På jakt etter kongeørna
- Detaljer
- Publisert 24. januar 2015
- Skrevet av Alf Jacob Nilsen
- Treff: 9360
Jula var overstått og i havegapet på Hidra hadde det blåst storm og regnet i to uker. Regnet ble til snø i de indre bygdene og dette liker Kongeørna. Nok en gang gikk vi i skjul hos Jostein og Maj-Lena på Dalen Villmarksenter i Telemark. På nytt ville vi forsøke å komme tett på Kongeørna.
Snekker Åge og jeg fòr avsted fredag ettermiddag midt i januar. Veien over fjellet var stengt, så vi måtte ta en omvei via Åmli i Aust-Agder og videre til Dalen. Sent på kvelden kom vi til dekket bord. Pizza og øl.
Før klokka seks neste morgen var vi på vei opp lia. På en snøscooter. Jostein kjørte, jeg satt bakpå og Åge i sleden. Grantrærne på Dølli var snorrette og tunge av snø. Et par stjerner glimtet på den beksvarte himmelen, men skyene kom sigende og snart falt noen spredte snøfiller. Eventyrstemning. Spor etter rev og hare. Et eller annet sted her opp satt kongørnene og ventet - ventet på at det skulle lysne. Vi ventet vi også, på ørnene, i fotoskjulet "Panorama". Og ørnene kom....
"Panorama" er et mesterverk. Båret på Josteins skuldre og bygget helt på kanten av fjellet over Dølli Gård med utsikt mot Hardangervidda. Nesten 180-graders synsfelt. Bedre blir det ikke! 8 fotoglugger og plass til 5-6 personer. I skjul forsvinner alt stress. Her er man alene med naturen, ørnene og kameraet. Når ørnene kommer, stiger pulsen. Når ørnene gjemmer seg, kan man la tankene fly.
Jostein er en iherdig sjel. Hva han har klart å få til for naturfotografering på Dølli, er rett og slett imponerende. Oppe tidlig, seint i seng. En rekke unike fotoskjul. Her er det moro å være, resultatene kommer alltid. Denne lørdagen satt vi i skjul med tre jenter fra Birkeland, Siv Fosse, Heidi Marie Quitzan og Linda Stoveland - for et hyggelig selskap!
Den første ørna kom tidlig. Ørn i den blå timen. Langsom lukkertid mens ørna skreik og ristet på hodet som om den ville si: "Dette er mitt domene, hold dere unna!" 
Det lysnet fort og snart var flere ørner på plass. En slo seg ned på en frossen revskrott Jostein hadde lagt ut. Hakket litt i pelsen, men reven var steinhar og ørna hadde problemer med å få kjøttbiter løs fra revekroppen. Den ble utålmodig. I en blanding av galopp og glideflukt fosset den fram til et av de andre åtene.
Etter hvert som natt ble til dag, ble ørnene mer og mer ivrige. Det var minst tre unge ørner på åtene og lukkerne fikk mye å gjøre. Lyset var fortsatt ikke sterkt, og det var vanskelig å få nok lys til så korte lukkertider at bevegelsene i ørnekampene ble frosset. "Autoiso" hadde gjort susen, men det får bli neste gang. Man lærer av erfaringer.
Et par skjærer, noen kråker og 10-15 ravner var aktive på fôringsplassen, men av en eller annen grunn var ravnene fåtallige denne helga. Uvisst hvorfor? Kan de ha funnet et letter tilgjengelig bytte et annet sted? En død elg i en skog kanskje? Uansett.... når ørnene tar en pause, kan man trene fotoferdighetene på andre fugler.
Været denne lørdagen var overskyet med litt vind og lett snø. Et ideelt vær for ørna, men ut over ettermiddagen glimret de store fuglene med sitt fravær. Helt mot slutten av dagen kom riktignok sjefsørna tilbake og forsynte seg rikelig av åten mens mørket kom sigende. Som en konge spiste den. Ravnene holdt seg unna, alle untatt en som våget seg innpå. Ørna løftet blikket og virket overlegen. David og Goliat....
Morgenen etter hadde damene reist tilbake til Birkeland og Åge og jeg satt alene igjen i skjulet. Klarvær. Gul soloppgang over fjellene i øst. Lange timer uten ørn mens sola steg høyere på himmelen. Noen ravner og kråker inntok matfatet og ei enslig flaggspett hakket hull i Josteins dekorasjoner. Nøtteskrika var også innom fôringsplassen. Lyset ble varmt og behaglig ettersom sola steg høyere på himmelen. Noen lette skyer dempet de hardeste lysstrålene. Det var nå vi skulle hatt ørna på plass!
En time til passerte, jeg tok en strekk på køya mens Åge holdt utkikk. "Nå er den her", sa Åge... "ørna"! Kongen hakket løs på den daue reven, i flott lys! Det er nå man får lønn for all ventingen. Gyllent lys, helt stille, panoramautsikt og en fantastisk rovfugl 10 meter unna i kamp med matbiten som den med all kraft vil fortære. Naturfotografi og store naturopplevelser....er det rart vi synes dette er gøy?
"Ørnekamper" er ettertraktet blant naturfotografer. Med "kamp" er det snakk om "kamp om maten" eller retter sagt "sjefen spiser først". I dyreriket er det ofte slik at individer med høyest rang, eller individer som er best tilpasset til å forsvare sitt (eller flokkens) territorium, dominerer. De vil jage vekk andre, mer underlegne individer og forsyne seg av matfatet først. På lengere sikt er det disse individene som får førsteretten til å spre genene sine, altså til å formere seg og "overleve" - "survival of the fittest".
I går hadsde flere ungørner, som trolig ikke hadde en etablert rang i flokken, sloss om maten før det ble lyst nok til å fange kampene med et brukbart resultat på brikka. I dag var lyset helt anderledes og vi fikk en "ørnekamp" i et kort øyeblikk.
Ørna som spiste løftet brått på hode, reiste seg halveis opp i en forsvarspositur, bruset med fjærne og gjorde seg klar til kamp. Noe var på gang! Jeg zoomet ut og var klar. I løpet av et halvt sekund var det over. Sjefsørna kom susende rett i kroppen på ørna som voktet nytte. Rått parti! I løpet av ett sekund var det den voksne, eldre kongen som kontrollerte åten. En serie hurtigeksponeringer og det hele var fanget på brikka.
Like etter nedslaget spredte ørna vingene ut over kadaveret, løftet blikket triumferende og viste for hele Dalen hvem som er den egentlige sjefen i ørnenes rike....
Gjennom hele vinteren er kongeørnene ved Panoramaskjulet på Dølli gård. Ikke gå glipp av denne unike muligheten med å komme i nærkontakt med en av våre vakreste rovfugler. Ta turen til Panorama du også!
{jacomment on}
