5371.jpg

tittel

MALAYSIA + INDONESIA
A unique Wildlife Photographic Adventure Tour
23 March - 11 April 2018

This is a custom-made tour spanning across five key tropical islands, with emphasis on photographing some of the most endangered and endemic, flora and fauna
in Indonesia and Malaysia.


HIGHLIGHTS:

Wallace Flying Frog and Pitcher Plants withWorld's second smalest frog in Kubah NP
Blooming Rafflesia in Gunung Gading NP
Orangutans, Pygmy Elephants, Proboscis Monkies and Sunda Clouded Leopard in Deramakot Forest Reserve
Rainforest with Orangutans and other wildlife from riverboat in Kalimantan
Black Crested Macaques and Spectral Tarsier in Tangkoko Nature Reserve
Tomohon Market in Northern Sulawesi
Flying Foxes and Komodo Dragons at the islands of Komodo and Rinca

Tour leader: Des Ong (professional nature photographer)
6 clients only

 4 spaces left
Please let us know if you want to book or need more information


 Downloads:   Complete tour itinirary and Costs     Terms and Conditions
Visit Des' web site Captivating Nature.  Go to Gallery.

En reise til India

tigerBharat, men for oss kjent som India. Det største landet i Sør-Asia. Tre millioner kvadrat-kilometer. Ufattelige 1,3 milliarder mennesker.   Verdens nest mest folkerike land og det landet der befolkningen øker raskest. Det landet hvor halvparten av befolkningen lever for mindre enn 10 kroner dagen. Verdens største demokrati. Og 1700 tigre.

Det var hit vi skulle, Lise og jeg. På foto- og opplevelsestur til Madhya Pradesh, en delstat i det sentrale India.Her bor det "bare" 75 millioner mennesker. Vi skulle jakte med kameraet på tiger og alt det andre livet i Kanha, Bandhavgarh og Panna nasjonalpark.  Påsken 2014 skulle ikke feires ved sjøen hjemme slik vi pleide, men i et varmt og folkerikt land langt borte. Guiden vår, Chandraveer Singh, populært kalt "CV", tok oss med omkring.  Opplevelsene ble store og varierte og vi fikk nærkontakt med verdens største katt - bengaltigeren, Panthera tigris tigris.

INNHOLD:

Reisemål
Tiger
Fakta om underater av tiger
Organisering
Kahna NP
Inntrykk langs veien
Bandhavgarh NP
Landsbybesøk
Panna NP

 

India

Reisemål
India er digert!  Hvor skal man reise når man bare har 12-13 dager til rådighet?  Det er ikke lett å velge. Vil man fotografere og oppleve fargerike mennesker og kultur, er delstaten Rajasthan stedet.  Ønsker man å se fugler, være pipolog og fotografere det som flyr, er det nordlige India, i skyggen av Nepal stedet. Spektakulære strender og eksotisk kystkultur finner man i sørvest, i delstaten Kerala.  Vi ville møte tigeren og valgte delstaten Madhya Pradesh i det sentrale India.  Her skulle vi reise i de tre nasjonalparkene Kanha, Bandhavgarh og Panna.

Tiger - Panthera tigris
Hvorfor ville vi reise så langt bare for å se og fotografere et kattedyr?  Nå er livet i nasjonalparkene i India langt mer enn tiger. Her finnes det mange andre store pattedyr og ikke minst et rikt fugleliv og en frodig vegetasjon.  Tigeren er uansett i en særstilling. Den vakre, gule og svarte katten er på randen av utryddelse. I løpet av de siste hundre år har 97% av jordas tigre forsvunnet.  I dag er det noe slik som 2500 reproduserende individer i gjen, fordelt på seks underater. Tre underarter har dødd ut i side 1937 (se tabell nedenfor). Tigeren forsvinner!  Det er ikke mange år før denne vakre katten trolig er borte for alltid.
tiger distribution

Tigeren lever i mange ulike habitater. Den trives i regnskog, lauskog og i boreal barskog der det er snø. Den liker seg best når skogen ikke står for tett, men det er også kjent at den ferdes der det finnes tett mangroveskog. Tigre er også utmerkede svømmere og trives godt i nær tilknytning til vann, der de av og til kan tilbringe deler av den varmeste perioden på dagen. Det finnes også tigre der det er fjell og savanne.  I Bhutan har tiger blitt fotodokumentert  i høyder opp mot 4500 m.o.h. Man har lenge visst at tigre kan ferdes i store høyder, men ikke at de oppholder seg der permanent, noe som nå er påvist nettopp fra Bhutan der en populasjon hoilder til i over 4000 meters høyde.

I dag er samtlige underarter truet, noen kritisk truet.  Ødeleggelse av habitater, fragmentering av bestandene, svakt genbasseng, krypskyting - ikke minst på grunn av et illegalt marked for tigerskinn og etterspørsel etter kroppsdeler fra tiger som brukes i tradisjonell medisin mange steder i østen - og generelle konflikter mellom mennesker på landsbygda og tigre som dreper budskap, er alle årsaker til et sterkt press på arten.

Det mest groteske eksempelet handler om sørkinatigeren (Panthera tigris amoyensis) som på 1950-tallet talte 4000 individer (altså flere individer enn det i dag finnes av alle underarter til sammen). I 1959 erklærte Kina sørkinatigenen som "en plage for nasjonen" med den følge at den ble jaktet nesten til utryddelse. I 1977 endret Kina holdning og siden 1997 har det pågått et arbeid for å tilbakeføre underarten til naturen der den ikke har vært observert de siste 20 årene.  Sørkinatigeren er mest trolig utdødd i naturen. Det finnes nå drøyt 70 sørkinatigre i fagenskap. Les mer om underarten og om forsøk på å tilbakeføre sørkinatigeren til naturen HER.

Hvordan forvaltes tigeren i det sentrale India i dag?  Hvordan ser tigerens leveområdene ut?  Hvordan oppleves det å møte en tiger i sitt naturlige habitat? Det var slike spørsmål vi ønsket å få svar på med vår reise til india.

 

Fakta om underarter av tiger, Panthera tigris ssp.
Underart Utbredelse
Antall
(ville)
IUCN Annet
SIBIRTIGER
(P. t. altaica)
Sikhote-Alinfjellene i Øst-Russland,
Changbaifjellene i Nordøst-Kina,
nordspissen av Nord-Korea
Ca. 360
individer
EN
(truet)

Regnes som verdensstørste kattedyr.
Mer langhåret og med tettere pels enn
sine slektninger.
Sky med svært store territorier.

 SØRKINATIGER
(P. t. amoyensis)
Sørøst-Kina  < 20
individer
CR
(kritisk
truet)
 Blant de 10 mest truete dyreartene i verden. Muligens utryddet i vill tilstand.
Ikke observert de siste 20 år.
72 individer finnes i dyrehager.
 INDOKINATIGER 
(P. t. corbetti)
Kambodja, Kina, Laos,
østlige Myanmar, Thailand og Vietnam
 202-352
individer?
 EN
(truet)
 Tidligere slått sammen med
Malaysiatigeren, men beskrevet
som egen underart i 1968.
Lite kjent, antallet ville
eksemplarer er usikkert.
 MALAYSIATIGER
(P. t. jacksoni)
 Malayahalvøya i Malaysia  493-1480
individer
EN
(truet)
 Tidligere klassifisert som Indokinatiger, men undersøkelser i 2004
avslørte at det her er snakk om en
egen underart.
SUMATRATIGER
(P. t. sumatrae)
 Sumatra, Indonesia  441-679
Individer
CR
(kritisk
truet)
Trolig isolert på Sumatra i 10-12.000 år.
Muligens en egen art.
Den minste av underartene.
 BENGALTIGER
(P. t. tigris)
India, små populasjoner
også i Bangladesh, Bhutan, Nepal og deler
av Kina
 < 2500 EN
(truet)

Den mest tallrike av underartene.
Omkring 1700 individer i India i dag.
"Project Tiger" ble lansert i 1973 for å bevare tigeren i India, men klarte ikke å
avdekke og forhindre omfattende krypskyting som førte til tilbakegang
i bestanden.

 BALITIGER
(P. t. balica)
 Bali, Indonesia  0 EX
(utdødd)
Jaktet på til utryddelse:
Siste eksemplar drept i 1937.
 KASPITIGER
(P. t. virgata)
Fra sør for det Kaspiske Hav, Tyrkia og Iran
til Xinjang, Kina.
 0  EX (utdødd) Siste observasjon tidlig på 1970-tallet.
 JAVATIGER
(P. t. sondaica)
 Java, Indonesia  0 EX
(utdødd)

Siste observasjon i 1979.

 
 

Organisering
Det er ikke enkelt å reise på egen hånd i India.  Selvsagt lar det seg gjøre, men mye tid vil gå tapt ved feilnavigering og fordi man vil oppleve store kommunikasjonsproblemer. Vi valgte å samarbeide med naturfotografen Arnfinn Johansen, kjent i Norge som vinner av Nordic Nature Photo Contest (2011), som har vært flere ganger i India. Takket være hans hjelp, fikk vii stand et reiseopplegg som skulle vise seg å fungere perfekt. Etter hans råd satte vi opp en privatsafari i samarbeid med guiden Chandraveer Singh ("CV"). Dette skulle dette vise seg å være et lykkelig valg.  Opplegget gikk på skinner, logistikken fungerte perfekt, alle nødvendige formaliteter var klarert på forhånd og vi kunne koinsentrere oss om opplevelsene.

Egentlig hadde vi tenkt å reise til India for ett år siden, i påsken 2013. Imidlertid satte Indias høyesterett en stopper for dette. På grunn av vannskjødsel i driften av nasjonalparkene (og sikkert på grunn av en mengde konflikter som vi ikke kjenner til), valgte høyesterett i en periode i 2012 og stenge all tigersafari i parkenes kjerneområder. Forbudet ble delvis opphevet høsten 2012. Etter det vi forstod på CV og fra andre vi møtte på reisen, har denne historien vært kontroversielt og ført til endringer i hvordan parkene i dag drives, noen som kan synes å ha vært påkrevd (uten at vi har detaljkunnskaper om hva som tidligere fungerte og ikke fungerte). I perioden 2012-2013 var det imidlertid en sterk nedgang i antallet turister som besøkte tigerreservatene.  Selv valgte vi å utsette turen ett år, fra 2013 til 2014.

For parkene vi besøkte er det i dag helt nødvendig å forhåndsbestille og forhåndsbetale safarier (klikk på logoen til venstre).  Det er "Skogbruksdepartementet" ("Forest Department") som administrerer parkene . Man kan bestille to "game drives" hver dag, en om morgenen (vanligvis kl. 06.00 - 10.00) og en om ettermiddagen (vanligvis kl. 15.30 - 19.00).  Parkene vi besøkte var delt i ulike soner og vi måtte velge ulik sone (eller rute) på hver tur. Alt dette hadde CV ordnet på forhånd. En halv dag i uken kan parken være stengt, dette må man undersøke før man bestiller. Ved innkjøringen til parkene er det kø og man blir sjekket mange ganger før man kommer inn. Passet blir kontrollert hver gang.  Porten åpner helt presis og så strømmer bilene inn. Det er imidlertid et maksimum antall biler som får lov til å slippe inn hver økt. I Kanha, som var den største parken vi besøkte, var dette antallet 40. Dette begrenser antall besøkende.
Bilene som brukes på "game drives" er åpne, firehjulsdrevne jeeper med plass til maksimalt seks personer. Hver bil har en egen sjåfør som vanligvis kommer fra lodgen der man bor. I tillegg må man ha en lokal guide som er ansatt i parken, tilhører lokalbefolkningen og er lokalkjent.  Her er det et åpenbart og fornuftig mål å sysselsette mange mennesker.  Hvis bilen er full er det altså 8 personer ombord i en trang jeep. For fotografer blir det trangt om plassen.  Vi var bare tre gjester i bilen og jeg kunne ha et sete for meg selv, mens Lise og CV delte baksete.  Jeg fotograferte med monopod, noe som fungerte greit nok.  Litt større plass og bedre mulighet for å bruke "bean bag" hadde gjort fotograferingen lettere. Sammenlignet med fotografering fra taket og vinduer på landcruiser slik vi er vant med fra Kenya, er det trangt i India.
Tigersafari er hardt arbeid. Det er som å gå på jobb, men du verden for en fornøyelig jobb! Vi var oppe før kl. 05.00 hver dag, avsted til inngangen kl. 05.15 og så klar tidlig i bilkøen ferdig innsjekket til kl. 06.00.  Egentlig er dette litt for sent hvis man tenker fotolys. En halvtime tidligere hadde vært enda bedre.

Vel tilbake på lodgen om formiddagen, blir det å ta en dusj, spise lunsj og ta en strekk i skyggen på altanen eller på køya før neste økt som starter kl. 14.30.  Slik går dagene, fullt kjør med fantastiske naturopplevelser hele tiden.

Kanha Nasjonalpark
Kanha NP ble opprettet i 1955. Parken dekker 940 kvadratkilometer, og sammen med en buffersone på drøyt 1000 kvadratkilometer og det tilstøtende området "Phen Sanctuary" på 110 kvadratkilometer, utgjør komplekset det som kalles Kanha Tiger Reserve, som er det største verneområdet i det sentrale India. Det var sal- og bambusskogene, gresslettene og ravinene i Kanha som inspirerte Rudyard Kipling til å skrive den berømte Jungelboken i 1894.

Da vi var i Kanha, midt i april, hadde sal-trærne (Shorea robusta) nylig sprunget ut. Hele parken var full av vårgrønne blader på kullsvarte stammer. Vakkert!
Vi hadde valgt Kipling Camp som vår base.  Dette stedet kan anbefales på det varmeste!  Her er det en hyggelig, uformell atmosfære.  Store hytter ligger lunt till i skyggen av trærne og lodgen ligger ikke mer enn 5-10 minutters kjøretur fra parkinngangen, noe som avgjort er en fordel. Stedet drives i dag av Belinda Wright som er en velrenomert naturfotograf og naturvernforkjemper i India.
En atraksjon i leiren er elefanten "Tara", en av de mest berømte asiatiske elefanter i verden. Det var denne elefanten Mark Roland Shand reiste tvers gjennom India med, en reise som resulterte i boken Travels on My Elephant. Tilfeldigvis døde Shand i New York 23. april 2014, altså like etter vi hadde avsluttet vår reise i India.

Tara kom til Kipling Camp i 1989 og der er hun den dag i dag.  Hver dag følges hun ned til elven for å bade, noe som gjestene i leiren kan være med på.  Vi satt på ryggen til Tara og hun fraktet oss gyngende til elven mens langurapene hylte i trærene omkring. Nå visste vi at vi var i India!  Neste morgen var det tidlig ut på første "game drive" i et nytt land!
Kanha National Park
Fredag 11. april:
Det er alltid spennende når en "game drive" starter.  Hva kommer til å skje? Vi er bortskjemte fra Afrika der det er "action" nesten hele tiden. Dyrene kommer tett som hagl og man har vanskelig for å skille opplevelsene fra hverandre.  Slik er det ikke her. I Kanha er det relativt tett skog med lysnninger innimellom.  Flokker med Aksishjorter her og der, noen store Gaur-okser i lysningen og mange lyder av dyr fra skogen, men på langt nær så tallrikt og mangfoldig liv som på den afrikanske savannen. Det visste vi.  Ingen nedtur, men som forventet. Vakker og spennende natur, men anderledes enn den på et stort kontinent lenger sør.

De grå langurene er raske og vokale aper. Semnopithecus entellus, en av syv arter i slekten, alle med utbredelse i landene sør for Himalaya. De livlige apene lever i forskjellige sosiale grupper. Enten en enslig hann sammen med flere hunner og unger, flere-hann-grupper som inneholder mange hanner og hunner av alle aldre eller grupper med bare hanner i alle aldre.

Vakre er de uansett og svært fotogene, særlig når en hunn bærer på en nyfødt unge.  Det var en familiegruppe av grå langurer som ble det første virkelig gode motivet denne første morgene i Kanha. Fire voksne og tre små unger satt på en stein med den grønne sal-skogen som bakgrunn. Steinen der apene satt lå midt en skråning slik at vinkelen til motivet ble ørlite oppover, akkurat perfekt synes jeg. Senere denne dagen skulle det dukke opp et nytt spennende, men helt anderledes motiv med en grå langur.
Så skulle det ikke gå lang tid før vi fikk vårt aller første møte med bengaltigeren. 5-6 jeeper stod oppstilt langs stien og folk speidet ivrig inn i krattet og pekte.  To mahouter (elefantførere) på hver sin elefant var inni krattskogen og var tydelig på utkikk etter en tiger.  Brått kunne vi se en bevegelse i det lange gresset, en tiger kom til syne! Fantastisk kamuflert! Den svarte og gule fargetegningen gjorde den store katten nesten usynlig.
Mahoutene presset på fra skogen og tvang tigeren i bevegelse.  Med et fresende uttrykk og sinte øyne kom den ut av krattet, bykset over veien mellom en jeep og en elefant og forsvant i skogen på andre siden av stien.  Det hele varte mindre enn 5 sekunder, men du verden for en opplevelse. 

Jeg rakk å fyre av noen knepp og da jeg kom hjem og fikk studert bildene i rolige omgivelser, så jeg hvorfor mahoutene hadde vært på utkikk etter akkurat denne tigeren.  I venstre side hadde den unge hanntigeren et hull, en tydelig skade. Senere fikk vi vite at hullet i buken skyltes en slåsskamp meed tigerens brødre. Det går hardt for seg i jungelen, men trolig vil tigeren overleve. Parkvaktene følger med fra elefantryggene.

I løpet av sekunder var tigeren borte.  Vi hadde fått et raskt glimt av den stripete katten. 

Kana NP har mye skog med lysninger innimellom. Man må derfor regne med at tigermøtene kan bli kortvarige.  Mern ikke la tiger ta all fokus. Kana NP har et yrende dyre- og fugleliv som er verd å få med seg.  Om ettermiddagen var det ut på ny "game drive".  Det skulle ikke bli tiger denne ettermiddagen, men vi fikk nærkontakt med noe av det andre spennende livet i parken.

Et fantastisk motiv dukket opp langs stien i sal-skogen. En voksen  grå langurapehann hadde satt seg under en av de sorte stammene.  Veien buktet seg mellom saltrærne og det så nesten ut som om apen voktet over den.  Fargene var mørke og lyset var svakt.Av og til satte langurapen i med kraftige varselskrik. Da blottet den de skeive, gule tennen sine. En gullgruve for en reguleringstannlege.... og for en naturfotograf.
India er kjent for sine påfulger. Den grønne påfuglen (Pavo cristatus) er utbredt i India, Nepal, Bangladesh, sørlige Pakistan, i det nordlige Sri Lanka og på deler av Laccadivene.  I Kanha NP hører man de høye skrikene fra påfuglhannene hele dagen.  Av og til sprer hannene halen ut i all sin prakt for å imponere hunnene.  På andre siden av et lite vann, skjedde akkurat dette. Påfuglhannen i full blomst, til og med refleksjoner i vannflaten. Holdet var langt, på med konverteren. Ikke ideelt, men det fikk stå sin prøve. Resultatet ble helt greit synes jeg.
Denne ettermiddagen kom vi også tett på tre indiske hovdyr.  Den store gauren, lokalt omtalt som 'bison' selv om den ikke er beslektet med den amerikanske bisonoksen i det hele tatt, er et fantastisk oksedyr.  Gaur (Bos gaurus) er det største av alle ville oksedyr (underfamilie Bovinae) og har i dag status som sårbar (VU) i IUCNs rødliste fordi skogshabitatene der gauren trives nå ødelegges. Habitatødeleggelse er den viktigste årsaken tiol at arter forsvinner. Kanha NP er et av de beste stedene for å se gaur.
Det aller vanligste hovdyret i Kanha NP er aksishjorten (Axis axis), den finnes det tusenvis av i Kanha og utgjør hovedføde for tigerne. Varselskriket fra dette hjortedyret er et nyttig signal når man skal oppspore tigeren. De store hannene sender dessuten ut sine brøl for å markere territoriet hele tiden.
Et vanlig, men allikevel relativt sjeldent observert hovdyr i Kanha NP er Indiamuntjaken (Muntiacus muntjak) som tilhører bjeffehjortene, et navn de har fått fordi de gir fra seg en bjeffende lyd når de blir skremt.  Indiamuntjaken er liten (15-35 kg og ikke mer enn 35-60 cm høy) og holder til på skogbunnen i tett krattskog. Den er derfor vanskelig å oppdage og enda vanskeligere å fotografere. Vi var heldige og kom over et eksemplar som var tålmodig like ved stien.

Lørdag 12. april
Ny tidlig morgen. Klokka ringte halv fem. Ferie eller arbeid?  Spiller ingen rolle, dette er givende opplevelser langt hjemmenfra.  Man får satt sin egen tilværlelse i perspektiv og lærer masse om naturen her.  Vanlig prosedyre. Te på terrassen. Inn i jeepen og bånn gass til inngangen. Sjekke inn, få en guide ombord. Vente på at klokka skal bli seks. Inn i parken. Fram med kameraet, klar til action.  Man blir fort vant til opplegget.

Først en påfugl i gresset. Vakkert motiv. Man blir ikke lei av og studere disse vakre fuglene som gjør sitt ytterste for å imponere hunnene - akkurat som oss. Seksuell seleksjon. Den vakreste (dyktigste) hannen får spre genene sine.
Så en tiger.  På langt hold. En søvnig tiger som promenerte oppå en voll mellom salskogen og et vannhull.  Direkte motlys. På med konverter og et forsøk på å få et bilde i en temmelig håpløs situasjon.  Slik er det, offroad-kjøring er strengt forbudt og man må ta det som kommer. Noen ganger helt innpå i fantastisk lys, andre ganger langt unna i mer utfordrende lys. De mørke trestammene og lyset gjennom de grønne bladene skapte ikke desto mindre en interessant effekt.
Sambarhjorten (Cervus unicolor) er tallrik i Kanha NP og utbredt over store deler av India. Vi kom over en flokk inni en mørk skog. Lyset slapp seg ned gjennom lysninger i løvtaket og bakgrunnen var opplyste blader på saltrær. Selve hjortene beitet i skyggen. Med andre ord... nok et utfordrende motiv.
Til slutt denne formiddagen møtte vi en Vekselskogørn (Nisaetus cirrhatus) som åt på et gammelt bytte i skogkanten. India har mange rovfugler og denne ørna, som lokalt kalles 'Crested Hawk Eagle', er en av de vanligste og vakreste.  Ørna var tålmodig og hadde veldig god tid. Dagen etter da vi kom forbi samme vei, satt den fortsatt på samme sted.
Om ettermiddagen var det ut igjen, nå på jakt etter den store hanntigeren "Muna" som holdt til omkring en innsjø på andre siden av et bratt høydedrag. Vi fant tigeren, men kunne bare skimte den på langt hold.  Varselropene fra de grå lemurene og aksishjortene hjallet i skogen, men tigeren var doven og kom ikke nærmere.  Tigeren blåser vel i turistene når den er mett og vil sove.

Søndag 13. april
Mye folk ved inngangen i dag siden det er søndag. I helgene kommer inderne på safari.  Dette ble en varm dag. Sola sted opp over de store saltrærne like etter klokken seks og vi var vel innenfor parkinngangen. En spektakulær stemning.
Vi ville lete etter tiger i dag også. På veien kom vi tett på en shikrahauk (Accipiter badius), en av de minste og mest tallrike rovfuglene i Kanha NP.  Øynene var gule, så dette var en hunn. Hannen har røde øyne.
Ikke lenge etterpå traff vi et par sjakaler. Den indiske sjakalen (Canis aureus) er ganske vanlig og utbredt over hele India. Vakkert hundedyr som oppførte seg veldig likt svartryggsjakalene vi var så vant med å se i Afrika.
Så møtte vi tigeren vår midt på dagen. Steikende sol og opp i mot 40 grader C.  En doven tiger som tok en høneblund i det lange sivet like ved et lite tjern. Vi ventet i varmen. Jeeper kom og jeeper kjørte, men tigeren lå like stille..... helt til den brått rørte på seg, løftet hode snuste litt i luften, reiste seg og forsvant i sivet.
Vi dro til rasteplassen for en velfortjent frokost. Det hører med til historien at mens vi inntok medbrakt mat, kom tigeren ut av sivene, ruslet over veien og la seg til og sove i et skogholt..... uflaks.... tålmodighet forlat meg ei! 

Heldigvis fikk vi bra bilder av beryllbieeteren (Merops orientalis) like før tigeren forsvant.  Bieeterne er en av mine favorittgrupper av fugler. De små og elegante fuglene som lever av å spise bier og andre insekter og bl.a. kan røve bikuber, finnes i mange arter i tropiske og subtropiske land.  Som bilde nedenfor viser setter de seg ofte på strå og tynne greiner og kan fotograferes mot en helt stilren bakgrunn.
I Kanha har de et egen sted der man må gå innendørs for å spise medbrakt frokost eller lunsj. Det er ikke love å spise i jeepen ute i parken mens man kjører. På rasteplassen vrimler det av tykknebbkråker (Corvus macrorhynchos) som leter etter mat. Tamme som parkfuglene her i landet.  jeg prøvde meg med noen bilder og har valgt ut et som jeg har konvertert til svart/hvit. Ingen detaljer i kråka, men det var faktisk meningen.
Ettermiddagen denne søndagen skulle bli minnerik, men ikke på grunn av tigermøte. På vei opp en kronglete sti over åsen vi hadde kjørt noen ganger før, fikk CV øye på en blåskjeggbieeter (Nyctyornis athertoni), en ikke helt vanlig art av bieetere og relativt sjelden sammenlignet med beryllbieeteren som vi så flere ganger daglig i Kanha.  Den lille fuglen satt langt unna og ganske høyt oppe i trekronene. Konverteren måtte på og bildet nedenfor er beskåret ganske hardt.
Vel nede på andre siden av åsen og inne i den tette skogen, hadde jeepene hopet seg opp. Tiger! Nei, ikke tiger, men python!  En svær pythonslange å tvers over veien og solte seg!  En fullvoksen kvelerslange, over tre meter lang, trolig nærmere fire.  Den indiske pythonslangen (Python molurus) er vidt utbredt i det sør- og sørøstlige Asia og kalles 'Ajgar' på hindi. Den har status som nær truet (NT) i IUCNs rødliste.  Normalt ikke farlig for mennesker, men dersom denne karen får taket rundt deg og klemmer til, ligger du dårlig an. Etter et måltid, som oftest består av et pattedyr, en fugl eller et annet krypdyr, tar slangen en pause i spisinger. Den lengste fasteperioden som har vært registrert er to år! 

Pythonslanger er relativt tallrike i Kanha, men de er sjeldne og se fordi de vanligvis lever godt kamuflert på skogbunnen og holder seg helt i ro.  Dette var et unikt møte og den første ville pythonslangen vi har sett på alle våre turer til tropiske strøk.






Mandag 14. april
En ny dag med nye muligheter. Sola steg som vanlig opp over tretoppene like etter klokken seks og farget himmelen orange. Varmen kom sigende fort i dag.
Vi ventet en god stund på en tiger som sov i gresset samme sted som vi hadde sett tigeren to dager tidligere.  Det var en mor med to store unger som holdt til her.  Etter tålmodig venting og da sola varmet opp soveplassen, reiste hun seg og vandret dovent mellom de store gresstuene på jakt etter et nytt, mer skyggefullt sted å sove. På nytt hadde vi fått et glimt av tigeren, men mer skulle komme.


Tirsdag 15. april
Siste "game drive" i Kanha. I formiddag skulle vi til Moki-sonen, en helt annen del av parken enn den vi hadde holdt oss i hittil. Og hvilken fantastisk formiddag det skulle bli!  Moki-sonen lå langt unna, så vi kostet på for å nå fram før sola kom alt for høyt på himmelen.  Som vanlig kjørte vi i tett skog med lysninger inni mellom. Ved lysningen stoppet vi, slo av motoren og lyttet etter varselsignaler fra langurer og aksishjorter.  Samtidig speidet guiden hele tiden etter tigerspor i veien.  Tigerne liker å gå på skogsveiene, særlig om natten og tidlig om morgenen, det er enklere enn å snirkle seg fram i den tette underskogen. Det varte ikke lenge før de første sporene dukket opp og de var rykende ferske.

Vi stoppet og alle speidet spent inn i en lysning i skogen. Langurapene brølte, det samme gjorde en påfugl.  Helt stille!  Tiger!, roper guiden. Vi ser ingenting. Videokameraet surret og gikk hele tiden.  Bilde nedenfor er hentet fra videofilmen og viser lysningen vi stirret så intens på.  Kan du finne tigeren?

 

Fant du den ikke?  Klikk på tigeren for å se hvor den er.



 

 

 

 

Etter hvert ser vi den, Jungelbokas tiger.  Som en ånd kom den smygende i skogkanten. Den ligger helt stille og speider.  Brått reiser deg seg, skrider over lysningen og ned i en fordypning i terrenget.  "Det var det", tenker vi. Litt slukøret. Ikke tid til å ta et eneste bilde.

Men det er ikke slutt med dette.  Vi fortsetter på stien, hører varselropene flytte seg og stopper der bambusskogen står tett langs veien. Det er Lise som ser de gule og svarte stripene først. Tigeren går helt i ett med bambusen, fullstendig tilpasset miljøet den lever i. "It is comming", hvisker guiden.  Ut av skogen og inn på veien, verdens vakreste tiger.
Tigeren følger veikanten et stykke før den bestemmer seg for å krysse veien. Den følger hjulsporene og møter en jeep full av fotografer. Spennende motiv: "Turister i Jungelboka".


To minutter på veien og så stikker tigeren til skogs igjen.  Den ble nok lei av oss turister.  Men det skulle bli nok et fantastisk møte med skogens konge.

Vi fortsatte på skogsbilveien og lyttet nok en gang etter varselrop fra langurer og aksishjortene. Etter 20 minutter skjer det noe ved en liten lysning. To aksishjorter flykter i panikk over sletta.  Noen jeeper har parkert på veien. To-tre biler fulle av folk foran oss.  Signalene er ikke til å ta feil av: Tigeren kommer tilbake!

Så skjer det. En parkvakt på motorsykkel kommer bak oss. Til og med i uniform! Men veien er stengt. Alle venter i spenning på at tigeren skal komme ut av skogen og krysse veien, bare ikke parkvakten.  Roper og skriker! Han skal forbi på motorsykkelen sin! Vi prøver å signalisere at det er en tiger på gang. Alle venter spent, bare ikke han i uniform på motorsykkel. Hissigere og hissigere. Til h.... med tigeren! Hva er det egenlig han skal? Kanskje kona har termin? Hvem er det egentlig han skal passe på?  Tigeren?  Turistene? Motosykkelen? Veien? Grøss og gru for en uproffesjonell tjenestemann!  Godt at veien er stengt!

"Nå kommer den", hvisker folk og peker.  Jeg lener meg ut på høyre side av bilen. Akkurat så vidt fri sikt med teleobjektivet. En inder med brei rygg krøker seg sammen i bilen foran oss. Får håpe han ikke reiser seg opp, han er stor som en låve. Det er jeg og. Ut av skogen kommer tigeren. Stirrer ned i bakken, men løfter hodet et øyeblikk og sender et sultent blikk rett inn i kameraet. Det er som om den sier: "Jasså, du er her også...."  Så er den borte.... for alltid.  Vi hadde møtt Shere Kahn.
Etter dette trengte vi å puste ut.  Parkvakten på motorsykkelen fikk forresten ikke sett tigeren.  Like greit.  En langurmor med nyfødt kikket på oss fra sin ammeplass i et tre. Her var hun i sikkert skjul for all verdens tigre og turister.  Vakkert var det.
Etter lunsj på panseret fortsatt vi runder i Moki-sonen og kom til noen flotte våtmarksområder.  Her gresset den sjeldne Barasingahjorten (Rucervus duvaucelii).  Med en bestand på omkring 2000 er den klassifisert som "sårbar" (VU) i IUCNs rødliste.  Med et tolv-taggers gevir og en vekt på 170-180 kilo er hannene et imponerende syn.

På samme sted fant vi dvergdykkeren (Tachybaptus ruficollis), Europas minste lappdykker, men med en utbredelse som strekker seg langt utover Europa. Arten er utbredt fra deler av Vest-Europa gjennom det meste av Afrika sør for Sahara, India og store deler av Sør-Øst Asia.  En vakker liten fugl. Trærne speilet seg i vannet og gjorde vannflaten grønn.
Til slutt denne fantastiske formiddagen kom vi over en flokk aksishjorter som drakk vann av et lite tjern.  En mor med to store kalver stod tett sammen og var åpenbart nervøse for at et rovdyr skulle lure i buskene.  Den drivende tørsten tvang dem ned for å drikke. Motivet ble storartet.
Vårt opphold i Kanha NP og på Kipling Camp var over.  Etter lunsj stuet vi alt utstyret inn i bilen og satte kursen nordover mot neste reisemål... Bandhavgarh Nasjonalpark. 

Inntrykk langs veien
Mens vi kjørte langs veien, forsøkte jeg å fotografere folk og fe. Ikke lett siden vi bare slakket litt på farten av og til. Vi tok ikke fotopauser.  Nedenfor er noen inntrykk fra reisen mellom Kanha og Banhavgarh.







Bandhavgarh Nasjonalpark
Bandhavgarh NP ble opprettet i 1968 og en er an de mest populære nasjonalparkene i India. Selve nasjonalparken (tigerreservatet) er 105 kvadratkilometer i utstrekning, men sammen med buffersonene Umaria og Kanti, dekker hele området 437 kvadratkilometer. Parkens mest kjente sted er Bandhavgarh Fort som ligger på Bandhavgarh Hill, 811 m.o.h. og bygget for omlag 2000 år siden.

Vegetasjonen her er anderledes enn i Kanha, ikke på langt nær så mye sal-skog, men et stor innslag av andre eksotiske treslag og som vanlig mye bambus.  Her er det tørrere og varmere enn i Kanha, mend skyggetemperaturer over 35C midt på dagne da vi var der midt i april.  Om sommeren (juni), like før monsunen, kommer skyggetemperaturene opp i over 45C, av og til helt opp i 48C. Det er for varmt for arbeid og turisme og parkene holder stengt.
Vi hadde valgt den vakre Kings Lodge som base.  CV hadde vært sjef her inntil for 4 år siden og var godt kjent.  King's Lodge lå nær parkinngangen og var et utmerket sted å bo med tanke på besøk i nasjonalparken.
De store 'Hadua'-trærne (Erythrina suberosa) blomstret på bar kvist og var tallrike i parken.  Ikke glem å ha et øye for vegetasjonen i tropiske strøk, mangfoldigheten er stor. Treet, som kalles ' Corky Coral Tree' på engelsk har en svært sterk, tykk og korkaktig bark og er iøynefallende med sine store klaser av irriserende orangerøde blomster som etterhvert utvikler seg til 8-10 cm store frukter.



Onsdag 16. april
Tidlig av sted til parkinngangen. Her slapp vi inn så tidlig som klokken halv seks noe som gav oss en halvtime ekstra med gyllent morgenlys.  Vi er i 'Tala zone' og må vi kjøre en rundløype som tar hele fire timer. Her holder den store, 10 år gamle hanntigeren 'Bamera' til og det er denne vi er på jakt etter nå. Den dominerende hannen er i ferd med å bli detronisert fra territoriet av to 3-4 år gamle hanner som gjerne vil overta kontrollen her.  Livet til Bamera går ubønnhørlig mot slutten. 

Vi hører som vanlig varselrop som flytter seg i skogen.  De høylydte skrikene fra noen languraper like ved blir mer og mer intense.  Brått ser vi noe som beveger seg i gresset i skogkanten og jammen kommer den gamle hanntigeren smygende rett mot oss.  Et fantastisk skue! Bamera passerer oss og luntrer rolig parallellt med bilen på bare 2-3 meters avstand.  Hvis den hadde villet, kunne den lett tatt oss der vi sitter å den åpne jeepen og betrakter det imponerende dyret.

Bamera er tydelig merket av er hardt liv. På snuten har den et gammelt arr som går tvers over nesa.  På den venstre forlabben har den et sår som forteller om en nylig 'fight' med en annen tiger.  Snart vil de to unge hannene overta. Bameras revir snevres inn. En dag om ikke alt for lenge vil den gamle hannen måtte ta den siste kampen og tape.  Deretter blir den forvist og døden blir neste stasjon.  Slik er livet i jungelen.
På vei tilbake til lodgen kom vi over gressnattravnen (Caprimulgus affinis). Retter sagt, vi hørte det vakre spillet til fuglen lenge før vi oppdaget den under en liten busk. Det er første gang jeg har klart å fotografere en nattravn.

Landsbybesøk
Om ettermiddagen onsdag 16. april besøkte vi landsbyen Jwalamukhi, en halv times kjøring fra lodgen i Bandhavgarh.  Nasjonalparken er stengt hver onsdag ettermiddag, så dette var en god anledning til å gjøre noe annet enn å jakte på tigre. På landsbygda er menneskene bønder, fattige bønder!  De dyrker hvete, mange slags grønnsaker i vekselbruk og har husdyr.  Tre eller fire generasjoner deler ofte bolig.  Arbeid til livets opphold og en tilværelse langt fra den vi har her hjemme.  Nedenfor er noen få fotoinntrykk av menneskene på gåren vi besøkte i Jwalamukhi.




Torsdag 17. april
Vi har kommet til vår andre dag i Bandhavgarh. Ingen tigre i dag, men vi  treffer på noen "nye" organismer og kommer tett innpå et beruset villsvin som spiser av frukter på bakken.  Fruktene innholder et stoff som nærmest paralyserer villsvinet slik at det ikke stikker av selv om vi bare står noen meter unna, men spiser som besatt fra bakken der det roter med snuten i lauvverket.  Villsvinet i India (Sus scrofa) er kjent for å være svært aggressivt og sky og er samme art som det europeiske villsvinet, men skiller seg fra dette ved å ha tynnere hud. Dagen etter, altså 24 timer senere, er svinet fortsatt opptatt med å ruse seg på samme sted! Svineri!
Vi møter også de grå langurene på nytt, flokkevis av dem. Og så treffer vi den andre apen som er vanlig her, rhesusapen (Macaca mulatta). Den er den vanligste apen i det nordlige India selv om vi ikke har sette den ofte hittil på vår reise. Rhesusapen er imidlertid knyttet nært til mennesker og er vansligere å observere i byer og landsbyer enn i nasjonalparker.

Om ettermiddagen er det selvsagt ut i jeepen på nytt, dette begynner å bli en vane. En fantastisk vane!  I bilkøen mens vi venter på parken møter jeg tre fotogene jenter, jeg kan ikke holde meg og må ta noen bilder. Glade småpiker.
Ellers blir det fuglenes ettermiddag. Vi får se den relativt sjeldne hinduhornfuglen (Anthracoceros coronatus). Den vakre fuglen er ikke i ro lenge og sitter blant tett vegetasjon, men jeg lyktes i alle fall med å forevige arten.  Fantastisk fugl!

Brillevipa (Vanellus indicus) er ikke bare fargerik og elegant, men også svært tallrik.  I dag kommer vi nærme arten i flott lys. Og så endelig ei ugle. Inni et lite hull i et sal-tre sitter ei landsbyugle (Otus bakkamoena) og sover. Liten fugle i et lite hull på lang avstand. Dette blir en utfordring og konverteren må fram. Nå hadde ei større tele vært bra å ha!  Øynene er delvis lukket og det merkelige fjeset gløtter ned mot oss.


Til slutt denne dagen, da sola sank lavt i vest og skogen ble gyllen, dukket Indias største antilope opp. Blue Bull (Boselaphus tragocamelus). På indisk kalles dette vakre hovdyret for 'Nilgai'. Tre hunndyr beitet på en slette. I utseende minner de litt om den afrikanske Eland-antilopen.  I Bandhavgarh (og Kanha) er ikke denne antilopen vanlig å se, men blir vanligere jo lenger vest i India man kommer. Gledelig er det at antallet Nilgai-antiloper er økende, det er jo på langt nær alle dyr i India som viser den bestandsutviklingen.

Fredag 18. april
Formiddagen var solrik og vakker, men stille. Tigrene sov.  Vi fant mange spor som var avsatt om natten, men ingen tiger ville vise seg for oss akkurat nå. Det hadde tordnet kraftig om natten, kanskje tigrene er redd tordenvær? En svartvingeglente satt høyt på strå i toppen av et blomstrende "Corky Coral Tree" og speidet etter smågnagere den kunne fange til lunsj.  Det ble en tidlig lunsj på oss også denne formiddagen.
Var formiddagen slakk, skulle ettermidagsøkta bli desto mer actionfylt. Det gikk rykter om et sambarhjortkadaver i skogen like ved veien. Tigermor hadde vært på jakt og vi håpet å få se tigrne spise av byttet. Vi hastet av sted gjennom skogen.

Men så vel ble det ikke.  Mor og tre unger lå og sov langt inni skogen, et godt stykke bort fra veien. Bilene hadde stilt seg opp og alle ventet på at noe skulle skje. De lange linsene var i stilling, tyske rumper og breie rygger struttet i været i bilen foran oss og noen ble irriterte. Fram med vidvinkelen. Ingenting nyttet. Tigerne sov søtt. Ungene lekte i buskene noen minutter før de på nytt gikk inn i hvilen sammen med mor. Timene gikk. Vi fortsatte på rundløypa for å få det beste lyset et annet sted.  Det skulle vise seg å være lurt. På veien ut av skogen passerte vi villsvinet fra i går. Det spiste fortsatt nedfallsfrukt, var ennå i den sjuende himmel og på god vei inn i det åttende...

På vei i rundløypa tilbake mot utgangen av parken kom vi til en stor slette med langt gress. Veien og ei lita elv krysset hverandre midt på sletta.  I skogkanten sto to mahouter på hver sin elefant og speidet ned i gresset. Noe var definitivt på gang.
Like etter ser vi hva det er. Gule og svarte striper i gresset! En stor hunntiger sniker seg fram mellom grasstråene og har kursen rett mot bilen vår.  Ikke er det kø heller, vi er nesten alene.  Sjåføren holder på å miste hodet og trør på gassen for å flytte bilen i rasende fart, men vi får roet ham ned.  Noen av sjåførene trenger definitivt opplæring i hva naturfotografer legger vekt på!

Den vakre katten løfter hodet over gresset og speider. Krysser på skrå foran bilen og freser: Pass dere, her er det jeg som råder! Sant nok. Kameraet arbeider på høygir, men det er vanskelig å fokusere i det lange gresset. Vanligvis bruker jeg ett-punkts autofokus, men manuell fokus lønner seg nå.


Tigeren krysser veien, fortsetter i gresset på andre sida, men snur og kommer tilbake. Krysser veien en gang til. Jubel i en jeep foran oss som får den vakre katten midt i fanget.  Så forsvinner den ned i en sletta og klatrer opp en liten skråning med lange grasstrå.  Helt på toppen, stopper den, snur deg halvveis og speider til høyre og så til venstre. Jeg får et par blinkskudd. I bakgrunnen flyr det store øyenstikkere.  Så forsvinner den, ute av syne. Dette skulle bli vårt siste møte med bengaltigenen for denne gang.


Panna Nasjonalpark
Vårt opphold i India går ubønnhørlig mot slutten. Snart skal vi hjem til Norge. Om morgenen lørdag 19. april sier vi farvell til Bandhavgarh Nasjonalpark og setter kursen nordover til Panna Nasjonalpark som ligger ved elven Ken. Kjøreturen blir varm, 40C minst.  Mens vi beveger oss nordover, ser vi at terrenget forandrer seg. Nå blir det tørrere og varmere og sal-trærene forsvinner helt.

Panna nasjonalpark dekker 542 kvadratkilometer og ble opprettet som et tigerreservat i 1994.  I 2007 fikk parken en utmerkelse som den mest veldrevne nasjonalparken i India.  Dette kunne allikevel ikke forhindre at samtlige tigre i parken ble utryddet i 2009 soim en følge av krypskyting arrangert i samarbeid med noen av parkvaktene. Katastrofe med andre ord!  Siden da har tigeren blitt gjenintrodusert til parken, men bestanden i dag er liten selv om den er voksende.

Panna Nasjonalpark har tre nivåer i terrenget. Fra flate gressletter langs elva Ken, gjennom krattskog og åpne sletter til steinete platåer med lav vegetasjon høyest oppe. Parken regnes for å være blant de vakreste i India, ikke minst på grunn av den spektakulære kløfta 'Dhundhua' som skjærer seg gjennom landskapet. I regntiden strømmer vannet over klippekanten i kløftas østlige ende og fosser 200 meter ned til bunnen.

Vi bor på den vakre Ken River Logde som naturlig nok ligger like ved elva.  Her har vi en fantastisk utsikt over elva og skulle gjerne blitt her mer enn bare en natt.  Avgjort et sted å komme tilbake til. 

Vår sjåfør og guide på to turer i nasjonalparken er Shukra Kumal, opprinnelig fra Nepal og en av Indias beste orinitologer.  Og det er tydelig at Shukra kan sine ting om fugler!  Han tar hver eneste art på lyd, forteller om underarter og fargeformer og er levende opptatt av ornitologien. Fantastisk å ha en slik guide! Vi finner Indiasandhøna (Pterocles indicus) som ikke er sjelden, men svært vanskelig å oppdage der den kamuflerer seg på bakken mellom steinene.
Papegøyer, eller retter sagt parakitter, har vi sett på hele turen. De er sky og holder oftest til høyt oppe i tretoppene. Mange ganger ser vi små flokker i hurtig flukt over tretoppene.  Her i Panna kom vi for første gang relativt tett på halsbåndparakitten (Psittacula krameri). Hannen har en rosa og blå krage rundt nakken og halsen, mens hunne mangler denne fargetegningen.  Vakker fugl!
I Øst-Afrika er gasellene tallrike, men de finnes faktisk i india også.  I Panna ser vi den indiske gasellen ('Chinkara' på hindi), Gazella bennetti på latin. Omkring 100.000 individer lever i det sentrale india og populasjonen er stabil.  De små gasellene flykter i panikk da vi nærmer oss, men vi kommer nær nok til å få arten foreviget på minnebrikka.  Artig opplevelse!
Vi slutter vårt opphold i Indias natur på kanten av Dhundhwa-kløfta. Fantastisk utsikt over et imponerende landskap.  En tiger holder til på bunnen av kløfta, men viser seg ikke.  I stedet sitter en vandrefalk i et tre langt borte og bakenfor den slår en påfuglhann ut halen. 


Vi drikker te og nyter utsikten. Sola stiger høyt på himmelen og det blir tid til noen oppstilte bilder for å ta et fotografisk farvell med CV og Shukra.  India har vist oss mye av sin praktfulle natur. Men mye gjenstår å se.  Slik er det alltid.  Første besøk gir en smak av et nytt land og man får lyst til å smake mer. Derfor kommer vi tilbake...

{jacomment on}


 

 

 

 

 

Du er her: Home Reiser En reise til India