41445-D.jpg

tittel

MALAYSIA + INDONESIA
A unique Wildlife Photographic Adventure Tour
23 March - 11 April 2018

This is a custom-made tour spanning across five key tropical islands, with emphasis on photographing some of the most endangered and endemic, flora and fauna
in Indonesia and Malaysia.


HIGHLIGHTS:

Wallace Flying Frog and Pitcher Plants withWorld's second smalest frog in Kubah NP
Blooming Rafflesia in Gunung Gading NP
Orangutans, Pygmy Elephants, Proboscis Monkies and Sunda Clouded Leopard in Deramakot Forest Reserve
Rainforest with Orangutans and other wildlife from riverboat in Kalimantan
Black Crested Macaques and Spectral Tarsier in Tangkoko Nature Reserve
Tomohon Market in Northern Sulawesi
Flying Foxes and Komodo Dragons at the islands of Komodo and Rinca

Tour leader: Des Ong (professional nature photographer)
6 clients only

 4 spaces left
Please let us know if you want to book or need more information


 Downloads:   Complete tour itinirary and Costs     Terms and Conditions
Visit Des' web site Captivating Nature.  Go to Gallery.

Kenya 2014 turrapport

great white pelicanJuli 2014. Høysommer og varmt som i tropene hjemme i Norge. På nytt gikk reisen til magiske Kenya.  Til savannene og de grunne sjøene i dette fantastiske landet i Østafrika. Fem nordmenn, en amerikaner, to guider/sjåfører fra Kikuy-stammen, to jeeper og alle dyrene i Afrika.

Nok en gang ble det gigantiske naturopplevelser på savannen. Vi så alt sammen og litt til. Pelikanflokker, andre fugler og flodhester på Naivashasjøen, den særegne faunaen i vakre Samburu Nasjonalpark og gnuenes migrasjon, elvekryssing og rovdyr på de store gresslettene i Maasai Mara. Kenya svikter oss aldri...

INNHOLD:
Nairobi Nasjonalpark
Lake Naivasha
Samburu NR
Where do we come from?
Lake Bogoria
Maasai Mara

 

Årest safari ble, akkurat som i 2013, arrangert i samarbeid med Sunworld Safaris, Nairobi, Kenya.  Vi var seks deltagere fordelt på to Toyota Landcruisere spesialbygget for safari.  Her hadde vi god plass.  Målet var naturfotografering og store naturopplevelser.

I snaue to uker trålte vi fem lokaliteter i Kenya, fra Nairobi Nasjonalpark i sør, til Samburu i det sentrale Kenya og Maasai Mara i sørvest.  To økter hver dag, fra seks om morgenen til lunsj og så ut igjen klokken halv fire og tilbake til leiren når det var mørkt.Hektisk?  Jada, fullt kjør hele tiden, men med naturopplevelser av megakvalitet.  Alle var strålende fornøyd! 


 

Se en video fra vår 2014-safari:


 

 

Nairobi Nasjonalpark
Vi ankom Nairobi tidlig om morgenen den 23. juli. Minst ti grader kaldere enn i Norge.  Sjåførene og guidene våre, James og Stanley, ventet på flyplassen og det bar rett til hotellet. Ingen tid å miste. Etter en time på ryggen for å få flyturen ut av kroppen og briefing om hva som skulle skje den neste to ukene, satte vi kurs for Nairobi Nasjonalpark
Denne 117 kvadratkilometer store parken, som kun ligger 10 kilometer fra millionbyen Nairobi, er forbausende rik på liv.  Det er avgjort lurt å begynne safarien med en halv dags tur hit. 

I fjor fikk vi se to fantastiske hannløver med kraftig manke i parken samtidig som vi kom tett på løveparing like ved veien.  I år sviktet rovdyrene oss, men til gjengjeld var parken full av giraffer, andre hovdyr slik som eland- og hartebeestantiloper og mange fugler. Særlig vakre var de mange svahilivarslerne som satt i toppen av buskene langs stien.  Vi kom på nært hold og fikk praktfulle bilder mot en rolig bakgrunn noe som er ganske avgjørende for å få et stilrent fuglebilde.

På lang avstand så vi et svart nesehorn og i det lange gresset prøvde en stor struts å gjemme seg. Temmelig mislykket, så den satte avsted i fullt firsprang og vi prøvde å følge med med kameraene.

Det er alltid like underlig å se alle de store dyrene med skyskrapere fra en millionby i bakgrunnen.  Dessverre var ikke været fordelaktig med tanke på oversiktsfotografering denne gangen. Gråvær og disig, men like fullt en flott start på det som skulle bli en strålende safari.


Lake Naivasha
Neste morgen, torsdag 24. juli, var vi tidlig oppe. En rask frokost før vi stuet inn i de to bilene og så bar det avsted presis klokken 8.  Fugleeldoradoet Lake Naivasha er neste stasjon. Denne grunne sjøen, som er en av mange sjøer i Riftdalen, er en ekte ferskvannssjø. I motsetning til de fleste andre sjøene i området er vannet her ikke salt og basisk.  Man antar at dette skyldes tilførsel av grunnvann fra en undersjøisk kilde. Naivashasjøen får også tilført vann fra to elver (Malewa og Gilgil) og fra regnvann. Det finnes ingen kjente utløp, det er mao. kun fordampning som regulerer vannstanden.  Dette har ført til at vannstanden har steget i sjøen de siste årene,slik det også har gjort i f.eks. Lake Nakuru og Lake Bogoria (med relativt dramatiske følger for livet her).
Vi sjekket inn på vakre Kiboko Camp tidlig på formiddagen. Her bor vi helt ved bredden av sjøen.  Vannflaten er helt oversådd med vannhyasinter og det myldrer med frosk og insekter.  Mat til alle. Fuglelivet yrer like utenfor de store og lukseriøse teltene og vi får se flere hegrearter, skarver, flodørner og kjempeisfuglen like utefor restauranten. Vi springer mellom kameraene og tallerkene, servitørene ler, dette er de vant til. Fantastisk stemning.  Lydene av fugleskrik fyller restauranten. 

Like ved gangveien holder et hærfuglpar til.  Foreldrene flyr med larver til ungene som bor i et hult tre. Som bestilt lander den på en stubbe og poserer for fotografene før den fortsetter til reirhullet.
Men det er fra båt på sjøen at man får de beste bildene.  Vi har planlagt to båtturer, en om ettermiddagen og en tidlig neste morgen.  Marinaen som leier ut båt og fører ligger like ved leiren. Bare så synd at været er grått og tåkete. I fjor var det klarvær og et fantastisk fotolys om morgenen og kvelden, men slik er det ikke nå.  Været kan vi ikke styre og det gjelder å finne de gode motivene i de forholdene som råder. Vi må gjøre det beste ut av situasjonen.  Altså... ut på sjøen i to båter. Tre av oss i hver båt.

Vi smyger oss langs bredden av sjøen og kommer på nært hold av fuglene.  Kameraet fungerer best på frihånd. Vannet er grunt, mindre enn en meter.  Elektriske motorer hadde vært en stor fordel her, men til tross for motorduren kommer vi oss tett innpå fuglelivet.  Skjestorkene er artige og tallrike, det samme er gulnebbstorkene, gråpelikanene, kuhegrene, silkehegrene, bladhønene og skarvene som hekker i de ovesvømte akasietrærne.... det er faktisk den samme arten som holder til her hos oss, storskarv (Phalacrocorax carbo).



Naivashasjøen er fiskerik. Karpen, Cyprinus carpio, som er nært beslektet med gullfisk, ble ved et uhell satt ut her i 2001 og har nå tatt over sjøen fullstendig. Den utgjør 90% av fiskefangstene i Lake Naivasha.  Med fisken kommer fiskerne, men de fisker ikke helt slik som hos oss.  Her vasser de ut i vannet for å sette garn.  Sammen med flodhester og krokodiller konkurrerer de om plassen.  Ikke helt ufarlig spør du meg.  Langt ute på sjøen dukker en blå fiskebåt opp...

Men det er ikke bare folk som fisker. Flodørna fisker også. Hvis den gidder.  Det er hekkende par rundt hele Naivashasjøen og vi ser ørner som sitter i tretoppene og speider etter mat. De er late. Turistene kjøper fisk og fôrer ørnene. Sporadisk reagerer de grasiøse rovfuglene og stuper ned for å hente en matbit. Applaus, applaus.... dette er litt sirkus...
Første safaridag ferdig, alle er fornøyde selv om sjøen var grå og fotolyset manglet. Neste dag er vi oppe i grålysningen og har fått spesialavtale om å dra ut kl. 06.15, en time tidligere enn vanlig. Vi håper på fotolys denne morgenen, men nei - i stedet regner det stille. Blåtimen er imidlertid skikkelig gråblå.
Flodhester er blant de farligste dyr i Afrika, men der er også blant de mest fotogene. Vi traff en flokk på 10-15 dyr som lå tett sammen og slappet av i den grunne sjøen. Noen dukket stille under, mens andre vakten til overflaten samtidig som de snøftet foraktelig og gløttet på båten med fotografer som nærmet seg.  Kameraet nesten helt i vannskorpa for å få en lav vinkel.  Jeg kunne ikke se noen flodhester under båten.....
Mot slutten av den tre timer lange båtturen kom vi til et område fullt av vannhyasinter.  Her holdt hundrevis av hvitpelikaner på å fiske i flokker.  Fuglene arbeidet i grupper på 5-10 individer og samlet seg i en ring før de helt synkront dukket hodene under vann og åpnet det digre nebbet for å sluke fisk. Hver pelikan trenger 1-1,5 kg fisk per dag så de store fuglene gjør et hardt innhogg i fiskebestanden både her og i andre sjøer i Afrika.  Pelikanflokkene flyttet seg hele tiden, noen lettet og andre ankom fra motsatt side av sjøen. Motivene stod i kø!




Samburu National Reserve
Samburu National Reserve

Tidlig på formiddagen sjekket vi ut fra Kiboko Camp.  Det var fredag 25. juli. Vi satte kursen nordover, passerte Mount Kenya, gjennom høylandet før vi svingte ned på slettelandet sentralt i Kenya.  En ørretlunsj på "Trout Tree Restaurant" ble det også tid til.  Vi var på vei til et av Afrikas mest spennende naturområdet, Samburu National Reserve. 

Samburu National Reserve ligger i det sentrale Kenya, mindre enn en grad fra ekvator. Parken har innslag av en nordlig fauna siden det er få landbarrierer nordover som hindrer migrasjon.  Her er det dyr og fugler man ikke ser andre steder i Kenya. Vi finner alle de tre store rovdyra som det skal godt gjøres å unngå i parken hvis man har tre dager til rådighet slik vi hadde.

Samburu NR strekker seg ut på begge sider av Kenyas største elv, Ewaso N'giro. Vegetasjonen står tett og grønn langs elva hele året, mens resten av området er i sommermånedene tørr og brunsvidd savanne med spredt skog.
Elva er en sikker vannkilde for dyrene i Samburu, og midt på dagen kommer flokker av antiloper, sebraer, elefanter, perlehøner og ofte løver ned hit for å drikke. Vannet er opalblått og gir en flott farge på fotografier. Det var ved elva vi inntok fotoposisjonen når sola steg på himmelen og som bestilt kom dyra vandrende.





Oryxantilopen med sine lange, spisse horn, giraffantilope (gerenuk) som reiser seg på to og spiser blader av akasietrær der andre antiloper ikke kommer til, somalistrutsen med lilla bein, grevy's sebra, den fantastiske rutete giraffen (underarten Giraffa camelopardalis reticulata) og gribbperlehøna. Dette er arter som peker seg ut og som vi ikke kunne se andre steder enn i Samburu på vår reise. Et møte med disse er i seg selv en stor naturopplevelse.

Da vi var i Samburu for ett år siden, så vi nesten ingen Grevys Sebraer.  I år var det hundrevis av den sjeldne arten i parken.  Dette har med nedbør og vekst av gress å gjøre.  I fjor var det rikelig med gress på de store Laikipia-slettene, som ligger mellom Mount Kenya og de nordlige ørkenområdene i Kenya, og sebraflokkene hadde vandret hit.  I år er forholdene anderledes og sebraene kommer til Samburu.

Store ører, brun snute og smale striper, det er kjennetegna for Grevy's sebra. Arten talte mer enn 15.000 individer i 1970. Nå er bestanden sunket til mindre enn 3.500 individer, en reduksjon på over 75%.  Grevys Sebra har da også status som "truet" (EN) i rødlista.  I dag oppdrettes arten andre steder, bl.a. i Florida, USA.

Grevy's sebra




Vi var selvsagt ivrige etter å se de store kattene, gepard, løve og ikke minst den hemmelighetsfulle leoparden. Samburu er et perfekt sted for å se katter, og det skulle ikke vare lenge før kattene viste seg fram.  Tidlig om morgenen, før sola hadde vist seg over fjellene i øst, møtte vi geparden. En elegant mor med to halvstore unger.  Rovdyra sover i timevis (og kanskje dagevis) etter at de har spist, og ofte må man smøre seg med mye tålmodighet for å få gode bilder av de store kattene. Vi var heldige, geparden kom snikende gjennom krattet rett mot bilen. Den var tydelig på utkikk etter en matbit. De to ungene var lekende og bykset og spratt gjennom krattet.


Leoparden vår dukket opp sent i økta, like etter at sola hadde gått ned og lyset ble blått.  Mange biler i et tett kratt - alt for mange!  Her fikk vi se den negative siden ved safariturismen.  Den vakre katten var på jakt og hoppet opp i et tre for å speide etter små antiloper. I løpet av noen sekunder kom leoparden vakkert i silhuett mot kveldshimmelen. Nå var det godt å ha et kamera med gode iso-egenskaper og høy skuddtakt.  Opp med ISO, overeksponering og "fyr løs".
Når mange biler "jager" et dyr, blir dyret åpenbart forstyrret.  Dette er ikke bra og er avgjort et negativt element på denne typen safarier. Geir tok opp problemet med gruppa som raskt og samlet bestemte at vi ville trekke oss raskt ut av slike situasjoner dersom de dukket opp igjen. Det gjelder å finne en balanse mellom foto og fornuft. 

Løver finnes det også godt med i Samburu. Vi har fulgt en løveflokk helt fra 2010 da ungene var små. De tre små løveungene fra fire år tilbake har nå blitt voksne løvinner med sine egne unger. Vi så flokken flere ganger i år også og kom tett på de store kattedyrene som ikke har noen fiender (untatt menneskene) i Samburu.
Mren Samburu er mye mer enn store hovdyr og katter.  Parken yrer av fugleliv. For en ornitolog er Samburu et eldorado. Særlig tallrike er de vakre tokoene ("hornbills" på engelsk).  Jeg fikk noen riktig bra bilder av gulnebbtokoen der motlys fremhevet fargen og formen på det store, gule nebbet.


Bie-etere er mine favorittfugler i Kenya.  De små, fargerike fuglene er eksperter på å fange insekter og er virkelig fotogene bare man kommer nær nok. Ofte har de sine faste tilholdssteder og vender tilbake til samme grein med fangsten.  Da gjelder det å vente litt og la skjønnhetene få utfolde seg, så kommer blinkskuddene. På denne turen dukket det opp en "ny" art i Samburu - Somalibieeteren, som jeg ikke før har sett i Kenya. Arten har en nord-østlig utbredelse i Kenya og er trolig bare sporadisk å finne i Samburu. Vakker er den i alle fall!  Like vakker, men mye vanligere er dvergbieeteren, kanskje den vanligste av alle bie-eterne på vår safarirute?

De små isfuglene er like spennende og grasciøse som bie-eterne.  I motsetning til de større artene, spiser disse insekter og ikke fisk. Gråhodeisfuglen er den mest tallrike arten og en art man ofte kommer tett innpå langs elva i Samburu.
En liten og uanseelig fugl som de fleste lett overser er savannedrongoen.  Den svartlilla fuglen holder gjerne til i toppen av busker nær der store hovdyr beiter og jakter insekter som dyrene skremmer opp. En særegenhet er at arten etterligner varselrop fra andre dyr og fugler. Dette gjør at et dyr med bytte vil søke skjul fordi det tror et rovdyr er på vei, og savannedrongoen stjeler elegant bytte. En lur "rev" med andre ord...  Jeg fotograferte savannedrongoen mot en lys himmel helt i toppen på en stamme, noe som gav en artig effekt synes jeg.
Ingen tur i Samburu uten å møte gulstrupefrankolinen!  En fantastisk vakker hønsefugl som tilhører fasanfamilien. Arten er svært tallrik i Samburu, men holder til på bakken slik at å få en lav fotovinkel kan by på problemer.
Østsanghauken er kanskje den vanligste rovfuglen i Samburu, og den er tallrik.  Vanligvis ser man flere eksemplarer hver dag. Fra toppen på gamle trær speider den etter smågnagere på bakken og bryr seg ikke om fotografene som ivrig foreviger den vakre hauken.

Oksehakkere samarbeider og plager og pleier de store hovdyra.  De holder sår åpne ved å hakke i dem etter en blodig godbit og fjerner samtidig parasitter. Et vortesvin med ryggen full av de plagsomme fuglene er et artig og fotogent syn.

Til slutt i Samburu fotograferte vi mennesker. Samburufolket holder sang- og daseoppvisning hver dag på Samburu Lodge der vi bodde. Stammefolket fra Samburu pynter seg med mengdevis av fargerike halsringer. Jeg prøvde meg til og med på noen lange eksponeringer mens samburufolket danset.

 


Where do we come from?
På denne ekspediasjonen hadde to av oss (Umit og Alf J.) samarbeidet om en fotografisk ide.  Det hadde seg slik at tidspunktet da vi befant oss i Kenya på falt sammen med nymåne. Med andre ord.... himmelen var beksvart og uten forstyrrende månelys. Lysforurensningen i Samburu og Maasai Mara er minimal.  Det var derfor mulig å fotografere Melkeveien fra ekvator uten å få bildene ødelagt av innfallende lys.  Dette var det ene momentet. Det andre var å få lokale stammefolk til å se mot stjernene og lyse på himmelen med en grønn laser. På den måte ville vi binde menneskene sammen med universet. 

Først måtte vi skaffe oss tillatelse til å dra ut i parkene etter mørkets frembrudd.  Dette gikk greit takket være hjelp fra Sunworld Safaris, manager Leslie Hall i Mara Bush Camp og fra James som kontaktet parksjefene på stedet. Mange takk til alle disse! Vi fikk lov til å dra ut på savannen kl. 21 både i Samburu ogg i Maasai Mara og hadde 2-3 timer til disposisjon. Begge steder måtte vi ha med parkvakter ut i felten og disse var godt bevepnet.  Deretter måtte vi avtale med lokale stammefolk, Samburukrigere i Samburu og Maasaier i Maasai Mara, men heller ikke dette var noe problem.

Vel ute på savannen i bekmørket måtte vi fosøke oss fram rent fototeknisk.  Ta 30 sekunders eksponeringer og belyse "krigerne" med lykt og med blits ett sekund eller deromkring midtveis i eksponeringen.  Med vidvinkel vil jordrotasjonen knapt bli synlig på stjernene avtegning ved 30 sek eksponering. Det hører med til historien at Thor og Ragnvald også ble tent på ideen og ble med på opplegget.

Det var ikke fritt for at lokalbefolkningen og parkvaktene drog litt på smilebåndet når de så fire halvsprø mzunguer krype omkring på savannen midt på natten, stille inn kameraer, lyse med lykt og kikke på stjernene samtidig som de kommanderte lokale krigere til å "please stand very still".... Jeg tipper de fikk noe å snakke om i vaktbua dagen etter....
Milky Way Samburu



Etter tre hele safaridager i Samburu, er tiden kommet for å sette kursen mot neste reisemål.  Oppholdet i Samburu har vært strålende vellykket. Vi har sett en masse, møtt alle de store kattene og de særegne dyrene i parken og har kommet i passelig "safarimodus".

Lake Bogoria
Kursen ble satt sydover tidlig om morgenen tirsdag den 29. juli. Vi skulle til saltsjøen Lake Bogoria for å fotografere flamingoflokkene her.  Litt bange anelser ettersom den økende vannstanden i saltsjøene i Kenya har ført til synkende pH og dermed redusert næringstilgang for de vakre fuglene. Dette har ført til at den faste migrasjonen av fuglene til sjøene i Riftdalen, ikke følger et normalt mønster. Lake Nakuru, som normalt ville vært vårt førstevalg, er helt fri for flamingoer og rapportene meldte om få flamingoer ved Lake Bogoria i år sammenlignet med forrige år da det fantes hundretusenvis her.  Nå var hovedtyngden av flamingoer etter sigende ved Lake Natron i det nordlige Tanzania. Uansett... vi ville se hvordan forholdene var ved Lake Bogoria og var ved godt mot.

Livet i Samburu viste seg imidlertid i all sin prakt da vi kjørte ut av parken. Løveflokken som vi kjente så godt, hadde nedlagt en oryxantilope midt i veien og var i full gang med festmåltidet.

Vi kom fram til Lake Bogoria sent på ettermiddagen og kjørte direkte til bredden av sjøen. Vakkert lys, omtrent tusen flamingoer og en samling kinesiske turister på den bløte mudderstranda.  Til å begynne med var det faktisk like artig å fotografere kinesere som å fotografere flamingoer.




Vannstanden var en meter høyere enn i fjor og stiene langs sjøen var oversvømte og stengt.  Dermed kunne vi bruke hele tida på mudderstranda og fotografere de få flamingoene som hadde samlet seg for å beite på plankton. Begge flamingoartene - flamingo (Phoenicopterus roseus) og dvergflamingo (Phoenicopterus ruber) - var tilstede ved sjøen, men altså i et ytterst begrenset antall.  Dette hadde imidlertid også sine fordeler; det er letter å komponere "rene" motiver med en liten flokk flamoingoer enn dersom hundretusten fugler virrer rundt foran kameraet.




Som vanlig var det altetende marabustorkene på plass på stranda.  Her spiser de alt de kommer over; insekter, fisk, avfall fra turistene og døde flamingoer hvis de får sjansen. Ingenting stopper en marabustork fra matfatet!  Fotogen er de også.


Vi var to økter på stranda, en om kvelden da vi ankom og en tidlig neste morgen før kursen ble satt mot Maasai Mara.  Lyset var fantastisk også da sola steg opp over fjellene i øst tidlig onsdag morgen.  Soloppgangen får fart i fuglene. En flokk hadadaibiser passerte i fri flukt over hodet og jeg slengte opp kameraet og fyrte av en serie.  Brukbart i svart/hvit synes jeg. To stylteløpere gikk inn for landing og kom seilende som små jagerfly over den blå vannflaten....

Allerede klokken 8 var morgenøkta over. Lyset begynte å miste sine gyldne farger.  Vi vendte tilbake til Lake Bogoria Spa Resort der vi bodde, sjekket ut, spiste frokost og begynte på en lang kjøretur mot reisens hovedmål...Maasai Mara.

Maasai Mara
Mara Bush Camp lå der slik den pleier å gjøre, like ved den lille elva Olare Orok.  Flodhestene gryntet i elva, noen få turister satt i teltlodgen, men de fleste var ennå ute på "game drive", klokka var snart seks og vi var i Maasai Mara.

Allerede grytidlig neste morgen var vi på farten.  Ut for å sjekke soloppgangen og alt livet på savannen.  Maasai Mara er den desidert beste parken i hele Afrika for å se mengdevis med dyr.  I år var migrasjonen tidlig ute, savannen var dekket av gnuer og sebraer.  Noen steder var gresset allerede beitet ned, andre steder var det korte gresset grønt fordi det hadde regnet mye den siste uken.  Tidligere i sommer hadde det vært usedvanlig tørt i Mara.

En drøy halvtime før soloppgang var vi på plass. Et tre med gribber i forgrunnen og som bestilt kom en lang rekke gnuer vandrende akkurat da sola brøy horisonten i øst.
Gnuene fortsatt for å krysse ei lita uttørket elv. På veien kom de i silhuett mot horisonten på ganske lang avstand fra bilen. Et enslig tre og ei rekke med gnuer ble et bra motiv for en svart/hvit-presdentasjon.
Så gikk det slag i slag som det pleier i Mara. Gribbene koste seg med restene etter gnuer som løvene hadde drept om natta.  Ei stor hannløve med praktfull manke inntok siste rester av et måltid under noen busker og kom etterhvert ut av buskaset for å drikke.  Ansiktet var oversådd av fluer, de følger migrasjonen og er tallrike i Mara når gnuene er på plass.


En doven gepard lå og speidet utover savannen under en busk.  Noen valgte å vente, men vi fortsatt ned mot Maraelva der vi i fjor hadde sett spektakulære elvekryssinger.  Men i dag var det stille ved elva.  Det gikk imidlertid rykter om at gnuflokker krysset elva lenger sør og vi la allerede nå en plan for neste dag.

Høydepunktet på dagen ble alikevel møte med en elegant leopard som etter en halvtimes ventig kom skridene ut av busvegetasjonen på en liten høyde og krysset veien like bak bilen. Min favoritt blant de store kattene!

Dagen etter setter vi allerede fra morgenen av kurs for Maraelva og kryssningspunkter langt sør i parken. Det er mørkt når vi starter på turen, men i øst blir himmelen blå og Venus lyser klart og viser vei. 

Sola bryter horisonten og farger himmelen guloransje. Vi stopper midt i Talekelva (ei sideelv til Maraelva) og fotograferer soloppgangen med justerbart ND-filer.
På veien mot elva finner vi ved en flokk med unge hannløver som har nedlagt nattens bytte og som koser seg med de siste restene.  De unge hannene sloss for å vise hvem som er sterkest.
På denne safarien disponerte vi to landcruisere, tre fotografer i hver bil, rene luksustilværelsen.  Denne morgen, mens vi var på vei til elva, tok den andre bilen en tur på savannen i en anne del av parken.  Her var de sammen med en irsk familie som også holdt til i Mara Bush Camp og som brukte en landcruiser herfra.  Forbauselsen ble stor da en gepard plutselig jumpet opp på taket av bilen og la seg til for å speide oppå den åpne takluka. Den unge geparden hadde lært av sin avdøde mor at taket til biler er et godt utkikkspunkt.  Det var kanskje tilskuerne i bilene ved siden av som hadde den aller største opplevelsen?
Det er en lang kjøretur til kryssningspunkten, i alle fall et par timer med diverse fotostopp underveis, men det skal vise seg å være verd strevet.  Da vi kommer fram, er det gnuer over alt. De løper i flokk bak og foran bilen, det er tydelig at noe er på gang. På den andre sida av Maraelva, altså på sida som vender mot Serengeti, er det også flokker med gnuer. Noen sebraer blander seg med gnuflokkene.
Vi forsøker oss fram, stiller oss opp og venter på at en flokk skal bevege seg ned mot elva. Tålmodighet og forsiktighet er nøkkelord. Brått kommer beskjeden over radio: "Gnuene krysser lenger oppe".  Av med håndbrekket og avsted.  Da vi ankommer, viser det seg at det bare er en liten flokk som krysser på et sted der det er vanskelig å komme til for å få god fotosikt.  Vi avventer, også her er det gnuer på andre sida som ser ut til å kunne krysse.  Så kommer en ny beskjed: "Nå krysser de lenger nede i elva".  Av med brekket igjen og full fart tilbake dit vi kom fra.

Når vi kommer ned til et av hovekrysningspunktene, har kryssingen allerede startet. Og hvilken fantastisk elvekryssing!  Støv, opalblått vann i elva, gnuer og sebraer og sollys.  Lysforholdene er perfekte og støskyene som hvirvles opp gir en magisk stemning for fotografering og strålende motiver. Her er det bare å fyre løs.  Jeg henger ut av vinduet for å få en brukbar vinkel. Ragnvald og Umit har okkupert fronten av takluka.


Gnuene som krysser Maraelva regnes for å være noe av de mest spektakulære man kan oppleve i Afrikas natur.  Her er det ikke bare dyr, men lyder, lukter, lys og miljø som lager et helt særegen atmosfære.  Ikke rart at dette er attraktivt for turister.
Ettermiddagsøktene er kortere enn formiddagsøktene.  Vi var nesten mettet på inntrykk fra formiddagens elvekryssing, men når klokka ble halv fire, var det ut på tur igjen. Dette ble ei løve og leopardøkt. Vi kom til et tørt elveleie.  En løveflokk hadde stått opp fra hvilen og lurte på noen gnuer som beitet på svanannen like ved.  Høyt oppe i et tre lå en leopard. 
Vi kjørte rundt elva for å få bedre lys og innsyn til leoparden.  Her kunne vi følge med på at løvene jaget gnuene, og drepte ei gnu nede i elveleiet, samtidig som vi kunne holde øye med leoparden.  Naturlig nok kom ikke leoparden ned av treet så lenge løvene svirret runt på sletta under. I stedet dovnet den seg og gjespet.

Neste dag, lørdag 2. august og vår tredje i Mara, drog vi til sumpen - et våtmarksområde i Mara der det pleier å være en annen fauna enn på den tørre savannen.  Dette ble imidlertid en skuffelse. Våtmarkene var helt tørre i år og det var tydelig at Mara hadde hatt lite regn i ukene før vi kom.  Uka med regn like før vi ankom, hadde tydeligvis ikke vært tilstrekkelig til å vanne sumpene. Noen løveunger som lå og sov, et par gråkronetraner og noen andre fugler var det mest spennende her. Følgelig satte vi raskt kursen tilbake til savannene.  På veien kom vi på nært hold av en leopardskilpadde, som ikke er spesielt vanlig å se i Mara.
Om ettermiddagen sjekket vi ut noen vannhull og så den vakre malakittisfuglen. Den er ørliten og vi kom ikke nær nok til å få brukbare bilder.  Da ble det bedre når sola sank i vest.  Vi plasserte oss lavt ved en åsrygg der noen sebraer beitet og der det vokste noen enslige akasietrær. Teremittuer laget vorter på savannen. Himmelen ble oransje med blåsvarte skyer og motivet ble vakkert. Vi returnerte til Mara Bush Camp og det ble "Tusker Time".
Søndag 3. august. Vår siste safaridag for denne gang. Og hvilken dag det skulle bli! Allerede i går kveld hadde vi bestemt oss for at turen på ny gikk til elva og til krysningspunktene i sør. Avsted som vanlig før det var lyst.  I den praktfulle blå timen, mens sola farget østhimmelen oransje, møtte vi en flokk hartebeestantiloper som beitet på toppen av en liten åsrygg. Perfekt for silhuettbilder!
Da sola hadde kommet over horisonten og blandet seg med noen mørkeblå skyer, fant vi en posisjon høyt oppe på en åsrygg og fotograferte rett mot sola. Gnuer og sebraer beitet i forgrunnen. En spektakulær scene som man knapt kan oppleve noe annet sted enn her i Maasai Mara.
Full fart videre mot Maraelva.  En ensom gepard dukket opp ved siden av ei gammel termittue. Den speidet etter et bytte, kanskje den hadde små unger gjemt i nærheten?  Fotogen var den i alle fall.
Vi ankom elva på samme sted som for to dager siden.  På begge sidene av elva var det tusenvis av gnuer og gnuflokkene strømte ned fra Serengetisiden i en uendelig strøm av dyr. Her kom det garentert til å skje noe snart!
En elvekryssing måtte nylig ha skjedd for ved toppen av den bratte elvebredden lå et løvepar ved siden av en fullvoksen gnu. Drept for bare noen minutter siden. Løvene var blodige om munnen. De gasset seg med innvollene som løver spiser først siden de inneholder det næringsrike fettet. Når gnuene krysser elva og skal forsere de bratte elvebreddene, blir de lett bytte for rovdyr.  Løvene kan bare ligge i buskasset og vente.  Mange gnuer dør av utmattelse, beinbrudd og noen blir tatt av krokodiller, løver og andre rovdyr. Gribber og andre små og store åtseletere forsyner seg av restene. På denne måten blir det mat til alle.
Vi stilte oss opp ved elvebredden et stykke fra et krysningspunkt og ventet. Noen tusen gnuer gikk rastløse frem og tilbake på elvebredden. De ville over elva, men det er en utfordring å ta det første skrittet. Så plutselig skjer det noe!  Løvinnen som nettopp hadde spist innvollene til den drepte gnuen, kommer i fullt firsprang inn i gnuflokken. Fortsatt blodig om munnen. Det blir vill panikk!  Tusenvis av gnuer setter på sprang mellom safaribilene som står oppstilt.  Løvinnen løper parallellt med gnuflokken og speider etter en kalv eller et svekket individ. En utrolig opplevelse!

Det ble ikke noe fangst på løvinnen, den var alt for mett til å sprinte fort nok til å ta igjen gnuene. Etterhvert ble den stående og pese i solsteiken mens gnuene betraktet den med vaktsomme blikk.  Vi hadde fått en sjelden opplevelse! Elvekryssningen her var ødelagt for en stund, så vi satte kursen mot et annet kryssingspunkt litt lenger nedi i elva, nesten på samme sted som gnuene krysset for to dager siden.  Og her var det ting på gang!
Etter en halvtimes venting begynte en kjempeflokk med gnuer å krysse elva bare noen titalls meter fra der de krysset for to dager siden. Først gikk noen hundre dyr ned for å drikke på en sandbanke midt i elva, men mengdevis av gnuer presset på bakfra og så var kjøret i gang. Tørsten er ofte den endelige drivkraften som får gnuene ut i elva.
Gnuene kastet seg ut i elva og var ustoppelige.  Stedet de hadde valgt var en relativ trygg kryssningsplass siden sandbanken midt i elva var lett å forsere for de store dyrene. Verre var det å komme seg helskinnet opp på den andre elvebredden.  Vi regnet med at omkring 20.000 dyr krysset elva i løpet av en halvtime denne formiddagen. Spektakulære greier!

Nå nærmet safarien vår seg for alvor slutten.  I morgen tidlig var det tilbake til Nairobi og så nattfly hjem til Norge. En "game drive" til i ettermiddag før en vellykket tur var slutt. Dagene i Kenya går lynkjapt!

Så skulle det vise seg at den siste turen ut på savannen sklulle gi oss en helt spesiell opplevelse. Først fant vi en løvinne som hadde drept en topiantilope og forsynte seg av innvollene inne i et kratt.  Ikke så spesielt kanskje, men løvinnen hadde et skummelt blikk og så ikke ut til å like at vi var i nærheten.
Megaavslutningen kom da stien passerte over ei slette nedi et lite søkk i savannen. Et par biler hadde parkert ved veien og turistene pekte og speidet ut over ei lita slette. Vi så ingenting der. James stoppet, tok opp kikkerten og speidet han også. Minuttene gikk. "I see ears", sa han. "There are two of them". Vi kikket på hverandre, men så fortsatt ingenting. "Caracal", sa James.  Hjertet hoppet over et par slag! Kunne vi virkelig få se dette lille, fantastiske kattedyret på vår aller siste "game drive"?

caracal distributionKarakalen (Caracal caracal), også kjent som "ørkengaupe", "afrikansk gaupe" eller "persisk gaupe", er nært beslektet med den afrikanske "golden cat" (Caracal aurata) og er mer i slekt med den afrikanske servalen (som vi så på fjorårets safari) enn med gaupene i slekten Lynx og småkattene i slekten Felis. En elegant katt, 60-105 cm lang med store ører og karakeristiske hårdusker som vokser opp fra spissen på ørene.

Det finnes i dag 8 annerkjente underarter av karakal som til sammen har en vid utbredelse i Afrika, Arabia og østover til India (se kart). I Kenya lever underarten C. c. caracal. Karakalen er ganske vanlig, men observeres svært sjelden i Kenya fordi den her nesten utelukkende er nattaktiv. Dette var tredje gang vår sjåfør og guide hadde sette karakalen og James har mer enn 15 års erfaring fra safarier.

Denne lille katten er en smidig jeger som dreper byttedyr større enn seg selv og som ofte bringer bytte med seg opp i trær. Les mer om karakalen i den internasjonale rødlista (IUCN) og på nettsida "small cats of Africa".

Da vi bruker kikkerten og telelinsene og finkjemmer sletta ved siden av bilen, ser vi den. Eller retter sagt vi ser to ører - karakalører! Nå har vi i alle fall sett den hemmelighetsfulle katten!

Da mørket truer med å komme sigende, tar James en rask sving inn på sletta.  Her kommer vi på nært hold av karakalmoren med en halvvoksen unge. De to små kattene er ikke sky, men stirrer forsiktig på oss skjult i det lange gresset. Lukkerne går varme og vi får våre første bilder av karakalen. En uforglemmelig slutt på en fantastisk safari!

Dagen etter er vi tilbake i Nairobi.  En avskjedsmiddag, litt tusker, en kaotisk flyplass og flyavgang.  Til Amsterdam og så videre til Sola.  Hjemme igjen.
{jacomment on}

Du er her: Home Reiser Kenya 2014 turrapport