordoblet siden år 2000 og hvis etterspørselen øker i samme tempo, vil vi få en ny dobling innen år 2020.  Dette vil føre til at mer regnskog hogges og at biomangfoldet og ikke minst urfolks eksistens, slik som Penanfolket og Orang Rimbaer som har bodd i Indonesias regnskoger i tusenvis av år, trues.

Palmeoljeproduksjon er også med på å true klimaet. Plantasjetrær akkumulerer ikke karbondioksid på samme måte som naturlig regnskog fordi palmene hogges jevnlig og brennes. Da frigjøres karbondioksid. Samtidig er palmeolje, i motsetning til mange andre vegetabilske oljer, kolestreoløkende. 45 % av palmeoljen er palmitinsyre, som er en av de mest kolestroløkende fettsyrene vi kjenner.  Det er mange grunner til å reguler og begrense produksjonen av palmeolje.
Nå er det imidlertid på tide å vende tilbake til vår reiserute og de positive opplevelsene på Borneo...


Des OngOrganisering
Turen vår ble arrangert av Des Ong, en profesjonell naturfotograf født og oppvokst i Malaysia, men nå bosatt i Leichester, England.  Des kjenner Malaysia meget godt og arrangerer årlige turer til regnskogene i Sabah. Ikke bare det, har er også den eneste personen som arrangerer vinterturer for å fotografere moskusokser på Dovrefjell!  Som han selv sa etter første forsøk: The difinition of the word "flat" is different in Norway than back in UK.

Vi fløy fra Sola til Amsterdam. ventet noen timer her og så videre til Kuala Lumpur. På nytt et par timers venting og så med lokalfly til Sandakan, "hovedstaden" i Sabah.

Opplegget var glimrende! Vi bodde på lodger av høy standard, full pensjon, hadde bil, båt og guider til disposisjon og kunne bruke hele dagen til spennende ekskursjoner. Opp i femtiden, ut på første ekskursjon ved sekstiden, tilbake til lunsj, et par timers "slap off", lasting av bilder og så ut igjen på ettermiddagsekskursjon i tre-firetiden.  Etter middag var det ofte nattevandring i regnskogen omkring lodgen for å finne spennende organismer å makrofotografere.  Hektiske dager som gav store naturopplevelser. Besøk Des Ongs hjemmeside HER.

proboscis monkey

 

 

 

 

 

 

 

 
Neseaper i Labuk Bay
Neseapen, Nasalis larvatus, finnes bare på Borneo og har status to "truet" (EN) i IUCNs rødliste. Dette var en av de særegne apene vi hadde kommet for å se.  Arten holder oftest til i mangroveskoger langs elver og langs kysten. Noen steder er den relativt tallrik, men ofte sky og vanskelig å komme tett innpå. Bestanden har minket med 50% de siste 40 årene, vesentlig på grunn av habitatødeleggelse, men også på grunn av jakt.

I dag er populasjonen av neseaper på Borneo omkring 21 000 individer og i Sabah omkring 6 000.  Størst tetthet har arten i delstaten Kalimantan på den indonesiske delen av Borneo, (Phillipps & Phillipps, 2016).

Neseapene lever i sosiale grupper som ledes av en voksen hann og dessuten inneholder flere hunner og ungene deres. Grupper med bare hanner og enslige hanner forekommer også.  Neseapene spiser frukt, blader og blomster.

En kuriositet hos arten er det at den dominerende hannen nesten konstant har ereksjon. Han vil ha kontroll over hunnen og vise hvem som skal bli far til barna. Arten overlever bare hvis man sikrer at genene blir videreført.
Vi startet turen vår med å besøke Labuk Bay Proboscis Monkey Sanctuary som ligger i mangroveskogen helt ute ved kysten i Labuk Bay, ikke langt fra Samawang Village. Området er egentlig enden av en kjempestor oljepalme-plantasje eid av en kineser.  Da utbyggingen av plantasjen pågikk i begynnelsen av nittiårene, ble eieren oppmerksom på og interessert i neseapene og anla et reservat for arten. Det er dette som i dag er Labuk Bay Proboscis Monkey Sanctuary.  Her fôres de ville apene to ganger hver dag og har lært seg til å komme til fôringsstasjonene selv om det er mange mennesker som vil se på.

Dette er altså ikke tamme aper, men en vill, naturlig bestand som får mat av mennesker. Det kan godt sammenlignes med fôring av småfugl, havørn eller andre arter utenfor et fotoskjul i Norge. Uansett hva man måtte mene om måten dette gjøres på, kommer man på nært hold av en sjelden og fascinerende apekattart og kan ta nærbilder.

Mangroveskogen står tett rundt observasjonsplattformen der vi rigget til stativene og de lange linsene. Det er steikanes varmt, husk vann og hatt når du er her. Etter bare en kort stund viser apekattene seg. Elegant svinger seg seg gjennom trekronene, tar noen luftige svev og havner på fôringsplattformen like foran oss. En stor hann, flere hunner og en hel del unge nesepaer.
Det er så mange aper inne på fôringsplassen at det er vanskelig å bestemme seg for motivet. Omgivelsene blir kunstige, så det lønner seg å satse på nærbilder. Noen aper drikker fra en liten dam som er laget til med rennende vann. Varmen er intens og det er ikke bare mennesker som blir tørste på Borneo.


Det er to lokaliteter i Labuk Bay hvor det er platformer for å observere neseapene. Vi besøker begge, en på formiddagen og en på ettermiddagen. Det siste stedet har mer skygge og vi kan trekke under tak når heten blir for intens.

I mangroveskogen omkring fôringsstasjonene er det også andre dyr og fugler og fotografere.  Vi så flere eksemplarer av Orienthornfugl som fløy på en litt klossete måte mellom trærene. Et par ganger kom den så nær at bildene ble brukbare.

To orientråker ("Dollarbird" på enegelsk) satte seg høyt i et gammelt tre med den blå himmelen som bakgrunn. Hardt lys, men allikevel et artig motiv. Jeg fikk låne Des sin 500mm og prøvde dette objektivet for første gang. Orientråken hekker i det nordlige og østlige Australia, men tilbringer vintermånedene lenger nord og derfor kan arten treffes her. 

Det er artig å tenke på at vi i Sabah er like ved den berømte Wallace-linjen der faunaen i vest skiller seg tydelig fra faunaen i øst, noe som har sammenheng med kontinentadriften. Det var Alfred Russle Wallace som, dan han seilte i stredet mellom øyene Bali og Lombok, oppdaget at faunaen på øyene vest fo
r linjen har slektskap med asiatiske organismer, men han øst for linjen fant en fauna med store innslag bl.a. av australske arter.

 

RDC

På regnskogens tak
23 kilometer fra Sandakan ligger Rainforest Discovery Centre (RDC), Plant Discovery Garden og Kapili-Sepilok Forest Reserve.  Et fantastisk sted å utforske regnskogen og lære om planter, dyr og regnskogens økologi. Det var hit vi skulle andre dag av på reisen. Vi skulle besøke regnskogssenteret og den botaniske hagen, men først og fremst skulle vi opp i den 147 meter lange gangveien som slynger seg 28 meter over bakken gjennom regnskogens trekroner.  Gangveien hører til RDC og er en fantastisk struktur der man kommer seg helt opp i løvtaket.
Sepilok canopy walkwayTidlig om morgene, før det var skikkelig lyst, var vi på plass i trekronene. Det var fantastisk å være tilbake i regnskogen. Fra utkikkstårnene hadde vi utsyn over skogen og kunne skimte noen bygninger i det fjerne - vi var jo tross alt ikke langt fra ettbebyggelsen. Tåkedisen hadde ennå ikke helt sluppet taket.


Men vi var på jakt etter dyrelivet og fuglene i regnskogens tak og snart dukket de opp.  Kanskje ikke så mange som forventet, men spennende allikevel.  Den likke stripete firfisla (Apterygodon vittatus) pilte omkring på trestammene på jakt etter små insekter. Av og til stivnet den helt og ble superfotogen. Det samme gjorde den mye større treagamen (Gonocephalus grandis) der vi for det meste så juvenile individer på trestammene. Den lignet en kameleon og skiftet frage nesten som en kameleon, men kameleoner finnes i Afrika, ikke her.


giant squirrel sabah
Det finnes omkring 35 arter ekorn på Borneo, inkludert flygende ekorn. Dette er arter som har hudfolder mellom beina og ved å strekke beina ut når de hopper, kan de glidefly til neste tre.

Pattedyr, kanskje med unntak av apekatter, er imidlertid vanskelig å se i regnskogen. Vi kom tett på to store og svært vakre ekorn i Sepilok.  Prevosts Ekorn (Callosciurus prevostii pluto) er svart på ryggen med orangerød buk, mens Kjempe-ekornet (Ratufa affinis sandakanensis) har svart rygg, oransje forkropp, lys buk og en gigantisk hale.  Begge artene hoppet omkring i trekronene og vendte stadig tilbake til et bestemt tre der de gnagde av barken.  Her var det noe godt og finne.




 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


Mens vi satt der blant trekronene 20-30 meter over bakken,kunne vi høre fuglesang hele tiden, men de små fuglene er ikke så lette å få øye på. De piler omkring mellom greinene på jakt etter mat og bryr seg ikke om fotografene som har reist langt for å ta bilder.  Men av og til har man flaks....og det hadde vi akkurat der og da. En rødskjeggbieeter (Nyctyornis amictus), kanskje den aller vakreste av alle bieeterne, hadde satt seg på ei grein like utenfor gangbroen. Ekstase hos fotografene! Dette var spesielt. Fuglen er ikke så sjelden, men det er ikke ofte man kommer så tett på arten og at den samtidig sitter så lagelig til for fotografering.
Rødskjeggbieeteren satt helt stille på greina og speidet etter mat. Den spiser store insekter, først og fremst humler, veps og bier som den fanger i flukten.  Mange bieetere lever i små flokker, men rødskjeggbieeteren lever alene eller parvis. Arten hekker i hull og små tunneler i sandbanker langs elver, men ikke i store kolonier slik mange andre bieeter gjør. Fantastisk fugl! Vellykka fotosenase!

Makrofotografering ble det mye av på turen.  Også her oppe i trekronene var det spennende makromotiver. Mange må edderkopper, nærmere bestemt hjulspinnere i slekten Gasteracantha hadde nettene sine spent opp mellom greiner like ved gangbroene. Jeg har hatt gleden av å fotografere ulike arter i slekten fra mange deler av verden. Denne arten, G. diardi, var et nytt bekjentskap.

På en stamme fant vi en ulveedderkopp (Pardosa sp.?) som passet på reiret sitt. Den hvite reirkokongen viste seg å være full av baby-ulveedderkopper.

Nepenthes gracilis pitcher plant
Kannebærere
I denne delen av verden er vi midt i utbredelsesområdet til kannebærerne, en plantegruppe der noen av bladene er utviklet til kanneliknende strukturer som kan fange insekter. Dessverre vokser de aller fleste kannebærere i Sabah høyere over havet enn dit vi skulle, men i den botaniske hagen på regnskogs-senteret i Sepilok, vokste flere arter.  Velger man å dra en tur til Mount Kinabalu Nasjonalpark, vil man se kannebærere i sitt rette element og likeså dersom man reiser sørover til den Indonesiske delstaten Kalimantan der flere arter finnes i lavtliggende områder.

Planter er avhengig av grunnstoffet nitrogen, men har problemer med å ta opp stoffet direkte fra lufta selv om denne for det meste består av nitrogengass. Noen planter alierer seg med bakterier som lever i symbiose med planterøttene og bruker disse til å binde atmosfærisk nitrogen, mens andre har utviklet fangstredskaper for insekter og får tak i nitrogen og andre næringsstoffer ved å fordøye disse.  Hos oss er soldoggartene velkjente, men på Sabah er det kannebærerne som inntar denne nisjen. Utvikling av insektfeller er en god tilpasning til næringsfattige miljøforhold i regnskogen.nepenthes pitcher plant

Alle kannebærere i Saba tilhører slekten Nepenthes som innehodler mer enn 80 arter. Selve kannene dannes i enden av en slyngtråd som vokser fra bladspissen (tydelig å se på det øverste bilde). Kannen er todel der den øverste delen har glatte vegger som er dekket av mikroskopiske, voksaktige plater. Disse brekker lett av og tjerner trolig som feller for insekter. Når et insekt kommer borti en slik plate, brekker den og hjelper til med å tvinge insektet ned i kannen.  Den nederste halvdelen inneholder en vannholdig væske og veggene inneholder kjertler som skiller ut fordøyelsesenzymer. pH-verdien i væsken kan hos noen arter være helt nede i 1,9, altså surere enn vår egen magesaft. 

Insekter som blir fanget i kannene blir fordøyd delvis av enzymer, delvis av larver til andre høyt spesialiserte insekter som naturlig har tilpasset seg et liv i kannene. Dette inkluderer fluer, mygg og midd.  Historier om at de største kannebærerne skal kunne fange rotter og mus er oppspinn.

Kannebærerne blomster en eller to ganger per år og danner da mange, små blomster på enden av hovedgreina til planten.

Sepilok Orang Utan Rehabilitation Centre
Neste post på programmet var et besøk på Sepilok Orang Utan Rehabilitation Centre som ble åpnet i 1964.Her blir orangutaner som har vært holdt som kjæledyr, forvist fra området sitt fordi regnskogen har blitt hogget eller som har blitt alene fordi moren har blitt drept av krypskytere, tilbakeført til naturen.  Å tilvende de store apene til et naturlig liv i skogen, krever mye trening og tar lang tid.
Området orangutanene har å boltre seg i når de har blitt tilvendt til regnskogen, er 47 kvadratkilometer stort. Her finnes det ca. 250 orangutaner hvorav ca. 50 er rehabiliterte, resten av individene er ville, men kommer likevel sporadisk til fôringsplassen.  Det er fôringstid to ganger om dagen og publikum må stå langs et gjerde og værfe tidlig ute for å få fri sikt til de store apene. Selvsagt bærer det hele preg av sirkus, men rehabiliteringen av de forsømte individene er viktig for å ta vare på bestanden.  Man må bare ta det slik det er, en mulighet til å finansiere deler av senteret og for mange den eneste sjansen til å se orangutangen.
Reglene for fotografering på område er imidlertid strenge og litt paranoide synes jeg. Hvis du ble ansett som "proff", og det betydde at du bar på ei lang linse eller en fotobag, måtte du betale tusenvis for å komme inn med kameraet.  Vi kunne derfor bare ta med ett objektiv og måtte skru av solblenderen for å gjøre linsa kortere - da gikk det helt greit.
Mens vi var der, en drøy times tid, kom det tre orangutanger ut fra skogen omkring. To unge, rehabiliterte individer og en stor, vill orangutang.  De stilige dyrene slynget seg i tau som førte inn til fôringsplattformen og spiste bananer med alle fire armene (eller beina om du vil).
Orangutangene ble servert bananer, melon, annen frukt og bladgrønnsaker. De gaflet i seg så bananskallet sprutet og var tydelig vant til å bli fôret.

Noen fakta om utbredelsen av orangutanger
I dag regner man med at det finnes to arter orangutanger; Pongo abelii, utbredt på Sumatra og Pongo pygmaeus utbredt på Borneo.  P. pygmaeus deles igjen i tre underater; P. p. pygmaeus (utbredt i det nordvestlige Borneo), P. p wurmbii (utbredt i Kalimantan, den Indonesiske delen av Borneo) og P. p. morio utbredt i det nordøstlige Borno, inkkludert Sabah). Flertallet av orangutanger på Borneo holder til i delstaten Kalimantan (Indonesia), se tabell nedenfor.

Utbredelse og antall organgutanger i verden
(etter Philipps & Philipps, 2016)
Art/underart Populasjon Habitat km2 Tetthet per km2
P. abelii (Sumatra)
6 624 6 946 1,00
P. p. pygmaeus 4 000 7 500 0,50
P. p. wurmbii 35 000 46 250 0,75
P. p. morio (Indonesia) 4 825 10 750 0,45
P. p. morio (Sabah) 11 000 17 450 0,60
Totalt i verden 61 449 88 896 0.70



Kinabatangan River
Det er midt på dagen onsdag 25. februar. Nå bar det ut i villmarken, nærmere bestemt elvecruise på Kinabatangan River, som med sine 560 km den nest største elva i Malaysia. Elva munner ut i Sulusjøen like øst for Sandakan.  For å komme til lodgen vår, må vi ta båt fra "Sim Sim Water Village" i Sandakan, herfra kjøre en times tid sørover langs kysten av Borneo, inn munningen til Kinabatangan og så en drøy halvtimes tur oppover selve elva.

Sim Sim Water Village ble bygget av myndighetene i 1969. På den tiden bodde det omkring 13 000 mennesker i landsbyen og landsbyen var delt i en kinesisk og en malayisk del av en bro.  I dag bor det færre folk her, men fortsatt holder mange lokale innbyggere til i husene som står på påler i vannet. Dette er stedet for fantastisk, lokal sjømat, det skulle vi få erfare siste dag av reisen.
Sim Sim water village
Sandakan forsvinner bak oss der vi fosser framover ved hjelp av 2x85HK Yamaha. Den lokale skipperen smiler og fører oss trygt mellom sandbankene og mot elvemunningen.  Etter en drøy time svinger vi inn elveløpet. Vegetasjonen står tett langs elvebreddene.

I 1997 ble 270 kvadratkilometer av den nederste våtmarks- område erklært som "protected area" og oppgradert til fuglereservat i 2001. Videre forsøk på å oppgradere området til et viltreservat eller nasjonalpark har blitt motarbeidet av oljepalmeinduustrien som ønsker å utvide dyrkingsarealet, noe som betyr en ting - hogge ned mer regnskog!



Midt på dagen kommer vi til den vakre Abai Jungle Lodge som ligger en snau time fra elvemunningen. Her er det ingen veier, bare elva og regnskog. Lunsjen står klar. Det er fint å være tilbake i tropene!

Men lunsjen må vente litt!  En irrgrønn treslange, nærmere bestemt den vakre Ahaetulla nasuta ("Green Vine Snake" på engelsk) klynger seg til en plante like ved inngangen til lodgeområdet.  Fotografene blir ivrige og det blir kø ved motivet. Slangen er bare måtelig giftig og lever av andre krypdyr og amfibier.


Etter lunsj var treslangen borte. Vi installerte oss i de romslige hyttene, fant fram de lange linsene og dro ut på elva i to båter som ventet på oss. Fire i hver båt pluss guiden gav oss rikelig plass til å svinge de lange linsene. Dette ble gøy!

Pygmeelefanten
En av de virkelig store attraksjonen i Sabah er pygmeelefanten (Elephas maximus borneensis).  Dette er en underart av den asiatiske elefanten (Elephas maximus). Arten har en meget begrenset utbredelse og finnes bare på det nordlige og nordøstlige Borneo. Man regner med at det i Sabah finnes mellom 1100 og 3700 individer basert på undersøkelser fra 2007 og 2008. Underarten har status som truet (EN) på IUCNs rødliste. Pygmeelefanten er truet av habitatødeleggelser og ikke minst av konflikter mellom lokalbefolkning og elefanter når elefantene kommer for tett innpå dyrket mark.  Både mennesker og elefanter blir drept hvert år på grunn av dette.

Underarten kalles på engelsk for "Borneo Pygmy Elephant", et navn som skulle tilsi at den er mindre enn dens asiatiske nære slektning, noe som ikke er tilfelle. De asiatiske elefantene er mye mindre enn den afrikanske elefanten (Loxodonta africana), men kan minne litt om den afrikanske skogselefanten (Loxodonta cyclotis) som finnes i Kongo. Pygmeelefanten på Borneo har små ører, pannen som kroppens høyeste punkt og en tydelig flik i snabelåpningen. Å være "liten" er en fordel når man skal ferdes i tett skog.  

Vi hadde selvsagt et godt håp om å få se pygmeelefanten siden vi nå befant oss midt i underartens utbredelses-område, og dette slo til. Ved bredden av elva, i ganske tett vegetasjon, traff vi på flere små flokker. Vi kom ganske nær innpå de vakre dyrene, som slett ikke virket små, men som rene kjemper i forhold til de andre dyrene vi så i området. Som alle elefanter, braste de gjennom terrenget, knakk buster og greiner og forsynte seg av vegetasjonen.

Elefantene elsker å bade. Vann kjøler ned de store dyrene som midt på dagen sliter med varmebalansen. Vann og mudder renser også huden for inpåslitende insekter og parasitter.  Som bestilt møtte vi en flokk pygmeelefanter ved elvebredden og ett av individene koste seg i vannet. Et supert motiv.


Disig soloppgang
Soloppgang i regnskogen kan være spektakulært, spesielt hvis tåkedisen viser seg og lager mystiske stemninger som sollyset kan boltre seg i. Kinabantangelva renner nesten i nøyaktig vest-øst-retning ved Abai-lodgen, og hvis man kommer seg ut av senga ved halvsekstiden om morgenen, blir man klar med kameraet når den blå timen starter.  Det var akkurat slik det ble to av morgene vi var på Abai Jungle Lodge. Sola sneik seg som en orange appelsin opp over trekronene mens tåka sakte løste seg opp.  Mot vest ble skyene farget rosa.

kinabatangan river


Danau Pitas - Oxbow Lake
Denne formiddagen, og vi er fortsatt på torsdag 26. februar, fulgte vi elva videre oppover. To båter. Mine kompiser og reisekamerater Ove og Frank Ove sammen med Des i en båt og tre engelskmenn og guiden Irix i en annen. Hver båt hadde sin båtmann som kjente elva godt.

Langs ei så stor elv som Kinabatangan, er det naturlig at det løper sideelver og finnes våtmarker.  Det var ei lita sideelv vi fikk utforske denne formiddagen, nærmere bestemt Danau Pitas eller Oxbow Lake på godt norsk.  Ei grunn elv omslynget av tett mangroveskog førte oss til en kanal med tett vegetasjon som endte opp i en innsjø, helt overgodd av vannhyasinter og andre vannplanter.

oxbow lake
Sjøen var full av øyenstikkere og vannymfer.  Ikke så uventet, øyenstikkerne legger sine egg i vann, larvene klekkes i vann og lever her noen måneder før de forvandles til fullvokste individer med vinger og blir til et flygende insekt.


Fulgleentusiastene i den andre båten ble opptatt med å fotografere en ørn som boltret seg på himmelen, mens Ove og jeg var mer opptatt med å studere planteveksten som innekapslet båten mens vi hadde en fortreffelig tepause midt i Sabahs villmark.

Flytebregnen Salvinia molesta - en pest og en plage
Her inne i "verdens vakreste innsjø" fant vi også en plagsom plante, flytebregnen Salvinia molesta.  Dette er en innvasiv art som har sin opprinnelse i det sørøstlige Brasil, men som gjennom salg av planter til hagedammer og ferskvannsakvarier har blitt introdusert til mange land, bl.a. Australia (1980), Indonesia (1997), Malaysia (1989) og India (1983), se forøvrig kartet til venstre.

Planten har en formidabel evne til veskt og kan i løpet av kort tid danne opptil en meter tykke flytende matter. Veksten er vanskelig å kontrollere, bli kvitt og har svært negativ innvirkninger på økosystemet, bl.a. fordi den tette veksten blokkerer lyset og hindrer dermed fotosyntese fra andre planter i innsjøene.Arten har også en svært varierende morfologi, med tre ulike vekstformer, avhengig av tilgangen på næring og veksttetthet. Bildet nedenfor viser tertiær vekstform som opptrer når planten danner tette matter og fullstendig har infisert området.
Når man har med eksplosiv veklst av invasive arter å gjøre, leter man etter en biologisk måte å kontrollere arten.  Den lille snutebillen Cyrtobagous salviniae er svært effektiv her. Larvene spiser vannrøttene (rhizomene) samtidig som den lille billen har en stor reproduksjonsevne. Gjennom å sette ut biller, har veksten av Salvinia molesta blitt helt eller delvis kontrollert i mange land. Les mer om S. molesta her.


Vel ute på elva igjen stod opplevelsene i kø. Lakmusisfuglene speidet etter mat og var fotogene. Det varte ikke lenge før vi fant et av dyrene vi hadde et sterkt ønske om å se, saltvannskrokodillen (Crocodylus porosus).  Dette er verdens største krokodille og kan bli nesten 7 meter lang og veie opptil to tonn!  Arten er utbredt fra det nordlige og nordøstlige Australia, gjennom hele det Malyiske øyriket til østkysten av India og sørkysten av Kina.  Selv har jeg sett arten flere ganger før i Nord-Australia, der man i elvene kan møte noen riktig gigantiske eksemplarer. Ingen folk bader i Northern Territory.

Vårt eksemplar hadde lagt seg til på elvebredden under noen mangrovetrær. Her fant den skygge i den steikende sola. Krypdyra må regulere kroppstemperaturen etter omgivelsnee og flytter seg derfor fra sol til skygge etter behov.  Når de er for varme, åpner de munnen for å lufte ut eller tar seg en tur ned på bunnen av elva. Les mer om arten her.

Makrofotografering i regnskogen
Selvsagt måtte vi ha med makrofotoutstyret på denne reisen. Regnskogen er full av artige småkryp og vi boltret oss sammen med de små evertebratene både dag og natt.  Rundt Abai-lodgen var det plankestier i skogen der man kunne bruke tid alene eller i små grupper for å søke etter makromotiver.  Jeg satset på Nikon sitt 200mm makroobjektiv som har en fantastisk skarphet, men relativt liten dybdeskarphet. I tillegg brukte jeg min gamle Nikon 60mm.  Sammen med objektivene brukte jeg Nikons trådløse ringblitssystem R1C1.
Utvalget av insekter og andre små evertebrater i skogen omkring Abai-lodgen var mangfoldig.  Man kan imidlertid ikke unngå å legge merke til artene av tegene som på norsk kan kalles "lanternefly" ("Lantern bugs" på engelsk). Slekten Pyrops inneholder over 60 arter og er vidt utbredt i Sørøst-Asia. Dette er merkelige utseende og svært fargerike teger som ofte holder til på bestemte trearter.  Arten P. whiteheadi var spesielt vanlig ved Abai-lodgen. Tidligere trodde man at lyktebærerne kunne sende ut biologisk lys fra den oppsvulmede pannen, men dette stemmer ikke. Mange arter har derfor fått et misvisende artsnavn slik som "laternaria" eller "candelaria".
Det er vanskelig å gjøre et retferdig utvalg av de små evertebratene for en slik artikkel.  Frosk, edderkopper, teger, pinnedyr, larver fra ulike grupper, skorpioner, biller, nattsommerfugler, vannymfer og øyenstikkere, alle slags tovinger og årevinger, sopp og lav - alle finnes her.  Nedenfor er et lite utvalg vi fant ved Abai-lodgen.




"Man of the forest"
Vi hadde sett orangutanger i Sepilok. Noen ville og noen i rehabilitering, men alle var habituerte, altså tilvendt til å tollerere mennesker.  Kunne vi få se en virkelig vill orangutang?  På ettermiddagen samme dag som vi hadde vært på Oxbow Lake bar det på nytt ut i båtene. Fantastisk lav sol gav flott lys over regnskogen som stod tett langs elva.
Kinabatangan RiverSent på ettermiddagen da sola seg lavt på himmelen i vest og fargene begynte å bli oransje, var vi på vei til et utkikkssted for solnedgangen.  Bånn gass for å rekke stjerna før den sank i jungelen. Det er da det skjer.... "Orang Utan!"  Det var båtmannen som ropte!  Og der...høyt oppe i et fikentre, faktisk helt i toppen på noen spinkle greiner som man ikke skulle tro var sterke nok til å bære en kjempe, strakte en kjempemessig hannorangutang armer og bein ut på jakt etter fikenfrukter. 

Pulsen steg! Fram med de store linsene, huske på plusseksponering siden den brunoransje kroppen stod direkte mot en blågrå himmel. Bladverket var heldigvis glissent i toppen av treet og apen var perfekt synlig.  Bedre kunne det neppe bli!

Orangutangen brydde seg ikke om oss i det hele tatt, den var på jakt etter kveldsmat før den skulle reire seg for natten.  For et fantastisk syn og for en unik naturopplevelse!
Vi hadde ikke lang tid på oss. Mørket kom sigende. Heldigvis var orangutangen skikkelig sulten og svingte seg frem og tilbake blant greinene for å finne de beste fikene.  Den store apen holdt seg fast med to bein og en arm og plukket frukt med den ledige armen. Ikke noe problem når man kan gripe tak både med armer og bein. De store kinnposene viste at dette var en dominerende hann. Reiselederen vår, Des, flirte - suksess, tenkte han nok og det hadde han jo helt rett i!
Så hører det jo med til historien at vi fikk med oss en sen solnedgang også...

Sungai Menaggul
Dagen etter var det tidlig opp, fotografere soloppgangen over elva og så avsted til Kinabatangan Riverside Lodge som lå en drøy times kjøring oppover i elva. Vi kom altså lenger inn i landet. På vei oppover elva kom vi innpå en flokk elefanter som badet (se bilder tidligere i artikkelen) og vi kunne på nytt nyte synet av den fantastiske skogen langs elvebreddene. Innimellom kom små landsbyer til syne.


Vel innsjekket på lodgen bar det avsted på den siste båtsafarien på Kinabatanganelva for denne gang. Like før avgang klarte jeg å fotografere den vakre olivenryggsolfuglen (Cinnyris jugularis) som drakk nektar av blomster like ved lodgen. Solfugler og mange andre fugler er viktige poillinerere i regnskogen.
Ute på elva varte det ikke lenge før vi fikk kontakt med den store og særegne storkenebbisfuglen (Pelargopsis capensis), en art som blir nærmere 40 cm lang og som har et kjempemessig rødt nebb. Vakker fugl!  Å observere og fotografere nye arter i nye land er givende!
Snart var vi ved inngangen til en lite sideelv. Sungai Menaggul, eller Menaggulelva på norsk.  Dette slår alt annet jeg har sett av regnskogsområder før!  En smal elv som snirkler seg innover i skogen der vegetasjonen henger som gardiner ned til vannkanten. Alle slags planter, apekatter som boltrer seg i trærne, kunstneriske planterøtter og et yrende fugleliv.  Her er alt man kan ønske seg.  Ikke underlig at BBC bruker denne lokaliteten til noen av sine spektakulære filmopptak. Over elva hang ei hengebro - ikke for mennesker, men for orangutanger.


Den største fotoutfordringen kom da en skjeggslangehals (Anhinga melanogaster) dukket opp like foran båten.  Slangehalsene lever av fisk og dykker som små torpedoer hele tiden.  Akkurat denne fuglen kom opp med en hvit malle som den hadde problemer med å svelge.  For å få riktig stilling på fisken slik at den kunne gli ned den trange halsen, hev fuglen fisken opp i luften og tok den igjen med nebbet. På denne måten håpet den å få mallen til å entre munne med hodet først. For et motiv!  Jeg hadde (uheldigvis) montert 1,7X konverter like før slangehalsen dukket opp og måtte nå bare gjøre det beste ut av situasjonen. Ingen tid til å skru på linsa! Fuglen raste fram og tilbake, hev fisken opp i luften og tok fatt i den igjen. Det var motlys noe som egentlig var bra.


Så var det ikke over med dette. Like etter fant vi en flere meter lang slange på ei grein i mangrovevegetasjonen som hang utover elvebredden. Slangen hadde nettopp skiftet ham og øynene var blakket. Den lå helt stille på greina, men løftet litt på hodet da vi nærmet oss. Først trodde vi det var en kobra, men det var en feilidentifikasjon.  Foreløpig har vi ikke klart å identifisere slangen. 
Vi fant også den fantastisk gule og svarte mangroveslangen (Bogia dendrophila), men den lå godt gjemt innimellom bladverket til et mangrovetre og rikket seg ikke. Dette er den vakreste av alle slanger i Sabah, men også en av de giftigste. Man tuller ikke med den!  Bilder får komme neste gang.  I stedet stoppet vi for å ta en flokk grisehale-makakker (Macaca nemestrina) som boltret seg i trærene, nærmere i øyensyn. Kameraene gikk varme og apene tok ingen notis av oss.
Den mest unike opplevelsen kom da vi var på vei hjemover mot lodgen og da kvelden begynte å sige på. En orangutang i senga si!  Orangutangene bygger nytt sengeleie hver kvels, oftest høyt oppe i trærne. Her går de til ro når lyset blir svakt og etter at de har spist seg mette på frukt.  Vi oppdaget et reir ikke så avskrekkende langt borte og jammen lå orangutangen der klar til å sove.  Et fantastisk motiv!
Kveldslyset kastet sine orange stråler over Kinabatanganelva og vi satte mkursen mot lodgen. Vi var hjemme etter at det var mørkt, akkurat tidsnok til å se ildfluene sverme langs elvebredden.  I morgen var det videre til en ny, spennende lokalitet.

Tabin
Fra KInabatangan kjører vi sørvestover for å komme til Tabin Wildlife Resort. Først til byen Lahad Datu der vi skifter bil og guide og så videre på humpete grusveier omkranset av oljepalmer.  Vi begynner å bli vant til oljepalmer nå, men da vi kom fram til Tabin Wildlife Resort, var det heldivis slutt på oljepalmene.

Lodgen lå langs ei lita elv i regnskogen.  Her var det mulig å prøve ut HDR-fotografering av skogen, noe jeg hadde sett fram til.  Altså... fram med stativet, på med 24-70mm og ned i elva.  Fast blenderåpning og BKT-funksjonen ("bracketing") på D4. Jeg eksperimenterte med innstillingene og gikk fra EV +4 til -4 med trinn på en full blenderåpning.  Regnskogen ved den lille elva hadde mange stammer som hadde falt ned, lys og skygge om hverandre og vannet som rant forsiktig i skogbunnen.  Brune, grønne og gulbrune farger.
Tabin
Tabin
I Tabin gikk vi på fotojakt med 200mm makroobjektiv og ringblitsen. I regnskogen, inne på selve lodgeområdet og ved en liten dam like ved inngangen. Uheldigvis hadde det vært tørrere enn normalt i hele Saba før vi ankom til området og dette begrenset aktiviteten av en del smådyr, ikke minst til frosk som ikke liker å tørke ut fordi de delvis puster gjennom huden. Uansett... regnskogen er full av artige skapninger, nedenfor er et lite utvalg av makrobilder fra Tabin.







I Tabin fikk vi også anledning til skikkelig "safari", dvs. fra lasteplanet på en lastebil.  Riktignok benker å sitte på, men langt fra hva vi er vant med fra Afrika: Uansett, dette var en god måte å komme på nært hold av noen andre fugler og dyr. Vi startet ut sent på ettermiddagen og fikk med oss skumringen og tidlig mørke. En humpete grusvei med regnskogen på den ene siden og oljepalmer på den andre.  Litt markabert faktisk!

Det gikk ikke lenge før vi møtte grisehalemakakene igjen. En hel flokk var på jakt etter mat like ved veikanten. En voksen hunn var kjønnsmoden og viste dette til resten av flokken ved å løfte på den struttende og knallrosa bakenden som er et signal til hannene... "kom og ta meg da vel!".  Hannen holdt seg på avstand i vegetasjonen, mens noen føyk opp og ned trestammene og viste sin forakt for oss fototurister.

Blant de mest imponerende trærene i regnskogene i Sørøst-Asia er Koompassia excelsa, lokalt kjent som "Tualang". Dette er et tre i erteplantefamilien (Fabaceae) som kan bli nesten 90 meter høyt!  (Rekorden er 88 meter, like høyt som en 30-etasjers bygning). Det kan utvikle gigantiske røtter som starter over bakken ("buttress roots") og imponerende trekroner.  Jeg lånte engelskmannens 16mm og prøvde meg med HDR-fotografering av et slik kjempetre.

Mens vi humpet avgårde bak på lastebilen, kom vi tett innpå tre rovfugler - to ugler og en ørn. Langs veien vra det satt opp elektrisk gjerde for å holde folk og dyr unna oljepalmene.  Røde og hvite påler, noen hadde hengt opp en colaboks, og så ei orientsnokørn på toppen. Artig motiv.
Orientsnokørna var tallrik langs veien. Trolig satte den seg på pålene fordi den derfra fikk god utkikk etter mulige byttedyr i grøfta. Atren har en vid utbredelse i østen, fra India til Malaysia og er en typisk rovfug i nærheten av mennesker, ikke minst på oljepalmefeltene.  Da sola gikk ned kom ørna på pålen i fin silhuett til solnedgangen.

Da mørket hadde satt seg, måtte vi bruke kraftige lykter for å avsløre dyr og fugler langs veien. To vakre ugler dukket opp, akkurat slik det skal være en mørk kveld ib tropene. Med sine store øyne satt de der, Brunlinjeugla og Malayfiskeugla.  På jakt etter en godbit i veikanten de også. Biltskondensoren kom til nytte nå.


Danum Valley
Neste og siste stasjon på vår Borneoekspedisjon var Danum Valley Conservation Area som mer et 438 kvadratkilometer område med uberørt, 130 millioner år gammel dipterocarpskog. Området ble bevart før det ble begygd og utnyttet av mennesker noe som har ført til at den opprinnelige skogen med et stort mangfold av opprinnelige arter er relativt intakt.

For å komme til Danum Valley må man kjøre to timer fra nærmeste by, Lahad Datu. Etter som man nærmer seg Danum, blir skogen mer og mer imponerende, og selv om man kjører på såkalte "logging roads", kommer man nå inn i et område der motorsagene ikke har vært i sving.  Den eneste turistlodgen her er Borneo Rainforest Lodge som ligger ved bredden av Danum River.  Mangfoldigheten i Danum er stor; mer enn 340 fuglearter, 125 pattedyr, 72 reptiler, 56 amfibie finnes her.  Når man ankommer Danum, kan man ikke annet enn å blir imponert over den mektige skogen med opptil 80 meter høye Dipterocarptrær og 200 plantearter per mål.
Dipterocarp forest Tree Top Canopy Walkway
En av hovedatraksjonen i Danum er 'Tree Top Canopy Walkway*, en 300 meter lang sti i regnskogstaket, 26 meter over bakken på sitt høyeste. BBC, med Sir David Attenborough i spissen, har vært her og gjort opptak til noen av sine spektakulære naturserier.
Gangveiene henger i kraftige wire og gynger rytmisk mens man går. Noen synes dette er skummelt, andre stortrives med den litt svingende og bølgende bevegelsen 25 meter over bakken.  Nærmere livet i regnskogen kommer man ikke.  Om morgenen er det ofte tåke og dis i luften noen som gir en magisk atmosfære sammen med lydene fra regnskogen som våkner til liv.  Fra utkikksplatformene i trærene kan man sitte ned og nyte livet omkring seg, selv om man ikke alltid oppdager organismene som lager regnskogens musikk.
Danum Valley
Danum Valley
Kvelerfiken
Noen av Dipterocarp-artene er giganter!  Det er imponerende å stå ved foten av et slikt tre. Ofte er de store, gamle trærene parasitert av kvelerfiken (Ficus spp.) som starter veksten sin fra et frø i toppen av et tre, ført dit av fugler og vind. Langsomt, men sikkert sender parasitten sine kvelende rotskudd ned mot bakken samtidig som den vokser oppover mot det livgivende lyset som alle planter i regnskogen konkurrerer om.  Etter som årene går, blir vertsplanten mer og mer innhyllet i kvelerfikenens røtter og til slutt dør den. Da står fikentreet igjen, hult inni der vertsplanten en gang var.

Jeg brukte vidvinkel og stativ for å fotografere kvelerfiken som hadde parasittert et stort tre like ved lodgen vår. HDR-opptak gav et artig perspektiv på de imponerende vekstene.

Orangutanger i trekronene
Selvsagt måtte vi ut på tur straks etter vi hadde ankommet Danum. Egen guide og av sted langs veien innover i regnskogen. Noen fugler i skogkanten og pipologene ble i ekstase. Verre skulle det bli.  En melding til guiden som sperret øyene opp og sa: "I think we have an Orang Utan family in the tree tops just around the corner!". Og jeg som bare hadde tatt med makrolinsa!  En telefon etter en bil, tilbake til lodgen etter de lange linsene. Ut i bilen som ventet, full pinne gjennom jungelen. Fire orangutanger i et tre! Noe å ta lærdom av: Ta alltid med alt fotoutstyret i regnskogen, noe skjer hele tiden!

Først trodde vi bare det var ett eller to individer der høyt oppe i løvtaket, men etterhvert ble det klart at det faktisk var fire individer. En mor med en unge på rygger og to hanner.  Gamle sovereir kunne vi også se.  Den ene hannen firte seg lynhurtig ned fikenrøttene som omkranset det store treet. Lite lys, men det var bare å gjøre det beste ut av fotograferingen! 

Jammen kom den store hannen ut av regnskogen og krysset veien midt mellom måpende turister som knapt nok fikk somplet seg til å peke kameraene i riktig retning. To-tre sekunder og så var apen borte i vegetasjonen på den andre siden av veien.

Tilbake satt den andre hannen og kikket undrende ned på oss fra regnskogens tak. Jeg lurte litt på hva den store apen tenkte der den betraktet oss? Mennesker.... noen rare skapninger, ikke kan de klatre en gang. Hva gjør de egentlig her? 

Vi hadde på nytt møtt "Man of the Forest"...

Jungelens små skapninger
Så var det jo i Danum som det hadde vært på resten av turen. Dag- og nattekskursjoner på jakt etter de underlige små skapningene i regnskogen. Og de dukket opp. Frosker, insekter, øgler, edderkopper og en falsk piskeskorpion. Og ikke minst trilobitbillen (Platerodrilus sp.) der hunnen beholder larveformen til de er 4-8 cm lange, mens hannen bare er knapt 1 cm lange og har en typisk billefasong.

På en trestamme krøp en falsk piskeskorpion fra slekten Hypoctonus (Edderkoppdyr; familie Thelyphonidae). 5-6 cm lang, store klør, fire beinpar og et langt bakkroppsvedheng og fryktinngytende ved første øyekast, men egentlig helt ufarlig. Mange ser på slike skapninger som ekle, farlige og utrivelige, men de er faktisk ekstremt vakre når man studerer dem på nært hold og en viktig del av regnskogens økologiske balanse.

Et annet edderkoppdyr, denne gangen med et mer vanlig utseende, passet fangstnettet sitt på en trestamme like ved inngangen til resepsjonen. Vakker skapning dette også.
En av guttene på lodgen kom løpende etter oss. I pannen hadde han en gigantisk vandrende pinne, superkamuflert mot en bakgrunn av vissne blader, men katastrofalt synlig når vi satte den på et grønt blad for å ta bilder. For en fantastisk skapning!
En liten dam ikke langt fra lodgen var et eldorado for å fotografer frosk. Her satt de store individene høyt oppe i vegetasjonen og passet på eggene sine som var lagt i skumreir festen mellom greiner. Trolig var det snakk om arten Hylarana megalonesa, samme art som vi hadde fotografert i Tabin.
Og til slutt i denne sekvensen den vakre øglen Gonocephalus liogaster som holder permanent til i trærene.

Fugler, aper og spøkelser
Bie-etere er en av mine favorittfamilier av fugler. Jeg har vært så heldig å få fotografert mange arter fra Afrika, et par arter fra India og Australia. I Sepilok hadde vi fotografert den fantastiske rødskjeggbieeteren og nå ble en "ny" art fra Borneo fanget i søkeren. Denne gangen Jadebieeteren (Merops viridis) som er utbredt i det sørlige Kina, i andre deler av Sørøst Asia og i Malaysia.  Som andre bieetere jakter jadebieeteren insekter mens den flyr og den er en mester i å fange bier i flukt. 

Flere titalls jadebieetere fløy på sletta mellom elva og lodgen midt på dagen når sola var på sitt høyese og det var steikende varmt.  Frank Ove satt opp en liten pinne og vi rigget oss til med kameraet på pasende avstand.  Etter bare noen minutter var det blink, jadebieeterne kunne ikke dy seg for å hvile på pinnen. Her var det om å gjøre og teste ut et nytt territoriepunkt.

I hagen utenfor restauranten hekket belteviftestjerten (Rhipidura javanica).  Fugler har en lang hale som vipper frem og tilbake og opp og ned, derav navnet. Halen og resten av kroppen svinger den frem og tilbake under flukten mellom busker og trær for å skremme opp insekter som den kan spise. Den er vidt utbredt i Sørøst Asia.  Reiret denne lille fuglen hadde bygget i en kløft mellom to greiner var nydelig forseggjort.

Til slutt ved oppholdet i Danum Valley skulle vi få møte en rød apekatt og et par spøkelser.  Den kastanjebrune languren - "red leaf monkey" på engelsk -  (Presbytis rubicunda), som er endemisk til Borneo (og muligens Brunei), har fått navnet sitt ikke fordi den har orangerød pels, men fordi den ofte spiser unge, røde blader fra trær. En flokk av de vakre apene dukket opp i regnskogen like ved lodgen og vi kunne observere fôringsatferden deres på nært hold. Apene gaflet i seg unger, røde blader.  De aller yngste apene klatrer til toppen av trærene og lot seg falle loddrett nesten helt til bakken før de elegant grep tak i tynne greiner og "berget livet".  Mørkt som i grava i regnskogen, men det ble bilder allikevel.

Så dukket spøkelsene opp.  Om natta selvsagt.  Små spøkelser klynget seg til trestammene.  Ikke gjenferder, men bittesmå apekatter. Spøkelsesaper, Indonesiaspøkelsesape (Cephalopachus bancanus borneanus), en nattaktiv og sjelden underart som bare finnes på Borneo. Arten er ikke mer enn 12-15 cm lang, men har en ekstremt lang hale som kan bli opp til 22 cm lang. Spøkelsesapene lever av insekter og er lynraske når de fanger mat om natten.  Ofte klynger de seg til en stamme, men spretter raskt til neste tre dersom det er en godbit å fange. Den lange halen balanserer flukten perfekt. Uthogging av regnskogen har gjort arten sårbar med status VU ("vulnerable") på IUCN's rødliste.
Spøkelsesapene har gigantiske øyne i forhold til resten av kroppsstørrelsen, en tilpasning til et liv i mørke. Vi var ekstremt heldige og så to eksemplarer i løpet av oppholdet vårt i Danum.  Dette er ikke noe vanlig syn og i seg selv en unik naturopplevelse som gjorde siste del av oppholdet i Danum til en svært så minnerik begivenhet. Selv om det forståelig nok ikke var lov å fotografere med blits, klarte vi å ta brukbare bilder i lys fra en hodelykt.

Sandakan - "Lille Hong Kong"
Dagen etter var vi tilbake der vi startet. I Sandakan. Sabahs største by med litt mer enn 150 000 innbyggere. Byen, som tidligere het Elopura, ble opprettet som en handelsstasjon av William Clarke Cowie i 1872 og var den første europeiske bosetningen på Borneo.Kvelden måtte jo tilbringes på den legendariske "Sim-Sim Seafood Restaurant" som lå på piren i vannlandsbyen Sim-Sim der vi for et par uker siden gått ombord i båen til Kinabatangan.  "Serves no pork" er skiltet som mmøter oss på brygga.  Her får man alt tenkelig av sjømat. Man plukker ut det man vil fra kar med levende krepsdyr og fisk, menyen hoves opp og tilbredes i det åpne kjøkkenet.  Her ble det langust, hjerteskjell, kongereker, mantis og fisk.

En natt på et hotell, en formiddag for å se litt på byen og så var det hjemover - hjem til vinteren, til søfennene og til skolen. Jeg brukte formiddagen til å besøke det lokale grønnsak- og fiskemarkede som lå like utenfor hotellet.  Alle slags mennesker, fargerike og blide. Fisk og krabber. 


Det yrende livet i fiskehallen minnet meg litt om livet på bryggene hjemme på Hidra på sekstitallet dengang da fiskeri ennå var en livskraftig næring for flertallet.  Jeg tok en sving ut der fiskerne kom inn med fangsten. Mange båter med høye bauger og fargerike styrehus.

På brygga satt en gutt og fisket....

 

{jacomment on}

Du er her: Home Reiser Regnskogene på Borneo