41186-D.jpg

tittel

     
  

Join us to COSTA RICA: 
Wild & Colourful Photo Expedition


'All Creatures Great & Small'

Tour leader: Des Ong, UK

14 - 27 April, 2019

2 spaces available only!

The focus of our trip is to photograph not only the many diverse species of bird
life in this country, but also other interesting mammals, invertebrates and plants
that are often overlooked on more conventional Costa Rican tours. Working with
an experienced naturalist and biologist, and accompanied by myself, a full-time
wildlife photographer, we will be covering a range of habitats and topography.

Download full program
Download terms and conditionds

Contact us at ajnilsen@online.no or +47 91384214

En reise til Svalbard og til 81,5 grader N

polar bearI juli 2012 gikk turen på nytt til Svalbard. Til det norske Arktis. Jeg var om bord på R/K Ulla Rinman med sju andre passasjerer, en besetning på to og skipper Geir Aasebøstøl. Jeg lager mine turer så langt fra et kommersielt opplegg som mulig, sa skipper Geir før vi dro, og det skulle vise seg å være sant – på godt og vondt. Vi fikk isbjørn omtrent på dekk, hvalrosser på nært hold, vi seilte inn i den vakre drivisen, men hadde også nedturer i form av tåke og uvær. Uansett… klimaendringene er tydelige, isen trekker seg tilbake og Arktis er i ferd med å bli isfritt om sommeren.

_________________________________________________________________________

 

Geir Aasebøstøl til minne

Det var med sjokk og vanntro at vi midt i oktober mottok budskapet om at Geir Aasebøstøl var død. Vår skipper ombord på R/K Ulla Rinman, som bare for drøye to måneder siden hadde fraktet oss så langt nord i drivisen det går an å komme, hadde seilt sin siste seilas...

Geir var av hele sitt hjerte opptatt av Svalbard og miljøforholdene i Arktis.  Han elsket isbjørnene og kjente det store rovdyret bedre enn noen, men var sjokkert over issmeltingen og hvor langt nord vi måtte for å finne drivis.  Med filmkamera og skuta si ønsket han å dokumentere hvordan Arktis ble forandret.  Snart er isbjørnen borte fra Svalbard, dette må vi fortelle verden, sa han gjentatte ganger på turen vår.

Nå er du borte, Geir. Du fikk aldri fullført de mange prosjektene du drømte om. La oss håpe at isen i Arktis kan reddes og at isbjørnen fortsatt kan trives på Svalbard - for din skyld, for vår skyld og for hele verdens skyld...det var dette du ønsket. 

Vi lyser fred over ditt minne...

Alf Jacob Nilsen og Ragnvald Andersen
15. oktober 2012

 _____________________________________________________________________________________________

Longyearbyen
Vi startet i Longyearbyen. En av verdens nordligste bosetninger, norsk kommune og administrasjonssenter på Svalbard med drøye 2000 innbyggere (2075 fra mars 2007). Flest nordmenn bor her, men thai er faktisk nummer to i rekken av nasjonaliteter. Den lokale thairestauranten måtte vi jo prøve.

I Longyearbyen traff vi Mari Tefre, en hyggelig og jovial jente og NRK-veteran fra forrige Svalbardtur (2008), og jammen fikk vi lurt henne med på turen. Noen hektiske telefonsamtaler for å organisere jobb og omorganisere ferie, og vips så var hun om bord. Mari har laget filmen Polar Eufori som er vist på NRK flere ganger, en film du bare se! Jan Sivert traff vi også, en kompis fra foto i Flatanger, og som nå bor i Longyearbyen. Han ble dessverre ikke med om bord, men du får bli med en annen gang, Jan Sivert. Og så måtte vi jo innom “Kroa” for å stålsette oss før turen ut i isen. Det gikk bra!

Longyearbyen har mye å by på.  Vi valgte å ta en runde med kameraet og lånte Geirs bil inn til Adventdalen og opp mot Gruve 7.  Her fant vi mange interessante planter, inkludert den velkjente Svalbardvalmuen (Papaver dahlianum) som er utbredt over store deler av Svalbard, på det nordøstre Grønland og i en liten del av Finnmark. Dette er den planten som vokser høyest over havet på Svalbard og en art som finnes i to hovedformer, en med hvite til gulhvite blomster og langstrakt pæreformet kapsel og med mer eller mindre utstående hår på kapseler og stengler. Den andre formen har gule blomster, rund kapsel og kraftig behåring på stengler og kapsler.


Vi så også en liten flokk svalbardrein, en bukk og en simle med årsgammel kalv.  Denne merkelige reinen med det vitenskapelige navnet Rangifer tarandus platyrhynchus, er en underart av reinsdyret på fastlandet og er verdens nordligste planteetende pattedyr. Arten er mindre enn fastlandsreinen og har et kort, rundt hode. Om vinteren blir pelsen svært tykk og isolerer godt mot den bitende kulden, men om sommeren røyter reinen slik fotoet nedenfor viser. I 1925 ble arten fredet og i år 2000 fantes det omkring 11.000 individer på Svalbard.
Like ved byen ligger "hundegården", et anlegg for trekkhunder.  Her hekker rødnebbterna og vi var der med de lange linsene.  Rødnebbterna (Sterna paradisaea) er en fantastisk fugl som trekker fra Arktis til Antarktis hvert år. Ingen andre fugler trekker så langt. Et individ som ble ringmerket i Häslingland i Sverige i juni 2003 ble funnet død på Stewart Island på New Zealand mindre enn seks måneder senere. Fuglen hadde da fløyet 17.500 km fra lokaliteten den ble merket!  Rødnebbterna forsvarer også ungen sine med alle midler, noe vi fikk merke. Pang, sa det, og så fikk jeg en fugl i skallen! 
Så…søndag kveld, halvannet døgn etter at vi kom til Longyearbyen, kastet vi anker og stevnet nordover med R/K Ulla Rinman. Vi var fire fotografer (Ragnvald Andersen fra Flekkefjord, Karim Sahai fra New Zealand, Hans Christian Nielsen fra Köbenhavn og undertegnede), Mari Tefre var filmfotograf, tre extremsportentusiaster (Delphin, John og Poupette) fra Sveits, Skipper Geir, mannskap Mona og Else og så tre gjester som skulle være med de 2-3 første dagene. Litt av en forsamling....


Børge Ousland får lift

Et par dager før vi drog, fikk vi beskjed fra skipperen at “vi får en gjest om bord”. Geir var hemmelighetsfull, men omsider måtte han innrømme at “gjesten” – eller rettere sagt gjestene – var Børge Ousland og to turvenner (Anne Holmberg fra Oslo og Vincent Colliard fra Vestvågøy). De skulle settes i land ved Kapp Laura på nordøstspissen av Nordaustlandet for å krysse breene Aust- og Vestfonna på veil “hjem”. En kosetur på 10-12 dager som Børge Ausland selv kalte opplegget. Å ja, ikke noe for Gud og hver mann dette her.

Men alt dette endret litt på opplegget. Vi måtte stevne 36 timer nordøstover uten landkjenning (bortsett fra et kort stopp på Poolepynten, se nedenfor), noe som stjal verdifull fototid. At tåka kom sigende ved Kapp Laura og umuliggjorde strandhogg på Storøya, gjorde ikke saken bedre.

For dere som vil vite mer om Børge Ousland, ta en kikk her og kjøp bøkene hans – de er imponerende beretninger fra mannen som er karakterisert som nåtidens største polfarer! Det er ikke hvem som helst som legger ut på en ferd til Nordpolen vinterstid eller drar alene over Antarktis!

Hvalrosser på Poolepynten
I dag er hvalrossen (Odobenus rosmarus) på vei tilbake etter å ha vært nesten utradert i femtiårene. Arten ble fredet i 1952 da det bare var omkring 100 individer igjen på Svalbard. Hvalrossen er eneste art i sin familie (Odobenidae) og er utbredt langs iskanten over hele Arktis. Omkring 215.000 individer finnes i dag, inkludert ca. 200.000 i det nordlige Stillehavet og ca. 15.000 i de nordlige Atlanterhavsområder. Denne store selen lever i flokker som kan telle mer enn 2000 individer.

Poolepynten danner et 1,5 km langt nes på nordøstsiden av Prins Karls Forland, den store øya på vestsiden av Spitsbergen og som i sin helhet er nasjonalpark. På vei nordover passerte vi like forbi. Her holder en flokk med hvalrosser til. Vi gikk i land om kvelden, men siden vi befant oss på 79 grader nord i juli måned, var det lyst som midt på dagen. Havet var blikkstille og lyset bra. Hvalrossene lå og veltet seg i sanden på neset, mens vi nærmet oss forsiktig.
Nå hadde vi ingen hast. Her kunne vi være omtrent så lenge vi ville. En av fordelene med en “ikke-kommersiell-ekspedisjon”. Det var fantastisk å komme så tett innpå de store dyrene som ikke tok noen notis av oss så lenge vi holdt oss på mer enn 10 meters avstand. D4 fungerte utmerket og hvalrossene gryntet fornøyd.
På stranda lå det en haug med drivtømmer slik det vanligvis gjør langs strendene på Svalbard. Her fant vi en kuriositet...en mengde røde midd krøp på tømmeret. Insekter og midd er ikke det man først forbinder med Svalbard, men gruppene er faktisk ganske vanlige (se her). Mer enn 140 arter midd er faktisk funnet på Svalbard.


Inn i drivisen
Da vi var på Svalbard i juni 2008, kom vi så vidt nord for 80 grader før vi traff drivisen. Denne gang måtte vi mye lenger nord slik iskartet fra 18. juli 2012 til venstre viser. Drivisen minker. Klimaendringene blir synlige.

Vi startet fra Kapp Laura på østsiden av Nordaustlandet og satte kursen nordover etter at Børge Ousland og kameratene hans hadde gått i land. Det var lett tåke og vind fra nord, ikke akkurat de beste fotoforholdene, men det skulle heldigvis bli bedre etter hvert. Stemningen i styrehuset ble stor da vi passerte 81 grader N. Det måtte skåles med akevitt!

Snart kunne vi se fler og fler fargerike flekker på radaren og samtidig dukket små isfjell opp ved skutesida. Vakre formasjoner av skruis. Blå og hvite, og med tåkehavet som bakgrunn ble de svært så fotogene.

Etter hvert økte ismengden og det ble skikkelig drivis. Flate isflak med høyere isfjell inni mellom.  Vi var nå på 81,15 grader N. Etter bare en halv time i drivisen dukket den første isbjørnen opp, men den var sky og la på svøm. Vi fulgte forsiktig etter, men lot selvsagt være å presse det vakre dyret. Alikevel ble det noen bra bilder på avstand da bjørnen klatret opp på et isflak.
Og så fikk vi se hva isbjørnen hadde bedrevet. Et selkadaver på et isflak. Blod, innvoller og bein spredt utover. Rød farge mot den hvite isen og det blå havet.  Her mangler bare isbjørnen. Vi var en time for seint ute.  Et oppspist sellem lå henslengt på isen. Litt av et motiv, ganske grotesk egentlig.
Vi la oss til ved 81.2 grader N og lot oss drive med isen om natten.  Lyset ble flott kl. 04:30 neste morgen. Tåka lettet og sola brøt nesten gjennom det lette skydekke. Grønnlandsseler, teister og havhester var det rikelig av rundt skuta og vi ventet spent på at en isbjørn skulle dukke opp igjen, men i stedet kom tåka tilbake. Da ble det å vente på nytt. Vi fordrev tiden med å fotografere havhester fra akterdekket.

Havhesten (Fulmarus glacialis) tilhører stormfuglene og er dermed beslektet med albatrossene som finnes på den sørlige halvkule. Arten er utbredt over hele den nordlige halvkule nord for Den Engelske Kanal. Som andre stormfugler tilbringer den mesteparten av tiden på havet, men søker til land for å hekke. Hos oss hekker den på Svalbard (der det er registrert 125 kolonier) og noen få steder på fastlandet, bl.a. på fugløya Runde. Arten forekommer i ulike fargevarianter, fra lys grå overside og hvit underside til mørk grå overside og noe lysere grå underside. De mørke variantene dominerer i den nordlige delen av utbredelsesområdet slik som på Svalbard, mens de lyse variantene forekommer mer tallrikt i den sørlige delen. Vi observerte imidlertid begge variantene da vi lå i isen på 81.2 grader N.
Kl. 16 om ettermiddagen torsdag 26. juli lettet tåka noe og vi fortsatte nordover. Nå var det godt å komme i siget igjen. Vi fortsatte til 81.4 grader N og la oss til i isen for en ny natt.

Natta skulle bli interessant. Ikke fordi det ble så mange bilder, men fordi jeg alene på broa kl. 04:30 om morgenen fikk et kort glimt av blåhvaler som passerte i isen.  Den typiske lys blågrønne ryggen med hvite striper og uten finner, gjorde identifikasjonen sikker. Sammen med størrelsen, var det ingen tvil. Ryggen som rullet ut av vannet tre ganger før den forsvant, tilhørte en blåhval.  Karim kom på broa og fikk et glimt av hvalen før den forsvant og 3-4 minutter senere kom det to hvaler til, denne gang mindre individer, men halene minnet om blåhval også nå. Ragnvald fikk et glimt av disse.  Posisjon for observasjonen var 81o38.649'N - 022o35.292Ø.

Vi fikk også besøk av ismåker som fløy rundt skuta. Ismåke (Pagophila eburnea) er en høyarktisk art holder til i islagte farvann hele året. Det er en middels stor måke med helt hvit fjærdrakt, svarte bein og gult nebb med mørk basis. Arten har en sirkumpolar, arktisk utbredelse, og er sjelden i global målestokk. Det er en av de sjøfuglartene vi vet minst om i verden i dag.Hekkebestanden er på verdensbasis anslått til ca. 14 000 par. På Svalbard hekker ismåken i lite antall, med størst tetthet av kolonier i de nordlige og østlige områdene.
Om ettermiddagen letter tåka og vi fortsetter nordover.  Været blir strålende med sol fra nesten skyfri himmel. Vi passerer et belte med fantastiske skruisformasjoner og når etter hvert 81o 48,3' N . Få båter som ikke er isbrytere kommer så langt nord!  Ulla Rinman er god i isen og det er her skipper Geir trives aller best. Og så... på nesten 81,5 grader N, dukker tåkeregnbuen opp. Dette er et sjeldent meterologisk fenomen som er beslektet med halofenomener og regnbuer. Tåkeregnbuen er hvit fordi dråpene i tåka er ørsmå. Dette var flott!

Her opp i isen dukket storkobben opp. Vi hadde sett flere individer på vår reise, men først nå kom vi på "skuddhold" av en. Storkobben (Erignathus barbatus) er vår nest største sel (bare hvalross er større). Den kan bli opp til 3,75m lang og veie 400 kg. Arten finnes ofte alene i drivisen, og de dominerendde hannene er vakre med en brunrød farge og dyprødt ansikt med kraftige barter. Storkobben har en sammensatt diett der den spiser alt fra virvelløse dyr på bunnen til polartorsk og annen fisk. Denne vakre selen kan bli 30 år gammel!


Isbjørner ved skutesida
Vi ble liggende i isen et par dager til. Målet var å få isbjørn bort til skuta. Geir fyrte med spekk og diesel og lukten spredde seg over drivisen.  Dette var uimotståelig for bjørnene. De kom! En om gangen. Helt opp til skutesida. For noen vakre dyr!  Gulhvite i pelsen, langhåra og i god kondisjon.  En av bjørnene har nylig spist en sel, den er rød i snuten.  Den første bjørnen la seg ned et godt stykke borte og ville liksom ikke komme nær oss. Vi flyttet skuta noe, og senere om kvelden kom den.  Den ville ha mat og kom jammen helt bort til oss. Nærkontakt med kongen av Arktis!


Isbjørnen (Ursus maritimus), som det vitenskapelige navnet sier, en art knyttet til havet.  Den regnes da også som et marint pattedyr som riktig nok lever på land, og som er verdens største landlevende rovpattedyr, men som er sterkt knyttet til is og i all hovedsak lever av marine byttedyr. Bjørnen følger med drivisen og kan ende opp langt fra land. Hvis isen smelter i sommerhalvåret og etterlater isbjørner langt fra land, på små isflak eller i havet, vil bjørnene sulte i hjel eller drukne.  Selv om de er gode svømmenre, er det begrenset hvor langt de kan svømme.
Voksne hanndyr veier vanligvis mellom 300 og 600 kilo, men individer på opptil 800 kilo har blitt registrert.  Hunnene veier omkring halvparten av hannbjørnenes vekt. Isbjørnen, som kan bli 30 år gammel, lever for det meste av sel, men kan gå et halvt år uten mat ved å senke stoffskifte og tære på fettreserver. 

I dag finnes det omkring 25.000 isbjørner igjen i verden fordel på 19 populasjoner som delvis overlapper hverandre. Arten har status som sårbar på IUCNs rødliste. I følge Norsk Polarinstitutt var det i 2004 mellom 1900 og 3600 isbjørner i Barentshavområde (fra Svalbard tom. Frans Josefs Land) der omkring halvparten reproduserer på Svalbard. Klimaendringer og mindre havis, miljøgifter og annen forurensing, matmangel og menneskelig aktivitet utgjør i dag de største truslene for isbjørnen på Svalbard.
Vi ble værende i isen. Det var hit vi hadde satt oss mål om å komme. Neste ettermiddag - og har vi kommet til søndag 29. juli - skulle jeg hente noe på akterdekket, men der, like ved skutesida, stod det en flott isbjørn og kikket på meg. Helt still stod den.  Et fantastisk vakkert syn og en flott følelse å være alene med en isbjørn (heldivis var rekka mellom oss:)). Nå ble det aktivitet ombord!  De lange linsene kom fram, de korte også og fotografene myldret omkring for å finne de beste posisjonene.  Et sitteunderlag blåste over bord og dette fant bjørnen velsmakende - i alle fall rev den det i biter.  Mellom isflakene dukket grønlandsseler opp og når bjørnen fikk øye på disse, la den seg klar til angrep. Men selene lot seg ikke lure så lett.


Sjuøyane
Så, klokken 13 søndag 29. juli forlot vi isen og satte kursen sørover igjen. Vi stevnet mot Sjuøyane som ligger på 80o 40' N. På veien ble vi fulgt av lundefugl som i rasende fart fulgte skuta. De hadde ingen problemer med å passere oss, ta nye runder og riktig vise seg fram.  Nå ble det konkurranse om hvem som kunne få de beste fluktbildene.

Lunde (Fratercula arctica) eller lundefugl som den ofte kalles, tilhører alkefamilien og hekker langs kystene på begge sider av nordatlanteren. I Norge kan man fotografere lundefugl på nærthold i Lundeura på fugløya Runde (se galleri), en naturopplevelse av de helt store. Den største kolonien finner vi på Røst i Lofoten. Bestanden i Nordatlanteren tiller omkring 6 millioner par.  Om lundene klarer å frembringe unger, henger helt sammen med tilgang på næring, vesentlig små pelagiske fisk slik som lodde. Lunden bruker vingene som luffer når den dykker. I overnebbet har lunden små bakoverliggende tagger som den bruket tungen til å presse fast byttet i. Dette gjør at fuglen i stand til fange fisk flere ganger under samme dykk.

Sjuøyane dukket opp i horisonten om ettermiddagen. Tunge dønninger, men flott lys.  Værmeldingene er dårlige. Stiv til sterk kulig fra vest betyr landligge.  Vi tar sikte på å komme til Phippsøya der vi kan finne le.  Dette er den største av Sjuøyane og ligger 8,5 km sør for Rossøya som er den nordligste av Sjuøyane og den nordligste øya i Svalbardarkipelaget.
Vel i le av Phippsøya, dropper vi anker kl 22 om kvelden.  Vinden øker. To hvalrosser dukker opp ved skutesida, de dykker etter muslinger. Vi kan se en hel gjeng ligge på den steinete stranda og her vil vi i land i morgen. Nå er det bare å køye etter en lang vakt i styrehuset.

Neste morgen er det tidlig avgårde med gummibåten og landhogg på Phippsøya. Ragnvald bærer børsa, Hans Christian signalpistolen og jeg tar hånd om VHFen. Ei steinete strand med den typiske vollen av stein som bølgene skyller opp møter oss. Bak denne finner vi lav vegetasjon av mose og lav.  I en bekk av smeltevann vokser det alger.  At planter i det hele tatt kan klore seg fast her, er et lite mirakel. Men mirakler tror jeg ikke på, her er det evolusjonen som har frembrakt arter som er tilpasset tøffe miljøforhold i en svært kort vekstsesong.

Vi nærmet oss forsiktig kolonien med hvalrosser som dovnet seg på stranda.  10-12 dyr av ulik alder.  Men vi trengte ikke bekymre oss. Dyrene tok liten notis av oss og vi kunne få noen fantastiske nærbilder, men det ble også flotte mulighet for miljøbilder med vidvinkel.



På vestsida av bukta finner vi ei overlevingshytte. På veggen like innenfor døra står inskripsjonen: Bygget av Den Norske Stat i 1936. Her er to køysenger, en vedovn, ved, fyrstikker, stearinlys og litt til.  Nok til å få varme for skipbrudne. Utenfor ligger stranda full av drivtømmer. Noen bein av en død hvalross. Steiner og et endeløst hav. Vinden øker i styrke, det er kuling nå og det begynner å regne.  Tenk om vi måtte blitt i denne lille hytta over vinteren?  Hans Christian, Ragnvald og jeg. Hadde vi klart det?

Langs vestkysten
Uværet øker i styrke og vi blir liggende værfast ved Phippsøya i to hele døgn. Irriterende!  Nå ryker Hinlopen, et sted vi hadde sett fram til å besøke. Men denne turen er uforutsigbar for å si det mildt. Veldig uforutsigbar! .... Og det har mange årsaker.

Ved midnatt tirsdag 31. juli går vi vestover med kurs for Norskøya. 9 knop i frisk bris fra nordvest. Helt uproblematisk selv om skuta stamper litt i motsjø. Ulla Rinman er ei flott skute for disse farvann! 

Vi passerer Norskøya der vi klatret til topps i 2008, men den sommeren var alt dekket av snø og is. Fuglefjorden passeres til babord og Amsterdamøya dukker opp til styrbord. Den vakre Smeerenburgfjorden er 20 km lang og 4 km bred og har fått navnet etter hvalfangerstasjonen Smeerenburg (som betyr "spekkbyen" ) og som lå på sørøstkysten av Amsterdamøya. Her holdt nederlandske hvalfangere til og kokte spekk. I dag står bare rester av spekkovnene tilbake som et minne om  Smeerenburg (les mer her).

Innerst i fjorden og mot øst ligger den vakre Kennedybreen, oppkalt etter den svenske forretningsmannen George Douglas Kennedy (1850-1916) som støttet svenske ekspdisjoner til Arktis. Været er strålende akkurat nå. Tåka har lettet og vi siger langsomt inn mot breen.  Her er det imidlertid grunt, så svært nær kommer vi ikke (og det bør man passe seg for, en bre som kalver er ikke å spøke med), men nær nok til å få noen flotte oversiktsbilder over den kraftige breen med blåis i fronten.

Vi fortsetter sørover langs vestkysten av Spitsbergen, og nå bærer det hjemover. Tåka kommer på nytt sigende flekkvis mens sollyset sniker seg inn under tåkebankene og gjør at breene vi passerer ser ut som de forsvinner inn i himmelen. Og breene er tallrike her.  Det er nesten ikke til å tro at de er i ferd med å forsvinne, kanskje for godt?  Hvert år trekker isbreene på Svalbard - og alle mange steder i verden for den slags skyld - kraftig tilbake.  Klimaet blir varmene, planeten vår "koker".
Vi passerer Hoelhalvøya og Mitrahalvøya (begge på Albert I Land) og ser Prins Karls Forland i sør før vi svinger inn krossfjorden for vårt siste stopp i Fjortende Julibukta.  På veien treffer vi flokk etter flokk med sjøfugl som trekker mot havet; alkekonger, polarlomvier, lundefugler og ærfugl. 
I Fjortende Julibukta ligger Fjortende-Julibreen som er en typisk dalbree med et areal på ca 81km2. På nordsida av Fjortende Julibukta reiser det seg en den bratte fjellryggen Casimir-Périekammen, som nesten når til tusen meters høyde. Vi siger langsomt inn mot breen og kommer veldig nær. Geir vet hva han gjør, han har vært her mange ganger før. Teister sitter på isflaka og en ringsel svømmer omkring. Bakenfor stikker de gamle fjelltoppene opp gjennom tåkeflaka som ligger litt høyere enn breen. Dette er vakkert og storslagent!



Her er artene vi observerte på turen vår:

Fugler : Polarlomvi, Lunde, Alkekonge, Tyvijo, Havhest, Rødnebbterne, Polarmåke, Ismåke, Krykkje, Teist, Ærfugl, Praktærfugl, Snøspurv, Hvitkinngås, Kortnebbgås, Myrsnipe(?), Fjæreplytt.
Pattedyr : Isbjørn, Blåhval, Storkobbe, Ringsel, Grønlandssel, Hvalross, Svalbardrein, Polarrev.

Turen gikk definitivt mot slutten. Klokken ti torsdag 2. august ankret vi opp i Longyearbyen. Her var det regn og tåke. R/K Ulla Rinman hadde kjørt 827 nautiske mil og vi hadde nådd 81o 48,3' N. Vi ble værende her et par dager til, men så var det hjemover til Hidra og Flekkefjord.  Vår tur begynte på Rangvalds veranda og der sluttet den også.

Hadde turen vært vellykket? Tja... både ja og nei. Vi hadde sett masse, men også gått glipp av mye, delvis pga dårlig vær og landligge. Karim, som kom fra New Zealand og har mange ekspedisjoner bak seg, var strålende fornøyd. Definitivt noe av det beste han hadde vært med på....

... og en ting er helt sikkert: Det hadde i alle fall ikke vært noen kommersiell tur....
{jacomment on}

 

 

 

 

Du er her: Home Reiser En reise til Svalbard og til 81,5 grader N